Tag Archives: aviser

Gratis inn i solnedgangen

Mediehus stenger nettet. Hallingdølen gir alt til alle, på alle kanaler, forutsatt at leseren er abonnent. Fevennen fulgte etter denne uken. Hvor mange fullverdige gratis nyhetssteder er tilbake sommeren 2013?

20120519-aviser

Norske mediehus fulgte hakk i hæl da Brønnøysund Avis som landets første gikk på nett på midten av 90-tallet.”Alltid først-avisen” Dagbladet kom lynrapt etter og kappløpet var i gang.

Det har gitt norske mediehus et enormt fortrinn. Topplista over landets mest populære nettsteder beherskes av nyhetsmaskinene. Mediehusene har lært opp nye lesere til å se på nyheter som gratis. Prislappen kan bli mediemangfoldets oppløpsside inn i solnedgangen.

Det norske reklamemarkedet er ikke stort nok til å betale for mediemangfoldets kvalitetsjournalistikk. Det er en trussel mot demokratiet. Uten en fri presse som gjør jobben sin hver eneste dag, som overvåker maktinstitusjonene, som avdekker og avslører, som setter dagsorden, som underholder, men også gir innsikt og oljer den offentlige samtalen, forvitrer demokratiet.

Barfotjournalistikken, som svenskene benevner bloggsfæren, har sprengkraft og har lykkes med å avsløre og avdekke kritikkverdige forhold, men den systematiske overvåkningen kan ikke ivaretas av enkeltpersoner. Skal et åpent, inkluderende og demokratisk samfunn videreutvikles, er det en forutsetning at det er åpne og kontrollerbare prosesser og at maktinstitusjoner og  -personer ikke overlates til seg selv.

Mediehusenes svar på inntektsutfordringen ser ut til å bli brukerbetaling. Vi har sett enkelte modeller allerede; vi har Fiskaren som produserer en egen betalt nisjeavis på nett, vi har Hallingdølens “alt inkludert til abonnentene-modell” og vi ser at mediehus som Tønsbergs Blad ønsker å utvikle en mellomløsning, i  tillegg til VGs plussløsning, for å nevne noen av modellene vi så langt har sett i Norge.

Reklamemarkedet er ikke stort nok for å forsvare mediemangfoldet. Spørsmålet er hvor stor den digitale betalingsviljen er, og hva som skal til for at folk flest vil betale for å lese nyheter fra lokal-, nisje- og riksdekkende medier.

En hindring for tøffere og nye betalingsforsøk er ulike rammebetingelser for mediehusene. Papiraviser er momsfrie mens alt digitalt innhold – selv om det er blåkopiert fra papiravisen – belønnes med 25 % moms.

Ulike momsregimer lever reiselivs- og hotellbransjen godt med, men for norske mediehus er ulike momsregimer et marerittaktig skremselsdyr. Det kompliserer og hindrer innovasjon. Ulikhetene stopper utvikling av nye modeller for å selge nyhetspakker som kombinerer printkanaler og digitale kanaler, som mobil, lesebrett og tradisjonell web.

Frafall fra tradisjonelle medier (les: avispapir) plager mediehusene. I hovedsak er det like mange, eller flere, som leser nyheter i dag enn noen gang i historien, men papiravisen som gjør det mulig å utvikle god journalistikk mister stadig terreng til fordel for nettavisene hvor leserne får alt innholdet gratis.

De senere årene har det likevel skjedd mye som kan muliggjøre mediehusenes stadig sterkere behov for å finansiere journalistikken gjennom abonnementsordninger, som også omfatter digital utgivelse, som at:

1. folk flest kjøper mer over nett enn noen gang

2. salg av musikk og spill viser at også yngre lesergrupper har betalingsvilje

3. den teknologiske utviklingen kan muliggjøre helt nye betalingsmodeller, inkludert mikrobetaling som har lav teknologisk brukerterskel

4. rammebetingelsene (pressestøtte: moms og direkte tilskudd) kan bli utlignet mellom kanalene

For mediehusene, for den frie journalistikken, for mediemangfoldet som våre tradisjonsrike mediehus står for, haster det å komme opp med framtidsrettete modeller.

Internettets vesen er at nye brukervaner, som endring av nyhetskonsum fra papiravis en gang per døgn til løpende oppdatert nyhetsdekning på web/mobil, ikke er reverserbar. Internettet maler langsomt, men konstant, og de endelige trendskiftene – som følge av langsom nedpint og utarmet inntektsstrøm i godt etablerte forretningsmodeller – slår inn med massiv tyngde og brutalitet som en tsunami, når det først inntreffer.

