Monthly Archives: juni 2009

Terroristen kom i hvit frakk

Skrekkslagne stivnet hele klassen. 27 fjerdeklassinger holdt pusten. Alles øyne var rettet mot klasseromsdøren. Den var sikkert tre meter høy og gikk halveis opp på murveggen. “Kom inn”, sa frøken, og inn kom skrekkdamen. Senere har jeg tenktpå henne som Madame Terror. Hvit frakk, hvite sko, hvit tannlegehatt, alvorlig og med lapp i hånda leste hun opp en av oss.

Den som fikk navnet opplest kjente blodet forsvinne ned i skoene. Skrekken var totalt lammende. Hodet ble tomt. Armene vissnet. Ansiktet helt likblekt. Vi andre fikk langsomt fargen tilbake i kinna, men vi holdt alltid pusten og vi pustet ikke lengre med maven. Hvem er den neste? Terroren stoppet ikke før alle var gjennom. Vi visste at det ville stå på i flere dager. Det tar tross alt litt tid å borre opp jeksel etter jeksel på 27 barn. Noen fikk også noen tilfeldige plomber helt andre steder, og alle ble formanet til å pusse mye og grunndig.

Det er to problemområder med denne behandlingen: borringen var helt unødvendig og denest ble vi formanet til å pusse i stykker friske tenner. Vi pusser så mye og lenge at vi pusser ned hele emaljen som er ment å beskytte tenna mot hull. Heldigvis er fluor tilgjengelig på apoteket.

Bakgrunnen for terrorhelvetet utført mot norske småbarn var helsebyråkratiets mål om å sørge for at folk ikke lengre ble tannløse. Forebyggende tannbehandling ble foreskrevet for landets skoletannleger. Oppskriften var å fylle amalgam. Kvikksølvet ble vurdert som mye sterkere enn emaljen. Selv etter fluorens inntogsmarsj, og etter at vi pusset og skyllet på rekker i klasserommene, fortsatte amalgambehandlingen.

Regningen betales av dagens 40+ – generasjon. Jævelskapet med amalgamlinja er at kviksølvet utvider seg i varme og trekker seg sammen i kulde. Det er med andre ord bare et spørsmål om tid før tanna sprenges i stykker av fyllingen. Knekkes hjørnene er eneste løsning “krone”. Bra navn. En krone koster fortvekk 6000 – 7000 kroner. En kronebygger har klart å ta verdensmarkedet. Flott. Da setter du prisen sjæl.

Egentlig bør folk som har fått denne behandlingen organisere seg og samlet oppsøke pasientskadeerstatningsnemda for å kreve alt refundert; alle kronene og en klekkelig erstatning for plagene vi systematisk ble påført. Helsedepartementet er skyldige. De sende ut forskriften som påla skoletannlegene oppgaven. Den ble stort sett fulgt i hele landet, med visse unntak som i Bærum. Der ga skoletannlegene jevnt blaffen…mulig de hadde hørt og om trodde på fluorens effekt. Mens de sløyeste, de eldste ofte, tror jeg, av deres kolleger, stevnet frem med forebyggende amalgambehandling.

Gratislønsjens iboende faenskap

– Det finnes ikke gratis lunsj, er et ofte brukt munnhell av folk som er opptatt av å holde ryggen fri. Jeg erfarte noe annet enn munnhellets iboende tilbakeforventningsbetaling i dag. Hvor gæli kan det gå, sånn i alminnelighet?

Vel, prislappen vi snakker om er ikke akkurat komprimiterende, men jeg skjønner jo at vi brennvinnskvikt kan snakke om tusenlapper. En uskyldig skål med salat, iblandet smellgode oliven, skulle vise seg å herpe en tann. Da snakker vi plager. Da snakker vi utgifter. Da snakker vi dyrt.

Vi snakker ikke ruin, men alle vet at tannleger ikke rødmer over å slenge rundt seg med helt unevnelige beløp bare for å ta imot skrekksvettende pasienter for å ta bilder av tenna. Det tar dem kjapt nærmere tusen kroner for. Besøk på et kvarter koster skjorta, faktisk, og ei skjorte kan du faktisk ha glede av i flere år, men bilder av tenna skaper jo ikke akkurat glede. Derimot skaper det uneklig grunnlag for gladelige utskeielser for menn, eventuelt kvinner, i hvite frakker, gjerne med briller, stødige borrehender og med lisens for å foreskrive amalgam.

