Påskefjellet med lat spade

Årets påskefjell er snøflekket. Det oppleves helt feil. Spaden kan late seg i solveggen.


Vi kjørte inn uten ski. Rapportene stemte. Fine forhold for fjellsko. Krise for skiturer. 


Litt snø skaper som alltid frydefulle hvin. Rart å skuffe snø opp på terrassen, og ikke ut av den, men også små snøhauger gir store gleder, særlig for dem som er to år. 


Påskeselfie er som alle vet alltid riktig, sånn for å hilse «God påske».


Og sånn ser det altså ut på 950 meter i Valdres påsken 2017, for dem som lurer. 


Og her skulle det vært to meter snø. Egentlig. 

Ja til ti nye fra Knut Faldbakken

Knut Faldbakkens tiende krim med Jonfinn Valmann kan gjerne følges opp med ti nye. Det er ingen grunn til å la Gjensynet fra i fjor høst ble seriens siste.

Jeg har alltid tenkt på Faldbakken som ganske produktiv. Han har levert mye – og levert godt. Hans bøker er av dem jeg alltid sikrer meg og ser fram til å lese.

Krimbøkene hans har samme kjerne som drivkraft. Det handler om arv, miljø, samhold, tro, svik, samliv og nære relasjoner.  I krimbøkene er det ikke noe unntak, men da med krim som innpakning og det mestrer han helt strålende. Det er selvsagt ett ekstra pluss for dem av oss som i tillegg har et slags kjærlighetsforhold til Hamar, hvor handingen utspiller seg. Men du trenger ikke å ha et forhold til Hamar for å like Faldbakkens krimbøker med Jonfinn Valmann.

For deg som ikke kjenner Faldbakken eller hans forfatterskap, eller som bare lurer enda litt mer på hvem mannen er, så hadde Dagbladet et riktig fint intervju (som du kan lese her) med mannen i forbindelse med utgivelsen av Gjensynet.

Er du en skeptiker og gjerne vil lese en såkalt kvalifisert anmeldelse, så kan du for eksempel lese denne i Aftenposten. Den er riktignok skrevet av en av Faldbakkens konkurrenter, om forfattere ser på andre forfattere som konkurrenter. Uansett: Pål Gerhard Olsen  har selv en rekke krimbøker på samvittigheten. Hans bøker er stort sett ikke feilkjøp, men hans anmeldelse trenger du jo ikke lese ut fra om du faktisk skal kjøpe eller styre unna (da vil du faktisk styre unna).

Det er ingen grunn til å styre unna, tenker jeg. Avslutningen er det kraftig sving over. Den kan leses som at Faldbakken går litt lei og snører sekken fort og kraftig igjen, at han skrev på dop eller som en forrykende avslutning hvor i alle fall jeg fikk litt mer enn jeg hadde tenkt meg fram til. Godt gjort – så da er det, i alle fall for oss som er i fanklubben, bare å krysse fingrene for at det ikke går tre nye år før neste utgivelse.

Tid for å gjøre noe annet

Tid for å gjøre noe annet, skrev jeg i min statusoppdatering på Facebook 1. mars. Så la jeg til: «Vet ikke helt hva, men gleder meg til nye utfordringer. Det har vært flott å jobbe sammen med de flinke folka i Nationen og ønsker dem lykke til videre!»

Twitter så det sånn ut:

Responsen på Facebook var overveldende. Over 160 reaksjoner på under ett døgn, mange titalls kommentarer – hyggelige lykkeønskinger. I tillegg vibrerte telefonen av sms-pågang og mange sendte direkte-meldinger på Facebook.

Journalister og redaktører er dem som velger ut. Vi velger saker. Vi velger kilder, vi velger vinklinger, vi velger bilder. Noen ganger blir vi selv nyheten. Nyhetsredaktørens avgang i egen avis er selvsagt en grei nyhetssak i egen avis. Sånn så det ut på nationen.no onsdag.

skjermbilde-2017-03-02-kl-11-10-18

Det er noe med å si ha det til dem du har jobbet nært sammen med i flere år. Mine ord til mine kolleger var disse, sendt alle:

Tiden er kommet for å si takk for meg. Det ble nøyaktig syv år i Nationens tjeneste.