Det er et åpent spørsmål hvor knekkpunktet befinner seg. Det er ingen som har fasit på handlingsvinduet mediehusene kan jobbe innenfor, men å utelukke at knekkpunktet inntreffer kan være å ta en historisk skamhøy risiko. Nye bærekraftige modeller må med andre ord etableres før knekken treffer inntektssiden så brutalt at kostnadskutt som monner i realiteten ikke lengre er mulig å kombinere med at mediehusene fortsatt kan fylle samfunnsoppdraget.

Det kommende året får vi mange flere Fevennen-modeller, Hallingdølen-modeller og mellommodeller. Det betyr ikke at alt kommer til å koste penger, men det betyr at kun fellesstoffet “på overflaten” blir tilgjengelig for gratisleserne. For dem som mener at alle andre skal plukke opp regningen ser det mørkt ut for å få tilgang til kvalitetsjournalistikken.

Spørsmålet er hvor mange gratis nyhetstjenester som er tilbake om ett eller to år. Spørsmålet er også hva disse tjenestene inneholder, hvor skrinne tjenestene er, hvor mange artikler du får lese før du må betale, eller hvor mye av hver artikkel du får lese før du må betale. Få har svarene, men ett svar som virker tydeligere enn noen gang siden internettet bergtok oss, er at vi ser starten på et nytt trendskifte: Gratis går langsomt inn i solnedgangen.

Reklamer

Norpost sprer reklame ulovlig

Merking av postkasser med Nei takk til reklame virker ikke overfor Norpost. Selskapet som konkurrerer med Posten, gir blanke blaffen. Utilbørlig fyller Norpost postkassene med reklame.

NORPOST-ULOVLIG REKLAME  Norpost distribuerer Byavisa DRAMMEN, en gratisavis som har rett til å komme ned i postkassa mi, selv om jeg har Nei takk til reklame-merke på kassa. Merket er selvsagt klistret på foran, og var derfor godt synlig og ikke skjult under en haug med snø. Likevel nøyde ikke Norpost seg med å legge den helt uønskede avisa i postkassa. Sammen med gratisavisa stablet Norpost reklame fra:

Annonsører som ikke bruker medier folk faktisk ønsker, og som de derfor betaler for, sånne som for eksempel Drammens Tidende, må nøye seg med å komme i postkassene til bare halvpartren av husstandene i Drammen. Sånn er det. Det er ikke akseptabelt at Norpost legger reklame i min postkasse.

Adressaten for å klage er egentlig Forbrukerrådet. Utfallet er garantert. Avsenderne får en skrape. Synderen denne uka var ikke butikkene, men Norpost.

Jeg hadde tatt inn avisene Aftenposten, Nationen, Dagens Næringsliv og Drammens Tidende litt over klokka fem. Et drøyt kvarter senere ser jeg en bil godt merket med Norpost utenfor gjerdet. På vei til jobben åpnet jeg postkassa for å kaste Byavisa DRAMMEN i søplekassa, slik at jeg kan motta vanlig post, og da finner jeg postkassa smekkfull av reklame som aldri skulle kommet i nærheten av min postkasse.

Norpost må skjerpe seg. Seriøse butikker bør plassere annonsene sine i medier som folk faktisk vil ha. Det er først da annonsørene faktisk kan regne med at reklamen blir lest. Å strø reklamen ulovlig i postkasser til tusenvis av mottakere, bør ikke lønne seg. Det er respektløst.

LO og Ap i Halden truer Halden Arbeiderblad

Sirkus Halden Arbeiderblad illustrerer hvor dustete lokalt eierskap i mediebransjen kan fortone seg på sitt aller verste. Vi tror kanskje at vi har sett det før, men ikke de senere årene, og forhåpentligvis ikke så elendig håndtert som i Halden. Der sitter amatørenes fremste våpendragere og forvalter makt på en veldig spesiell måte. Uenige i avisens redaksjonelle dekning velger de å gi ansvarlig redaktør Frode Rekve sparken. Samtidig kaster dem ut adm. direktør  Anne-Grete Kolstad.

Det står om å  skru avisen tilbake til partilojal logrebikkje. Begrunnelsen fra styrets leder Harald Berge er det knapt noen som tror på. Gamle LO-tillitsvalgte og partimedlemmer melder seg ut av rørsla. Selv om også mange av dem er forbanna på Rekves åpning av spaltene for alle, så skjønner dem at det er lurt, at det bygger opp om demokratiet, avisens troverdighet, dens fremtid og betydning.