Jeg gruer meg så jeg føler meg syk. Lønsjen sender meg rett inn i torturstolen, og denne gang er det ikke for å fornye albumet. Pokkern til lønsj. Årets dyreste, tenker jeg, for ikke å snakke om at den får etterspill som årets mest torturerende. Bare ett botemiddel kan løfte morgendagen, og det er unevnelige mengder lystgass.

Kulturløft for pressestøtte

Pressestøtten bør defineres på nytt. Partipressen er død. Pressestøtten er tuftet på en forlengst utkonkurrert struktur. Den kan, og det mener i og for seg veldig mange, avvikles, men først og fremst bør den egentlig redefineres. Legg gjerne jobben inn i Kulturløftet, Trond Giske.

Mye sies og menes om Trond Giske. Han er populær, utskjelt og mistenkeliggjort. Han har en slags ikonstatus, er en rå bygger av nettverk og har mange viktigte egenskaper for å flyte høyt i politikken.

Ingen kan ta fra Giske at han skjønner mye som andre politikere sliter med. Giske gjør i dag to ting som kan virke merkelig. På den ene siden later han som om folk flest skal bestemme kulturpolitikken. Det er selvfølgelig tøys, men ingen kan ta fra ham at han har forstått at nettet handler om dialog og at vi har en deleøkonomi. Derfor inviterer han folk til dialog og kulturløft-innspill. Det er våkent.

Barskt om Giske går inn i pressestøttepolitikken. Pressestøtten på over en kvart milliard kroner, rundt 300 millioner kroner i rent tilskudd i år, bør han omdefinere. Den er på mange måter mer håpløs enn allverdens overføringer til landbruket. I realiteten er den et skalkeskjul for å oppebære enkelte utvalgte papiraviser leserne i liten grad vil ha.

Momsfritaket er langt viktigere. Medietilsynet dokumenterte at VG alene tjente mer på momsfritaket enn den samlede pressestøtten allerede tilbake i 1999. Også den ordningen er utsatt. Hvorfor i all verden eksisterer den? Tiden er inne for å definere begrunnelsen på nytt. Få, om noen egentlig, kan enkelt forholde seg til skillet mellom dagsaviser og ukepresse, eller kravet om cellulose som grunnlag for momsfritak. Det gir et signal om at ansatte i avispresser, sjåfører og avisbud er verneverdige.

Ordninger må tuftes på noen få grunnpilarer. Jeg mener det handler om språk og demokrati. Vi må bygge et aktivt forsvar for det norske skriftspråket. Vi er en liten nasjon og språket må ha et aktivt vern. Det må brukes og utvikles. Det handler om historie, kultur, identitet og integritet. Like viktig er forsvaret for et levende demokrati. Det forutsetter blant annet at vi har en høykvalitets journalistikk, men det er for snevert å telle opp politiske artikler og referat fra Stortinget, eller avsløringer av snusk og lovbrudd.

Demokratiet vårt må bygge på norsk kultur, på et felles, eller rimelig felles, verdigrunnlag. Det er viktig å forstå hverdagshistoriene for å forholde seg til de mer grunnleggende verdispørsmålene.

Morsomt om Giske tar kulturløftmidler for bygging av et forsvarsverk for norsk kultur, språk, demokrati  og et felles verdigrunnlag. Det kan selvfølgelig medføre at vi må bygge et enda mer offensivt økonomisk system rundt massemediene, eller omdefinere hvilke type medier som skal støttes, hvordan de eventuelt skal støttes, og hvorfor de eventuelt skal støttes. Det kan blant annet handle om vår identitet, demokratisk deltakelse og trygging av et felles verdigrunnlag for å videreføre oss selv som en nasjon som står for noe i en verden herjet av urettferdighet, krig, utbytting og miljøkrise.

Arbeiderpartiets fall og slit

Høyrebølgen feide inn over landet, kom med stormkast fra Storbritannia, og skapte dramatiske og varige endringer, eller forsterket egentlig bare utviklingstrekkene i det norske samfunnet som startet den dagen Arbeiderpartiet kom på den ikke helt glupe ideen om at det skulle forsvare velferdssamfunnet.

Partiet som bygde ett av verdens best fungerende velferdssamfunn så skremt på konsekvensene av sin egen politikk. Spørsmålet var hvem partiet var til for. Fantes det arbeidere igjen i utdanningssamfunnet stimulert fram av verdens beste utdanningsfinansiering? På agendaen sto derfor navnespørsmål som et hovedspørsmål i partidiskusjonene.

Arbeiderpartiets fall har flere forklaringer, men dets endrede holdning til å bygge velferdssamfunnet bør neppe undervurderes. Det førte blant annet til at vi aldri fikk et offentlig ansvar for tannhelse. Selv under siste landsmøte måtte partiledelsen trekkes etter hårene, og ennå vet vi ikke hvor stort ansvar Arbeiderpartiet mener det offentlige har. Det kan derfor godt hende at SV, Sp og FrP “overbyr” Arbeiderpartiets satser.

Sviktende syn er også opp til din lommebok. Mange av oss får støtte fra arbeidsgiveren om synet svikter. Den ordningen kom med massiv innføring av data i norske bedrifter. Ennå har jeg ikke registrert at Arbeiderpartiet ser på øynene som en del av folks helse, selv om det faktisk effektivt kan sette folk utenfor jobbmarkedet.

Å gå i forsvar for ufullendt byggverk er sjelden en god strategi. I tillegg roter partiet det til for seg selv. Det må være i strid med partiets grunnleggende ideologi å etablere bomringer og geografiske avgifter for å håndtere miljøutfordringer i storbyene. I dag fikk Tronhjem strupetakpolitisk vedtak som rammer bilistene. Bra for miljøet, kanskje. I hvert fall bra for de aller rikeste. Riktignok må de betale mer for bensin og det skal bli kostbart å kjøre inn i Trondhjem i rushtiden, men virker avgiftene slik politikerne håper, så blir det jo uendelig mye bedre plass til rikmannsbilene i sentrumsgatene.

Følger politikernes blogger og twitringer

valgseksjonen på dt.no har vi lagt opp blogg- og twitterroll. Utvalget er redaksjonelt styrt.  Kun politikere som kan bli valgt inn, eventuelt som vararepresentant, følges. I tillegg har vi lagt opp twitringene til partilederne.

Det er flere politikere i Buskerud enn dem som står høyt på listene, som er bloggere eller twitrere. Vi har likevel snevret inn utvalget til kun å omfatte dem som faktisk kan bli valgt. Til grunn for denne vurderingen ligger blant annet et ønske om å bidra til å skape økt innsikt i hvordan “våre” politikere tenker og hvem dem er gjennom å følge deres blogger og twitringer. Hva tenker dem på, hva driver dem med, hva mener dem, hva står de for?

Vi ønsker å bidra til at velgerne i Buskerud blir bedre kjent med politikerne. Vi tror den enkeltes stemme avgjøres av mer enn partiprogrammet. Troen på og tilliten til den enkelte politiker er viktig. Vi legger ikke opp disse bloggene og twittermeldingene for at partiene skal ha enda ett sted å spre programinnholdet, men for å bidra til at velgerne kan bli bedre kjent med politikerne og for å bidra til debatt og kontakt mellom den enkelte velger og dem som ønsker å representere folk i Buskerud på Stortinget.

Ikke alle valgbare har etablert egen blogg eller bruker twitter. Dem om det. Vi gir en mulighet til å styrke dialogen med velgerne. Politikerne avgjør selv hvilke arenaer de ønsker å være på.

Tenker du annerledes om våre kriterier, mener du vi bør slakke av på utvalgsmodellen og legge opp politikere som ikke har fnugg av mulighet til å komme på Stortinget, så gi gjerne din kommentar. Det er godt mulig vi tenker for stramt. Hjelp oss gjerne til å tenke på nytt. Vi er lydhøre og vi kan utvide kriteriene basert på andres innspill, men inntil videre følger vi altså en ganske rigid linje med utvalget av hvilke politikere vi følger.

Jakten på idiotene

idioten Onsdag kjøpte jeg ei flue med det megetsigende navnet Idioten (markaflue, se bildet til venstre) på flue.no. Greit nok at ei flue som egentlig ikke ligner på noe kan lure opp brunørret i marka, mer tankevekkende er det at spesialbutikker og sportskjeder legger til grunn at fluefiskere er idioter.

Selger butikkene på storslåtte kjøpesentra og frittliggende, i og utenfor handlegater, ei eneste flue? Er svaret ja, og det er det jo, kan det trolig bygge opp opp under at sportsfiskere er rimelig ensporede, kortsiktige, uten planleggingsevne og lett blir revet med av selv å jakte i miljøer hvor de kan ta på, føle på, lukte på og studere håndknyttede fluer, eventuelt at de har for god betalingsevne.

For meg er det uforståelig at de kan holde et prisnivå varierende fra 22 til nær 30 kroner. Det må faktisk ses opp mot å gjennomføre en rolig, kynisk og veloverveid handel, sittende lutende i ryggen i sin egen sofa, med PC’n på fanget, og surfe nettet. Selv betalte jeg i snitt ni kroner inkludert gebyrer og portoprisen, sist tirsdag kveld, og i dag lå flueboksen deilig tilstedeværende i postkassen.

I Canada i fjor lå snitprisen på tørrfluer på åtte kroner. Jeg får fluene levert i postkassa for syv kroner. Her er det altså rom for ytterligere priskutt. Skjønner dere? Butikkdriverne må altså enten dø, kutte prisene dramatisk, eller tilby andre fordeler. Det er selvfølgelig mulig å konkurrere mot gratis, men å firedoble prisene uten å tilby andre fordeler enn at jeg må tilpasse meg trange åpningstider og selv kan kjenne på fluene i butikken, er altså, for mitt vedkommende, ikke nok. I tillegg er flere av butikkene frekke nok til å pakke fluene i plastposer og dermed ødelegge dem fullstendig. Hvor kunnskapsløst arrogant er det egentlig lov til å oppføre seg?

Ørrethjernene er heldigvis bittesmå. De kan være rimelig vriene å lure likevel. Det har vi i tjuvfiskelaget samlet mye dokumentasjon på,  men at fluefiskere betaler 28 kroner for en vare som er ett eneste tasteklikk unna en prislapp på syv kroner, vel, det er muligens det nærmeste du kan komme i troen på at Julenissen faktsik lever.

flue.no-juni09 002

Grei handel. Tilbakelent i egen sofa, med PC’n på fanget, kjøper du lurere og billigere enn i en hvilken som helst butikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

flue.no-juni09 004

 

En nødvendighet. Giftige E12 er i stand til å lurke opp dyptsvømmende ørret ved hjelp av et avdempet, men giftig bevegelsesmønster av tålmodige tørrfluefiskere.

 

 

 

 

flue.no-juni09 003

Under 300 kroner? Jepp. Gjennomsnittelig butikkpris for denne boksen i en hvilken som helst norsk, fysisk sports- eller spesialbutik: tja 22 x 25 = 550 kroner. Fritt valg.

kKorrupsjon på norsk i helse-Norge

Aftenposten avdekket for ganske nøyaktig ett år siden ventetider på to måneder for MR i Oslo. I løpet av de siste 12 månedene har det knapt skjedd fnugg av forbedring.  Skylden for elendigheten ble for ett år siden tillagt Helse Sør-Øst. Mulig det er en del av forklaringen, men på dette helseområdet er det utviklet et gråsonesystem som trolig ligger godt innenfor Eva Jolys definisjon for korrupsjon. 

I dag ble jeg stilt overfor et etisk dilemma. Med henvisning for MR for et vondt kne og en plagsom vond skulder, ringte jeg, om ikke gladelig, så ringte jeg til en av de større aktørene sentralt på Østland, anbefalt av fastlegen. Så fulgte en tankevekkende samtale.

Jeg kunne få MR av kneet 20. juli og av skulderen 24. august. Det fant jeg totalt uønsket. Jeg ba om en god forklaring som viste at dette ikke dreide seg om å hente ut dobbel statlig refusjon for noe min fastlege mente kunne tas samtidig, slik at både jeg og det offentlige sparte tid (for meg) og penger (for Staten).

“Det kan ikke tas samtidig. Apparatet må stilles om fra kne til skulder-MR. Det tar 30 minutter, og det har vi ikke tid til uten at du tar regningen selv. Det koster deg 1 900 kroner. Da kan vi gjøre det”.

Altså: om jeg betaler 1 900 kroner for skulder-MR, så kan jeg få både kne-MR og skulder-MR samme dag. Om jeg ikke betaler 1 900 kroner så må jeg stå i MR-kø til 24. august for å sjekke skulderen.

Det lukter korrupsjon. Om Unilab har tiden som trengs når pasientene betaler selv, forlenges ventetiden for dem som velger eller må stå i køen. Det kutter ikke køen.  Enden på visen er at jeg ringte opp  Fritt sykehusvalg og fikk en time på Revmatismesykehuset på Lillehammer i Oppland. Der er ventetiden ni dager. 

Helse-spekulantene i Oslo bør få nye kjøreregler. Jeg mener det er ugreit at køene forlenges som resultat av at semiprivate helseinstitusjoner åpenlyst oppfordrer pasienter til å kjøpe seg fram i køen. Det er som å betale penger direkte til bedriftsledere for å vinne anbudskonkurranser.  Denne blandingsøkonomien, styrt av helseinstitusjonene selv, fortjener ikke vernestatus og er ikke egnet for å redusere køene.

Norges mest fantastiske brunost

HeidalHeidal Ysteri står bak Norges suverent beste brunost. I den lille fjellbygda øverst i Gudbrandsdalen, ved porten til Jotunheimen, produseres brunosten etter eldgamle oppskrifter og håndpakkes med kjærlige hender.

Osten er akkurat slik brunost skal smake. God og rund, mild men med en fast og sterk smakskarakter, fyldig, perfekt konsistens, har karakter helt uten lyter, og er til alt overmål håndpakket i en veldig tiltalende emballasje som gir en historisk fornemmelse av Heidals kulturarv.

Smaken av den perfekte Heidal-osten er i overensstemmelse med den vakre bygda hvor Sjoa renner tiltalende og isbregrønn i ville stryk og langsomme partier gjennom bygdesamfunnet, hvor kuer og sauer beiter på grønne marker og de tømrede gårstunene tegner landskapsmalerisk virkelighet som bare gjenspeiles i eventyrene.

Ysteriet som heldigvis ble startet opp i 1999, etter en sørgelig nedleggelse fire år tidligere, har nær ti år senere endelig fått innpass i enkelte butikker her sentralt på Østlandet. I Drammen finner du denne ekstremt fabelaktige brunosten, overlegen alle andre brunoster,  i matbutikken på CC-senteret. I tillegg er det mulig å kjøpe direkte fra ysteriet. Det er bare å klikke seg inn på ysteriets nettbutikk.

Todelt medieverden løfter ikke betaling av nyheter

untitledMedie-Norge er to-delt. Halvparten av landets medieledere tror de kan ta betalt for nyheter på nettet. Jeg tilhører ikke den halvdelen. Hypotesen er at det heller ikke er mulig å oppnå interessante inntektsstrømmer for nyheter uten at hele mediebransjen samtidig avtaler at nyheter skal koste penger. Dit kommer vi ikke, slik verden ser ut i dag.

Mediebedriftenes Landsforening  setter nettbetaling opp som en av de aller viktigste sakene for bransjen på  bransjemøtet i Trondhjem senere denne måneden. En spørreundersøkelse viser at medielederne er delt i to leire. Store og tunge internasjonale aktører,  som blant andre New York Times, utreder og vurderer ulike modeller.

Redaktør Dag Otter Johansen i Budstikka Multimedia tror ikke på betaling. Han mener at hovedutfordringen er å øke oppslutningen og bruken av nettaviser som budstikka.no.

Det er en kjennsgjerning at mediebransjen mangler gode forretningsmodeller for nettavisene.  Drøyt ti år etter at de fleste norske aviser etablerte seg med egne nettaviser, er nyhetene på nettet fortsatt gratis og de nye forretningsmoddelene fortsatt på barnestadiet. Spørsmålet er om vi finner dem i tide, og om vi finner gode forretningsmodeller som kan finansiere god, seriøs og undersøkende journalistikk.

Selv om to av tre i en større internasjonal spørreundersøkelse uttrykker betalingsvillighet for å lese nyheter på nettet, så er det ikker demed sagt at folk flest faktisk har så stort behov for løpende oppdaterte nyheter at de åpner lommeboken. De gjør det uansett ikke så lenge det finnes gratis alternativer, og det vil det gjøre via tv-skjermen og via radioapparatene og via resten av nettet så langt vi klarer å se i dag.

I tillegg mangler mediebransjen effektive og gode betalingsløsninger. Slik det er i dag forsvinner en alt for høy andel av betalingen til andre. Vi mangler mikrobetalingsløsninger hvor hovedtyngden av betalingen tilfaller mediehusene.

Trøsten for alle som mener at nyheter skal være gratis, er at det nok kommer til å være et rikt gratismarked på nettet uavhengig av medieledernes tro og tvil.

Fornemmelsen av overvåkning

Etter en lang og omstendelig padletur fredag kveld, langt inn i den mørkeste timen på døgnet, og etter å ha sjekket ut flere mulige teltplasser, rigget jeg teltet og utstyret på en usjenert utstikker på en av de større øyene på Øyangen i Nordmarka. Jeg var mentalt stålklar for tre dager i en uendelighet av isolasjon.

Øyangen-01juni09 010

 

“Han fisker”. “Nå skal han ha seg en kop kaffe”. Setningene ljomet over vannet. Den skarpe kvinnestemmen bar godt over den blanke vannflata. Akkurat da gikk noe av drømmen i stykket. Skulle jeg rigge ned leirplasesen, fylle kanoen, og på nytt padle hvileløst rundt etter alternativ campingplass? Fornemmelsen av å være erstatningsobjektet for tv-underholdningen la seg som en mørk sky over den ellers klarblå himmelen.

 

Øyangen er et populærthytteområde. Hyttene er satt opp av dem som bygde landet. De har stått i mange tiår. Folk bygde ikke bare landet. Dem bygde hytter også. Dem bygde hyttene sine fem meter fra vannkanten. Det var før noe som helst ble regulert, tror jeg.

To kaffekopper senere kjente jeg at den mørke skyen lettnet litt. Jeg søkte ly i vakventetiden på den andre siden av utstikkeren, i le av kikkertdama, forble på min etablerte camping, fortsatte helgen med vakventelitteratur, denne gangen Jonny Halbergs “All verdens ulykker”, fisket i vakperiodene, drakk øl, sov, solte meg, padlet, badet faktisk, og hadde en helt fin helg.

Det hadde neppe hjulpet å lete opp en mer attraktiv campeplass heller. Det var mye folk på Øyangen. De fleste kom, heldigvis, i lydløse kanoer og kajakker, mens andre durte av gårde med bråkete påhengsmotorer på små trebåter. Felles for alle var at vi alle koste oss. Mange jaktet på ørreten, andre jaktet på padleformen og alle nøt vi den første skikkelige sommerhelgen på Østlandet.

Selv landet jeg sesongens første feite ørreter på over halvkiloen, men Øyangen huser mange virkelig store ørreter. Synet av stor og feit ørret på godt over halvannen kilo i rullevak sitter spikret på netthinnen. Det er nesten så vakkert at du bare aller nådigst vil plassere en flue med krok på i vaket dens. Sjøl nøyde jeg jeg med å se fasinert, og smilende padle rundt, for senere å nyte opplevelsen i noen rolige nattetimer i soveposen.

 

 Øyangen-01juni09 002

Feite ørreter er alltid morsomme. Denne var litt hvit i kjøttet, men en utmerket middag.

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 008

 

Det er noe magisk, speidende etter vak i motlyset på tidlig kveldstid.

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 005 

Smaken av sommer. Øyangen er et kjempevann, men kan oppleves som lite, litt avhengig av hvor du befinner deg mellom alle holmene og smøyøene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 019

 

Dimen er en drøm i kano; god å ha for å oppnå litt vekt foran i kanoen og dermed gjøre den mindre sårbar for vind når du padler alene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 013 

Vakkert. Motlys og et deilig vak.

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 001

 

Grei fisk. Den første tatt fra fiske i Ally.