Tag Archives: hund

Trønder lærte å gå i bånd

Trønderen Dimen er integrert drammenser og har lært å gå i bånd.

Dimen er en våken trønder, eller eks-trønder, på drøyt seks år. Han ble raskt integrert i Drammen. Det var mer krevende å avlære uvanen med å ha så stramt bånd som mulig. Da jeg overtok Dimen for godt og vel et drøyt år siden, var alle turene en utfordring. Dimen var overbevist om at båndet måtte være så stramt som det teoretisk var mulig å få det.

Sånn ville jeg ikke ha det. Kodeknekking måtte til. Jeg startet umiddelbart etter overtakelsen med kontaktøvelser og dresurtrening. Dernest begynte den systematiske treningen på «prosjekt: gå-i-bånd». Det er på et vis enkelt å oppnå raskt resultat, men da må du bruke gammeldagse metoder. Det kan gi en usikker hund. Det vil ingen ha. Løsningen er derfor å bruke tid, være tålmodig og aldri gi seg.

I tilfellet Dimen er all opplæring tuftet på at «jeg vil inn i hodet hans». Jeg vil beholde en glad hund med mye selvtillit. Metoden gikk ut på:

Jeg byttet ut vanlig hundebånd med et tau på fem-seks meter. Det ga Dimen mulighet til å løpe relativt fritt. Derimot fikk han ikke løpe med stramt bånd. Jeg stoppet hver gang båndet ble stramt. Han måtte tilbake og rundt meg, før vi fortsatte turen. Selv veldig korte turer, målt i meter, tok fryktelig lang tid, i starten. Det tok flere måneder før jeg kunne regne med å gå en rimelig lang tur. Metoden er en eneste stor og sammenhengende tålmodighetstest.

Senere varierte jeg båndlengdende. I dag er båndlengden uvesentlig. Dimen går bra i lange og korte bånd. Han stopper opp når båndet strammes, og lenge før det strammer såpass at min arm «forsvinner/dras» ut fra kroppen. Bare unntaksvis må jeg stoppe opp.

Den endelige testen, eksamen så å si, på om metoden virkelig er en suksess, har vært en bytur i variert tempo (vanlig bånd på ca halvannen meter), og joggetur (med bånd på 1,20).

Har du ei bikkje som er umulig å gå tur med, ei bikkje som halser og drar, så tenker jeg at denne metoden garantert gir suksess. Ulempen er at du selv må utvise en ekstrem stahet, ha veldig romslig tålmodighet og være utholdende. Det positive er at den virker uten at bikkja blir usikker, nervøs eller at forholdet dere imellom blir anstrengt eller ødelagt.

Dimen – en integrert drammenser

Dimen er fem år. Han er en vellykket integrert drammenser. Det tok rimelig kort tid å integrere ham, selv om han opprinnelig er trønder. Her en listen over hva som gjorde integreringen kjappere og enklere, målt opp mot gjenkjennelighet.

Fordeler (minsket overgangen, høy trønderfaktor):

    • snus

Ulemper (faktorer hvor det ikke er noe overlapp)

    • hvite sokker
    • mokasiner
    • skinnvest
    • bart
    • seiersrikt forballag
    • Opel Ascona
    • DDE
    • hjemmebrent
    • lommelerke
    • blendet whiskey
    • språket
    • Åge Alexandersen

Så, egentlig skulle vel denne integreringen knapt lykkes. Det hjalp sikkert at kjøreturen er på over syv timer (slitsomt for noen hver det) og mye kontakt- og dresursøvelser var svært sentralt i hans nye liv i Drammen, eller er det sånn at snus er undervurdert i integreringsarbeidet?

finnemarka-aug-09 015

 

Dimen, ex-trønder, en godt integrert drammenser. Det som lettet integreringen må ha vært snusen. Forsøkte å matche på andre “trønderting”, men…

Materialkjøp i millimeter ga XL-service

hundehus og mc-09 - aug09 019

Hei, Oscar her. Jeg tenkte at jeg vil bygge hundehus til Dimen.

Hæ? Hundehus til Dimen, svarte jeg, litt paff over forslaget, egentlig. Men sånn startet Dimen-huset.

Oscar fant fram papir, gråblyant og egnede linjaler og satte i gang. Få dager senere kom han med tegningen.

 

Her er prosessen, og resultatet. Selv tok jeg den viktige håndlangerjobben, og allerede under innkjøpsrunden på XL Bygg, og altså før byggingen startet, skjønte jeg at Dimen-huset var i ekstremt trygge hender. XL-mannen på lageret rettet ryggen, så skarpt på Oscar, konstaterte høylytt at: Jasså, er det i millimeter! Derfra og inn fikk vi service som om vi var Snekkerne Andersen. Artig.

Her er fotoalbum fra prosjektet. Vi hadde for det meste ganske fint vær. Sola var med oss. Dimen inntok en litt avvente holdning og Oscar tok i bruk alle mulige arbeidsstillinger, og fint ble det.

Nær bikkjedrap i Drammen

handicaptjern-juli09-13Dimen slapp unna drap med et nødskrig. En diger, hvit, skumfrådende drapshund slet seg fra hundepasseren, ei spinkel blondine, og angrep min 24 kilo slanke irske setter. Drapsmaskinen kom byksende med seksti kilo agressive muskler. Det er helt håpløst. Alle idiotene står fritt til å skaffe seg morderiske bikkjer. Vi trenger en offentlig godkjenning for å ha lov til å ha hund.  Det er helt krise. Påbud, reguleringer, lov og orden trengs. Haster!

Jeg er møkka lei av å møte hundeeiere som ikke har peiling. De har små og store bikkjer. De er livsfarlige. Eierne har ikke styring, er helt uten kontroll og uten snev av kontakt med drapsbikkjene sine går dem på tur ute i det offentlige rom, her i Drammen.

To truende episoder på en dag holder for meg. I dag tidlig møtte jeg ei eldre dame med to bikkjer. Bare med nød og neppe klarte hun å holde tilbake den illsinte bikkja si. I ettermiddag gikk det langt verre.

Solen svant ned bak Solbergåsen. Sammen med Dimen ruslet jeg i det parklignende anlegget ved Åssiden videregående. Vi hadde avsluttet en drøy halvtimes økt med dresurtrening. Vi var fornøyde, i totalt avbalanse og koste oss. Så kom ei spinkel blondine på sykkel “førende” på en drapsmaskin av en Mastiff-type. Bikkja slet seg. Båndet røk. Den angrep Dimen med alle sine 60 kilo. Dimen ble slengt i bakken. Han hylte. Han ble bitt. Sikkelet fra drapsmastiffen ble smurt over Dimen, og ikke fanden om Mastiff-kødden ga seg. Den var ute etter drap…

Mastiffbikkjer trenger ingen. De bør egentlig forbys, men langt viktigere er det at vi trenger en offentlig godkjkenninngsordning for å få lov til å holde hund. Vi er ikke tjent med at alle fritt kan skaffe seg ei bikkje. Daglig møter jeg hunder som er sine eieres førere. Eierne drar og haler i båndet. De klarer så vidt det er å holde dem igjen fra å begå drap. I ettermiddag skjedde det nesten.