Jeg kan ikke si at det hele tiden har vært en lett jobb. Vi har sammen stått i en del tøffe utfordringer og harde tak, men det er sånn at jeg tenker vi har all grunn til å være veldig stolte av det vi sammen har fått til. Vi har snudd opplagsfall. Vi har vært av de første med betalingsløsning digitalt, og vi har hele tiden levert kvalitetsjournalistikk. Vi har levert journalistikk med solid kilde- og faktagrunnlag. Vi har vært av landets mest siterte redaksjoner. Det er ikke uten grunn. Det er et konkret resultat av mye hardt og godt journalistisk arbeid.

For meg er tiden inne til å se meg rundt etter nye utfordringer. Jeg vet ikke akkurat hva det vil innebære. Det er ikke sånn at jeg ikke kommer til å savne dere. Nationen er et flott prosjekt, men det fineste av alt er folka i Nationen. Det er alltid sånn at det er menneskene som betyr mest. Jeg er glad for å ha fått jobbe sammen med dere i disse årene.

 

Nyord: nyhetsunnviker

Publisert i Nationen lørdag 30. juli 2016

Denne uken fikk vi ett nytt ord som er et stormvarsel for demokratiet. I alle fall om vi skal tro på Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, og han er det vanligvis verdt å lytte til.

Nyordet spant ut som resultat av et forskningsbidrag til det regjeringsoppnevnte Mediemangfoldsutvalget, også kalt Åmås-utvalget etter utvalgets leder, Knut Olav Åmås.

Nyordet som du nesten ikke får treff på om du søker på Google – og som ikke står i ordboka – er medienes største hodepine og kan bli demokratiets største motstander.

Nyhetsunnviker er ordet. Det definerer dem som styrer unna nyheter om politikk, økonomi og samfunnsspørsmål, og dem er det mange av. Dessverre. De fleste av dem er unge, har lav utdanning, og kvinnene er i flertall.

Trøndelag Forskning og Utvikling står bak rapporten «Bruksmangfold – en analyse av nordmenns nyhetskonsum». Nyhetsunnvikerne styrer unna det som i mediene betegnes som seriøst stoff. Det betyr ikke at nyhetsunnvikerne aldri leser nyheter, men de leser «feil nyheter».

Nyhetsunnvikerne leser helst om folkeliv, kultur og sport. Kjendisstoff inngår i pakken, og de foretrekker å lese det gratis, gjerne på nasjonale nettaviser som ikke tar betalt for innholdet.

Knut Olav Åmås sier til Klassekampen at konsekvensene kan bli «mindre engasjement og mindre kunnskap som kan føre til mindre demokratisk deltagelse».

Mediemangfoldsutvalget skal legge fram sin offentlige utredning innen 1. mars neste år. Oppdraget er å definere statens mål for mediemangfold og hvordan det best kan understøttes.

Mediemangfold og demokrati henger nært sammen. Det handler om grunnlaget for den offentlige samtalen, for deltagelse og for hvilket samfunn vi ønsker å bygge sammen.

Rino Andersen er

nyhetsredaktør i Nationen

Erna er ikke trygg

Publisert i Nationen lørdag 11. juni.

Jeg er av dem som står opp tidlig. Sånn har det vært gjennom mange år. Ikke alltid av lyst, men alltid drevet av noe jeg har tenkt er verdt å stå opp for.

Å stå opp tidlig kan være lett. I alle fall om du tenker at du kan gjøre en forskjell, at det du skal er viktig, at andre er avhengig av deg. Bare spør nybakte småbarnsmødre.