I styrerommet er det helsvart. I dag klønet styrelederen det til et par hakk. Det er såpass ille at du knapt tør tro dine egne ører, om du velger å høre gjennom dette klippet fra dagens pressekonferanse. Det er for ille til å være sant, men det er altså ikke et manipulert opptak og det er faktisk sant.

Visst kan mye sies om konsern, om å tilhøre et konsern, det er på godt og vond, men det er profesjonelt. Det er eiere som er profesjonelle, som har kompetanse og respekt for redaktørinstituttet. Det vi har sett i Halden er møkkete. På en måte er det ikke uten betenkeligheter at de som kjører saken er arbeiderbevegelsens fremste hjerner i Halden.

Abonnentene er i fri flukt. Over 200 abonnenter har sagt opp abonnementet i dag. LO i Halden har ennå ikke skjønt alvoret. De har tenkt å ta en beslutning først om en uke. Det er for langt fram.  De bør vise mye sterkere handlekraft. Få på plass et nytt styre og gjeninnsett toppsjefene. Du spiller ikke poker med lokalavisa i vektskåla.

Halden-samfunnet trenger hjelp. Derfor er det etablert støttegruppe på Facebook og en protestliste på opprop.no. Det må varme Rekve og det bør stimulere det lokale eierskapet i Halden til å ta grep.  

Dagbladet får det uansett

vg-230409 Barnepsykolog Magne Raundalen, barnas beste venn, hamret løs på Dagbladet under dagens Vårmøte i Norsk Redaktørforening. Greit nok, på mange måter. Dagbladet har virkelig laget noen fæle forsider som de fleste av oss helt intuitivt skjønner skaper frykt, redsel, uro og forvirring hos barn.

Raundalens poeng er at alle aviser har en egen barneside. Det er forsiden. Så selv om aviser er laget for voksne, så er forsiden for alle. Barn leser forsidene. Barn ser forsidene i salgsstativer, i butikkene, på kjøkkenbordet, på bensinstasjonene, i salgsplakatene (stativene) utenfor kioskene på grendas torv og i nærbutikken.

Han har helt rett. Slik er det. Redaktørene lot seg da også bevege av Raundalens synspunkter. Andelen redaktører som ville hensynta barna i utforming av forsidene, og dermed unngå oppslag som “Far kvelte barna”, “Slo i hjel  hele familien”, “Drepte mamma mens barna så på”, “Mor druknet egne barn” og  “Utryddet familien mens alle sov”, og mer innsiktsfult beskreskrivende salgsplakater på forsidene, falt fra drøyt 50 til 30 prosent før og etter Raundalens foredrag.

Betegnende er det dog at mens Raundalen hugget løs på Dagbladet, som riktignok er fortjent, så nevnte han ikke dagens VG-forside. Den holder ikke akkurat vann den heller, i henhold til Raundalens vurderinger slik de ble fremført på SAS-hotellet i dag.

Teknologi er feil svar på aviskrisa

Fallende avisopplag og fallende papiravislesning krever svar. En hel bransje leter etter årsaken. Svaret skal gi virkemiddelet for å snu trenden.

Selvportrett - 040409 005I Dagens Næringsliv sist uke strekes det opp flere mulige svar. Ivar Rusdal i Jæren Avis, som utgir Bygdebladet, Jesdalbuen, Jærbladet, Solabladet og Strandbuen, med et samlet opplag på 28 624,  alle godt forankret i Landslaget for Lokalaviser, sverger til sin egen oppskrift; nærhet, kombinert med få utgivelser og pass på å ikke svulme opp avisproduktet. Han stiller seg helt uforstående til at økt sidetall er svaret på færre lesere som bruker stadig kortere tid på lesningen. Et godt tankekors. Alle hans aviser hadde fremgang i fjor.  Sandnesposten økte mest med 251.

De store mediehusene følger etter. Barbering av utgivelsesfrekvens som i Fredrikstad hvor Fredriksstad Blad har vedtatt å legge ned søndagsavisen, redusert sidetall er iverksatt i de fleste papiraviser. I tillegg kommer barbering av magasiner, blant annet i VG, men disse grepene kommer ikke som et strategisk svar for å møte de nye leservanene men som en dyd av nødvendighet i finanskrisa med fallende inntekter. Svaret kan være riktig uansett.

