Tag Archives: krimbok

Ja til ti nye fra Knut Faldbakken

Knut Faldbakkens tiende krim med Jonfinn Valmann kan gjerne følges opp med ti nye. Det er ingen grunn til å la Gjensynet fra i fjor høst ble seriens siste.

Jeg har alltid tenkt på Faldbakken som ganske produktiv. Han har levert mye – og levert godt. Hans bøker er av dem jeg alltid sikrer meg og ser fram til å lese.

Krimbøkene hans har samme kjerne som drivkraft. Det handler om arv, miljø, samhold, tro, svik, samliv og nære relasjoner.  I krimbøkene er det ikke noe unntak, men da med krim som innpakning og det mestrer han helt strålende. Det er selvsagt ett ekstra pluss for dem av oss som i tillegg har et slags kjærlighetsforhold til Hamar, hvor handingen utspiller seg. Men du trenger ikke å ha et forhold til Hamar for å like Faldbakkens krimbøker med Jonfinn Valmann.

For deg som ikke kjenner Faldbakken eller hans forfatterskap, eller som bare lurer enda litt mer på hvem mannen er, så hadde Dagbladet et riktig fint intervju (som du kan lese her) med mannen i forbindelse med utgivelsen av Gjensynet.

Er du en skeptiker og gjerne vil lese en såkalt kvalifisert anmeldelse, så kan du for eksempel lese denne i Aftenposten. Den er riktignok skrevet av en av Faldbakkens konkurrenter, om forfattere ser på andre forfattere som konkurrenter. Uansett: Pål Gerhard Olsen  har selv en rekke krimbøker på samvittigheten. Hans bøker er stort sett ikke feilkjøp, men hans anmeldelse trenger du jo ikke lese ut fra om du faktisk skal kjøpe eller styre unna (da vil du faktisk styre unna).

Det er ingen grunn til å styre unna, tenker jeg. Avslutningen er det kraftig sving over. Den kan leses som at Faldbakken går litt lei og snører sekken fort og kraftig igjen, at han skrev på dop eller som en forrykende avslutning hvor i alle fall jeg fikk litt mer enn jeg hadde tenkt meg fram til. Godt gjort – så da er det, i alle fall for oss som er i fanklubben, bare å krysse fingrene for at det ikke går tre nye år før neste utgivelse.

Reklamer

Ferietid er krimtid

Et knippe krimbøker hører med i feriebagasjen. Sånn er det rett og slett.  Mitt knippe, så langt i sommer, er jeg godt fornøyd med. 

  Arnaldur Indridason er en gammel kjenning. Islandsk krim på det aller beste. Jeg har fulgt Konrad i over ti år, siden Myren, og forstår godt at Indridason er belønnet med Glassnøkkelen, Golden Dagger og Martin Beck-prisen. Anbefales. 
Jørgen Lier Horst hører med i årets knippe. Hans Wiliam Wisting-bøker er nære, fortettet og er sånn at vi som lesere tror på dem. Horst har nok en fordel av sin bakgrunn som politimann, og spinner spennende historier om levende figurer. 

Camila Lackbergs Løvetemmeren er outstanding. VG mente den burde strammes opp. Jeg er helt uenig. Her er det ikke en setning for mye. Fabelaktig god krim, rett og slett. 

Kristina Ohlsson er også svensk. Hun må du ikke misse, om du vil ha god krim. I Englevaktene har hun i tillegg ett aldri så lite norsk spor, lokalt for alle fra Buskerud, og det setter som kjent en ekstra spiss på historien. Hennes Englevaktene er faktisk ikke til å legge fra seg før siste side. 

Forrykende krim av Jan-Erik Fjell

Jan-Erik Fjell har på nytt levert en forrykende krimbok. Hans fjerde Anton Brekke-krim er kanskje hans beste. Rovdyret som er bokens tittel, er det vanskelig å ta pause fra, forusatt at du liker krim som sjanger.

Jan-Erik Fjell, Rovdyret, en Anton Brekke-krim.

Jan-Erik Fjell, Rovdyret, en Anton Brekke-krim.


Jan-Erik Fjell, som har egen hjemmeside, tok krimleserne med storm i 2010. Da fikk vi hans første Brekke-krim, Tysteren, som også er hans første krim. Belønningen gjennom Bokhandlerprisen er helt fortjent.
Ekstra morsomt, i alle fall for alle oss som har trådt våre barnesko i Fredrikstad, er at Fjell legger mye av handlingen til sin egen hjemby. Selv om han pynter litt på geografien, så styrker det fortellingen når forfatteren er steds-stødig, og det er bare en av veldig mange og gode kvaliteter i denne Brekke-krimmen.
Så gjelder det at Jan-Erik Fjell allerede er i gang med enda en Brekke-krim. Om du ikke har startet ennå, Jan-Erik Fjell, så sett i gang. Kutt ned ventetiden. Flere av oss er avhengige.
For alle skeptikere som aller helst vil lese en seriøs anmeldelse, så kan dere for eksempel lese denne fra Fredriksstad Blad.
Dagbladet har ennå ikke anmeldt boka, men har den på lista over «alt som er verdt å lese» i høst.