Kaldt, mørkt og vått vær kan riktignok friste de fleste til å bli under en lun og varm dyne. Jeg husker mørke og regntunge morgenstunder i isende vind, på valgkamp med brosjyrer og argumenter. Valgkamp er verdt å stå opp for. Sånn var det i alle fall for meg før journalistikken tok meg.

Mange tusen ildsjeler skal opp i otta og drive valgkamp om ett års tid. De tror på et bedre samfunn. De skal ut i gatene. De skal agitere. De skal jobbe for å vinne hver eneste stemme. Det er viktig. De skal gjøre en forskjell.

Grasrota i Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV får en inspirasjon i dagens avis. Meningsmålingen som er tatt opp denne uken, viser at det er mulig. Det er mulig å innta regjeringskontorene. Det er mulig å gjøre en forskjell.

Regjeringen Erna Solberg nyter allmenn respekt. Det viser målingen her i avisen i går. Dagens måling viser at valget i 2017 er helt åpent. Det er tid for å mobilisere. Skal FrP fortsette å forandre landbruket, vil det ikke bare være små teiger og småbruk som legges brakk.

Et levende landbruk i hele landet og å ta hele landet i bruk henger nøye sammen med fremtiden til levende bygdesamfunn og avgjør muligheten for næringsmiddelindustrien. Mye ligger i potten for valget i 2017.

Jon Georg Dale vil vise fram sitt framtidsbilde for landbruket i løpet av høsten, fortalte han til Bondetinget på Lillehammer denne uken. Det bør samle de rødgrønne og inspirere medlemmene til lang innspurt mot 2017-valget.

Rino Andersen er nyhetsredaktør i Nationen

For luftig for Rygge

Publisert i Nationen lørdag 28. mai.

Rygge har for meg alltid vært synonymt med fly. Det henger sammen med oppveksten i Fredrikstad. Rygge og fly er synonym – altså ord som betyr det samme. Det hang i alle fall sammen som erteris: Rygge og fly.

Rygge er også blitt ketsjup. Om det er hele folkets favoritt, vet jeg ikke, men Iduns ketsjup har vært der så lenge jeg har vært her. Eller – det virker i alle fall sånn. Den skal forresten fortsatt produseres i Rygge.

Orkla hørte på folk flest. Selskapet tjener tross alt store penger på å produsere ketsjup i Rygge. Det er superlønnsomt, og vi er mange som liker at ketsjup vi er glade i produseres her i landet og aller helst med norske tomater. Det gir mersmak.

Sånn er det jo ikke med å fly fra Rygge. I mange år har Rygge og fly blitt til Rygge og Ryanair. Det er ikke god merkevarebygging. Noen bryr seg ikke om at Ryanair er tatt med buksene på leggen. Selskapet har grovt underbetalt ansatte, dels med ansettelse i Irland og derfor også utenfor norsk skatte- og trygdesystem.

For mange av oss er Ryanair ett selskap vi velger bort. Det oppleves ugreit å fly med selskap som ikke betaler sine ansatte en lønn å leve av. Sånn kan vi ikke ha det. Da går det til sjuende og sist ikke rundt i det norske samfunnet.

Flyavgiften på 88 kroner per flyreise er Solberg-regjeringens variant av poseavgiften. Regjeringen fikk med seg Venstre og KrF for å skaffe staten en milliard kroner for å dekke opp for skattelettelser til de aller rikeste. Ryanair bruker avgiften som forklaring på at selskapet må legge ned den norske basen på Rygge.

Forklaringen holder ikke vann. Den er tullete. At også andre ansatte på Rygge mister jobben er beklagelig, men flyplassen skulle aldri blitt etablert. Det er å leve med. At Ryanair bruker muligheten til å legge ned sin norske base, er derimot ikke like beklagelig.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Politikk er å ville

Publisert i Nationen lørdag 21. mai.

Ting tar tid, er ett utsagn det er enkelt å slå om seg med. Denne uken har jeg tenkt litt på det – sammen med ett av de aller mest kjente sitatene fra Sveriges store sosialdemokratiske leder Olof Palme.

