Leif GW Persson er merittert forfatter, kriminolog, professor og Sveriges ledende politiekspert.
Mannen er som en levende legende. Han har en rekke bokutgivelser på samvittigheten, og han har skrevet, riktignok sammen med en kanskje enda større levende legende, i alle fall enda mer kjent svenske, i alle fall her i Norge, Jan Guillou, den populære tv-serien Anna Holt, i 1996.
Av en heller uforklarlig grunn har GW-bøkene gått under min radar. Det kan selvsagt ha mange ulike forklaringer, men egentlig skjønner jeg ikke helt hvordan det har skjedd.
Forventningene mine var i alle fall store da jeg gikk løs på den gjenopptrykte boken Profitørene.
Anmelderne liker den. Den markedsføres ikke som krim, men som en politiroman, og den bygger på et ekstremt stort og grundig arbeid.
Politiprofessoren har lest tusenvis av etterforskningssider. Han har intervjuet etterforskerne. Han har lest dommer fra varetekstfengslinger. Han har gått opp alle stier, kroker og spor i etterforskernes materiell.
Profitørene, som utkom allerede i 1979 er retro, detaljert, oppramsende, grundig og solid, men den er også forholdsvis kjedelig. Overlesset med detaljer, underernært på gode og tette personkarakteristikker og uten tilstrekkelig innlevelse.
Resultatet blir, i alle for meg, en slags lærebok for politistudenter som er allmenngjort. Resultatet blir egentlig en kjedelig bok. Greit nok, men merkelig, tenker jeg, at anmelderne faktisk slår om seg med terningkast fem og seks.
Vil du ha retrokrim, vil du ha realisme og grundighet, om hverdagskriminalitet, selv om vi altså snakker drap og ikke sykkeltyverier, så er det en ærlig sak. Selv tenker jeg at det finnes et uttall andre forfattere som jeg i fortsettelsen kommer til å foretrekke.