Helvetes bra av Karin Fossum

Karin Fossums Helvetesilden, som jeg endelig fikk byttet og lest i sin helhet, etter at den første boka manglet 16 sider, omtalt både i Dagbladet og Drammens Tidende, fortjener et jubelrop.
Karin Fossum er en gudebenådet forteller. Hennes språk er uten lettvintheter. Det er presist, varlig, direkte, aktivt og godt. Hun skriver drivende. Samtidig finner du ikke briljante formuleringer og snurrendreiende setninger du tenker at du virkelig skal slå om deg med og sminke deg med. Hennes fortellerstemme står aldri i veien for innholdet.
Anmeldere i Dagbladet og BT er ikke himmelfallende begeistret. Mer skryt får Fossum i Aftenposten. Terningen triller uansett til fem. Enkelte anmeldere gir terningkast seks.
En fyldig omtale av boka blir lett litt i overkant. Da kan du i og for seg heller lese enkelte av anmeldelsene du finner lenket opp overfor, men ikke nøl med å lese boken.
Helvetesilden er briljant. Åpningen sitter perfekt. Historien er tidsaktuell. Den tar opp i seg forhold du kanskje har observert og selv både snakket om og reflektert over. Fossum fletter to ulike småfamilier perfekt sammen i et blodig drama du får rett i fleisen allerede i anslaget. Absolutt litt annerledes og perfekt i påsken.

Skuffet av legenden Leif GWs Profitørene

20140327-210313.jpg

Leif GW Persson er merittert forfatter, kriminolog, professor og Sveriges ledende politiekspert.
Mannen er som en levende legende. Han har en rekke bokutgivelser på samvittigheten, og han har skrevet, riktignok sammen med en kanskje enda større levende legende, i alle fall enda mer kjent svenske, i alle fall her i Norge, Jan Guillou, den populære tv-serien Anna Holt, i 1996.
Av en heller uforklarlig grunn har GW-bøkene gått under min radar. Det kan selvsagt ha mange ulike forklaringer, men egentlig skjønner jeg ikke helt hvordan det har skjedd.
Forventningene mine var i alle fall store da jeg gikk løs på den gjenopptrykte boken Profitørene.
Anmelderne liker den. Den markedsføres ikke som krim, men som en politiroman, og den bygger på et ekstremt stort og grundig arbeid.
Politiprofessoren har lest tusenvis av etterforskningssider. Han har intervjuet etterforskerne. Han har lest dommer fra varetekstfengslinger. Han har gått opp alle stier, kroker og spor i etterforskernes materiell.
Profitørene, som utkom allerede i 1979 er retro, detaljert, oppramsende, grundig og solid, men den er også forholdsvis kjedelig. Overlesset med detaljer, underernært på gode og tette personkarakteristikker og uten tilstrekkelig innlevelse.
Resultatet blir, i alle for meg, en slags lærebok for politistudenter som er allmenngjort. Resultatet blir egentlig en kjedelig bok. Greit nok, men merkelig, tenker jeg, at anmelderne faktisk slår om seg med terningkast fem og seks.
Vil du ha retrokrim, vil du ha realisme og grundighet, om hverdagskriminalitet, selv om vi altså snakker drap og ikke sykkeltyverier, så er det en ærlig sak. Selv tenker jeg at det finnes et uttall andre forfattere som jeg i fortsettelsen kommer til å foretrekke.

20140327-210629.jpg

Kosekrim og ekte skrekkhistorie

Ferielektyre må ha et visst spenn, også innenfor krim er det godt med variasjon. Selv tok jeg med en koselig krim fra Elisabeth George og en skikkelig skrekkhistorie fra Yrsa Sigurdardottir.

Elisabeth George er selveste dronningen av britisk krim. Samtidig er hennes bøker med Thomas Lynley ren og skjær kos.

20130814-185736.jpg
«En løgn å tro på», med handlingen lagt til regntunge Lake District, som jeg selv har erfart i en fuktig og regntung sommeruke, inneholder alt du vil ha, særlig om du har gjort deg kjent med Lynley og trofaste Havers fra før.
Et perfekt valg i enhver sommerferie, rett og slett.

Etter George-kosen er det befriende herlig med skikkelig skrekk og gru. Det leverer Yrsa Sigurdardottir til gangs i «Dødsskipet».

20130814-190433.jpg
«Dødsskipet» leverer fra første side. Gjennom vekselvis å gi oss bilder fra den siste seilas og gjennom den uttrettelige advokaten Tora Gudmundsdottir dras vi med fra side til side.

Perfekt dandert krim i ulike sjangere, egentlig.