Erik Wilberg, en meget godt ansett mediekonsulent,  tror på elektroniske leserplater. Han tror papir er feil. Det er politisk galt å hugge en masse trær for å utgi nyheter på kostbart avispapir. Godt poeng. Elektroniske leserplater kan meget vel komme med tung styrke, men det vil ikke endre utviklingen for de tradisjonssterke papiravisene.

Aftenposten skal teste elektroniske leserplater og skal ta en viktig strategisk beslutning i løpet av høsten. Timing er ofte krevende. Det kan godt hende Aftenposten treffer på timingen, men flere grep i norske mediehus har kanskje vært riktig, men timingen feil. Dagbladet gikk foran for flere år siden i et forsøk på å styre nyhetene til nettet og ta ned nyhetstrøkket i papiravisen. Ikke sikkert grepet var feil, men timingen var elendig.

VGs Anders Giæver er en foregangsjournalist som gis leserne mer enn det er plass til i papiravisen VG. Han står bak en veldig god blogg. Han bidrar til å gi informasjon, innsikt og forståelse om hva som rører seg i nærmiljøet sitt på Manhatten, bakgrunn, analyse og små anektdoter, langt ut over hva det er plass og rom for i papiravisen. Hans overbevisning, kan det virke som, er at avislesningen faller som en sten som resultatet av at avisene legger ut for mye av innholdet gratis på nett gjennomført etter “klipp og lim-tankegangen”.

Samtidig ser vi at journalistene i de fleste mediehusene er dypt bekymret for artikkeldebattene på nettavisene. De er nok i hovedsak enig med Giæver, men er i tillegg dypt urolige for nettdebatten som de mener ødelegger merkevaren, troverdigheten og seriøsiteten til papiravisene. De debatterer i større grad artikkeldebatten enn å delta i den selv.

Frafallsanalyser fra Mediehuset Drammens Tidende viser at nettet virker inn på opplaget. Fem prosent av alle som kuttet abonnementet sitt i fjor brukte nettet som begrunnelse. Vi vet ikke om det er fordi de leste Drammens Tidende på nettet eller om det er nettet generelt, men som hovedgrunn til abonnementsfallet er nettpublisering altså galt.

Ingen, eller veldig få, peker på nettet generelt, altså ikke hva mediehusene bidrar med på nettet, men at nettet rett og slett er kommet for å bli og hvilke endringer det må føre til for de tradisjonsrike papiravisene. Nettet endrer samfunnet. Nettet har revet ned avisenes og journalistenes maktposisjon og har endret journalistrollen, men det ser i liten grad ut til å ha fått gjennomslag for hvordan vi jobber og hvordan vi opptrer. Nettets iboende utfordring er at det maler veldig langsomt. Endringene skjer så sakte at det er vanskelig å se hvordan det endrer samfunnet. Det går langsomt, men det maler uendelig, hele tiden, kværner og kværner. Når så endringen treffer en bransje, går det lynende hurtig. Plutselig er det for sent.

Avisenes posisjon som lokalsamfunnets offentlige talerstol er svekket dramatisk. Makthaverne og de godt utdannede publiserer fortsatt leserbrev i avisene, men samfunnsdebatten har for folk flest flyttet seg til nettet, og den pågår i liten grad på avisenes egne nettaviser. Christoph Smitz som  bogger innsiktsfult om medier, nett, sosiale medier og trender, deltok i debatten om artikkeldebatten, og har i etterkant blogget om akkurat den, hvor han blant annet uttalte at avisenes rolle i nettdebatten er totalt uten betydning. Der er trenden redigering, sensuering og debatten dreier seg om å sette karakter på debattens kvalitet, og i mindre grad om truselen det utgjør at debattmuligheten blir så begrenset at den bidrar til å forsterke mediehusenes stadig svekkede posisjon.

Avislesning faller som resultat av at avisene i for liten grad tilfredsstiller folks forventninger. Er den opplevde verdien av lesningen for lav, slutter folk å bruke tid og penger på å lese avisen. Det er mange år siden noen måtte lese lokalavisen og en eller flere riksaviser i tillegg, for å holde seg orientert og kunne være en gavnlig samfunnsborger.

Utfordringen som skal besvares, handler i mindre grad om teknologi og i større grad om å definere den nye rollen for mediehusene og journalistene. Dermed blir det også svært krevende å få fram de nye svarene. Det er konformt å finne svarene utenfor oss selv, men at noe av svaret ligger i dialog, nytteverdi og talerstolposisjonen i den offentlige samtalen, kommer vi neppe utenom.