Politikk er å ville, sa Palme i mai 1964. Senere er sitatet brukt og gjenbrukt utallige ganger. Den tidligere SV-lederen Erik Solheim satte Palme-sitatet som tittel på sin egen erindringsbok 39 år senere.

Det gikk to generasjoner fra Palmes tale til Erik Solheims gjenbruk. Solheim ville peke ut en ny kurs for den politiske debatten for venstresiden i norsk politikk. Ting tar tid på høyresiden også.

Sist helg ble det klart at det vil ta minst 30 år før landbruksminister Lars Sponheims løsdriftskrav vil bli gjennomført. Søndag signerte bondeleder Lars Petter Bartnes årets jordbruksavtale med staten. Der er løsdriftskravet flyttet med ti år, fra 2024 til 2034.

Norske bønder kan dermed fortsatt ha kyrne på bås. Der kan de tjores fast i alle fall i nye 18 år, etter at landbruksminister Jon Georg Dale la båsfjøset på bordet søndag. Det var løsningen for å få signaturen fra bondelederen.

Småbrukarlagets Merete Furuberg hadde da allerede kastet kortene. Det gjorde hun lørdag kveld. Hun lot seg altså ikke disiplinere av Statens forhandlingsleder og tok igjen ett brudd. Under ett døgn senere satte Lars Petter Bartnes enda en gang Bondelagets signatur på avtalen.

Stortinget har det endelige ordet. Om få uker vet vi om Dale har lyktes med å spenne bein på Sponheims drøm å bedre dyrevelferden for norske kyr.

Selv om Stortinget ikke gir sin tilslutning, så er det uansett sånn at bedringen for kyrne er et langt lerret som langsomt blekes.

Ting tar tid.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Handler om troverdighet

Publisert i Nationen lørdag 14. mai.

Annonsene kom først. Deretter kom artiklene. De kom for å fylle ledig plass på sidene. Sånn var starten på papiravisenes historie.

Siden kom idealismen. Redaktørenes inntog. Det skarpe skillet mellom nyheter, kommentarer og annonser. Ingen skal være i tvil om hva som er hva. Det handler om troverdighet.

Regler er utformet, trimmet, forbedret og pressens egen selvdømmeordning har gjennom årtier utviklet og forbedret kjørereglene for å opprettholde skillet mellom redaksjonelt innhold og annonsørenes betalte innhold.

Internett har skapt ny utfordring. Pressens Faglige Utvalg (PFU) trakk nye grenser gjennom fjoråret. Store mediehus utfordret grensene. Norsk Redaktørforening lagde nye retningslinjer. PFU ga ledende medieselskap smekk over fingrene for å ikke være tydelige nok.

Forbrukerombudet reagerte og vi fikk en presseetisk debatt i det offentlige rom. Vi skulle derfor trodd at de nye reglene som er utformet er tilstrekkelige for å etablere tydelig skille mellom journalistikk og reklame.

I solrike Bergen denne uken er det lagt fram undersøkelser som dessverre viser at det skarpe skillet mellom journalistikk og betalt innhold ikke er skarpt nok. Undersøkelser kan tyde på at halvparten av leserne ikke ser forskjell på redaksjonelle artikler og artikler som er kjøpt og betalt av annonsører.

Halvparten av landets journalister mener betalt innhold ikke er tydelig nok merket. Hver tredje redaktør mener det samme, viser årets medieundersøkelse som professor Frank Aarebrot la fram torsdag.

Vårt løfte til våre lesere at vi skal merke tydelig nok. Ingen skal være i tvil om hva som er hva. For oss handler det om troverdighet.

Ha god lesning og en god helg!

Rino Andersen, sjefredaktør (konst) i Nationen.

Medier i krise

Publisert i Nationen lørdag 7. mai

Vi har en mediekrise. Ingen ser bunnen. Denne uken nådde krisen Stortinget. Dagbladets tidligere sjefredaktør Jon Olav Egeland beskrev medienes oppskrift for å komme ut av krisen med at «vi syr fallskjermen på vei ned».

Mediekrisen er ett paradoks. Norske mediehus er nettsuksesser. Ingen medier i noen andre land har klart å ta så sterke posisjoner som de norske. Likevel er krisen i den digitale overgangen dyp, alvorlig og akselererende.

500 stillinger i mediehusene forsvinner i år. Det kommer på toppen av årevis med kutt og oppsigelser. Bare siden 2014 har mediene kuttet en milliard. Ytterligere en milliard i kutt er vedtatt, skriver Dagens Næringsliv som har regnet seg fram til at nye 500 må gå i år.

Mediekrisen handler om dramatisk inntektsfall. Først falt papiropplaget, og det faller fortsatt. Selv om antall lesere aldri har vært høyere, så er veksten i lesere i første rekke knyttet til gratis nyheter på nett.

Annonsørene svikter. Papirannonser er erstattet av nettannonser, men ikke i de tradisjonelle mediehusenes nettaviser. Google og Facebook er vinnerne. De enkelte mediehusene klarer ikke å matche spredningen kombinert med treffsikkerheten Google og Facebook tilbyr.

Mediekrisen handler ikke utelukkende om mediene. Det er en krise som angår det norske demokratiet. Spørsmålet er om vi kan oppebære et demokratisk samfunn uten redaksjoner med tilstrekkelig økonomisk kraft til å gjøre jobben.

Schibsted jobber for å tilby mikrobetaling. Da kan du stykkprisbetale for særlig interessante artikler. Den modellen er interessant, men bygger den tilstrekkelig kraft for journalistikk som ikke gir raske inntekter?

Mikrobetaling kan forsterke klikkjournalistikken. Det kan ramme viktige journalistiske løp. Da vil demokratiet svekkes.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Avis rett i lomma

Publisert i Nationen lørdag 30. april.

Tenk om denne avisen, dagens Nationen som du akkurat er i ferd med å lese, kan brettes sammen og bli så liten at du kan ta den med deg i en vanlig bukselomme. Tenk at den hver eneste dag oppdaterer seg, at den hver eneste dag er fornyet. I tillegg er den akkurat slik du kjenner den.

Dagens papiravis er nøyaktig som beskrevet i avsnittet du akkurat har lest. Vi har laget den for mobilen din. Du kan lese den på mobilen. Du ser hver eneste side, og du kan lese artikkel for artikkel. Vi har laget en mobiltilpasset e-avis.

E-avisen er ikke en ny oppfinnelse. Vi har hatt e-avis i flere år. Teknisk flinke folk har i flere år lastet den daglige avisen ned til sin mobiltelefon, men lesbart har det ikke vært. Mobilen har vært for de raske nyhetene, for den oppdaterte nettavisen. Fra denne uken er mobilen også for e-avisen.

Mange foretrekker avisen slik de kjenner den. Mange vil ha ett redigert nyhetsbilde med en forside, med en tydelig start og en tydelig slutt, en avis som på ett vis stopper nyhetsdøgnet hver 24. time. Det kan kombineres med å lese oss digitalt, for eksempel på en mobiltelefon.

Glem treg postdistribusjon. Glem å gå ut til postkassen i drittvær. Det eneste du må gjøre er å laste ned en egen app, et lite dataprogram, så har du gjort din del av jobben. Resten gjør vi, og vi gir deg avisen tidligere enn før. Allerede kvelden før får du morgendagens papiravis til din telefon. Der ser du avissidene slik du kjenner dem.

Abonnenter får e-avisen helt gratis. Du har allerede betalt. Abonnementet ditt gir deg fri tilgang til Nationen i alle kanaler. Abonnementet inkluderer papiravis, løpende oppdaterte nyheter på nett og mobil og e-avis på desktop, lesebrett og mobil. Test gjerne mobilutgaven allerede i dag.

God lesning og god helg!

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen