Tag Archives: dressur

Ekkoet etter Dimen

Posted on oktober 29, 2015 | Legg igjen en kommentar

Bare ekkoet er tilbake. I dag er det en uke siden. Det er som sekunder, og det er som en evighet. Nå lever vi med Dimens ekko. Vi fornemmer, men vi ser ham ikke og hører ham ikke. Vi savner lydene, tilstedeværelsen, humøret, ja, vi savner alt han var.

 

Dimen var kul. Han var i balanse. Han var tilstede. Han var våken. Han var var alltid med, også når han sløvet.

20120513-174631.jpg

Dimen var alltid glad, og aller mest fornøyd ute i skauen, i fri lek og løping.

20140202-213030.jpg

Sommer eller vinter. Barmark eller snø. Samma det. Aldri sur ute på tur, alltid full fart på Dimen.

20130603-221729.jpg

Drømmehund i kano: Rolig, fattet, konsentrert eller sløvende.

20120929-213646.jpg

Et forbilde på perfekt oppførsel i kano.

20120929-213026.jpg

Ikke fullstendig skjerpet, men flott hund i kano på padletur. Eksemplarisk, rett og slett.

20120817-191805.jpg

Også teltlivet tok Dimen på «strak arm».

20120513-174631.jpg

Ingen tvil om at denne dagen er en perfekt Dimen-dag.

20120422-001604.jpg

Tålmodige Dimen kunne ligge i timesvis mens jeg jaktet på vakende ørret. Helt greit for ham. Han var med og han fant alltid roen.20120309-103208.jpg

Standard avslapping på hyttegulvet etter timer i fritt løp på fjellet.

20111016-144553.jpg

Aktive bikkjer risikerer skader. Her to dager etter behandling (sjekk flatene på beina), men tilstede i fri lek i myrene i Konnerudskauen.

2011-pinse-Dimentelt.jpg

Perfekt hund på tur. Teltlivet lokket sommer og vinter.

dimenhus-oppslag.jpg

I dag er Dimen-huset tomt. Høyt prissatt på varme dager eller dager med striregn.

20110430-dimen-kulern.jpg

Typisk posisjon under ørretjakt med tørrfluer.

DampendeDimen_thumb.jpg

Dimen elsket Bragernesåsen. Perfekt å ha som nabo med glad setter i husstanden.

Drammensmarka220110020.jpg

En helt perfekt vinterdag på fjellet, i minus 15, i fri lek, i dyp snø.

Jula2009059.jpg

Bare når turen var over kunne han tenke at det var et trist øyeblikk.

Jula2009024.jpg

Typisk. Fult firsprang – ingen hviletid ute.

Blomsterokt09008_thumb.jpg

Hjemme og inne derimot: Dimen var god på hvile og søvn.

Dimen

Sånn vil vi alltid huske Dimen, selv om han gikk på hjertemedisin den siste tiden og selv om han ble gråhåret og eldre, så var han som en solskinnsdag tvers gjennom. Blid, positiv, løpsglad, tilstede, kosete, og nesten litt tøff innimellom, men aldri agressiv og aldri sur.

 

Legg igjen en kommentar

Publisert i Dimens verden, Uncategorized

Merket med , , , , , , ,

Trønder lærte å gå i bånd

Posted on mars 17, 2010 | Legg igjen en kommentar

Trønderen Dimen er integrert drammenser og har lært å gå i bånd.

Dimen er en våken trønder, eller eks-trønder, på drøyt seks år. Han ble raskt integrert i Drammen. Det var mer krevende å avlære uvanen med å ha så stramt bånd som mulig. Da jeg overtok Dimen for godt og vel et drøyt år siden, var alle turene en utfordring. Dimen var overbevist om at båndet måtte være så stramt som det teoretisk var mulig å få det.

Sånn ville jeg ikke ha det. Kodeknekking måtte til. Jeg startet umiddelbart etter overtakelsen med kontaktøvelser og dresurtrening. Dernest begynte den systematiske treningen på «prosjekt: gå-i-bånd». Det er på et vis enkelt å oppnå raskt resultat, men da må du bruke gammeldagse metoder. Det kan gi en usikker hund. Det vil ingen ha. Løsningen er derfor å bruke tid, være tålmodig og aldri gi seg.

I tilfellet Dimen er all opplæring tuftet på at «jeg vil inn i hodet hans». Jeg vil beholde en glad hund med mye selvtillit. Metoden gikk ut på:

Jeg byttet ut vanlig hundebånd med et tau på fem-seks meter. Det ga Dimen mulighet til å løpe relativt fritt. Derimot fikk han ikke løpe med stramt bånd. Jeg stoppet hver gang båndet ble stramt. Han måtte tilbake og rundt meg, før vi fortsatte turen. Selv veldig korte turer, målt i meter, tok fryktelig lang tid, i starten. Det tok flere måneder før jeg kunne regne med å gå en rimelig lang tur. Metoden er en eneste stor og sammenhengende tålmodighetstest.

Senere varierte jeg båndlengdende. I dag er båndlengden uvesentlig. Dimen går bra i lange og korte bånd. Han stopper opp når båndet strammes, og lenge før det strammer såpass at min arm «forsvinner/dras» ut fra kroppen. Bare unntaksvis må jeg stoppe opp.

Den endelige testen, eksamen så å si, på om metoden virkelig er en suksess, har vært en bytur i variert tempo (vanlig bånd på ca halvannen meter), og joggetur (med bånd på 1,20).

Har du ei bikkje som er umulig å gå tur med, ei bikkje som halser og drar, så tenker jeg at denne metoden garantert gir suksess. Ulempen er at du selv må utvise en ekstrem stahet, ha veldig romslig tålmodighet og være utholdende. Det positive er at den virker uten at bikkja blir usikker, nervøs eller at forholdet dere imellom blir anstrengt eller ødelagt.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Dagliglivet, Dimens verden

Merket med , , , ,

Dimen – en integrert drammenser

Posted on september 20, 2009 | Legg igjen en kommentar

Dimen er fem år. Han er en vellykket integrert drammenser. Det tok rimelig kort tid å integrere ham, selv om han opprinnelig er trønder. Her en listen over hva som gjorde integreringen kjappere og enklere, målt opp mot gjenkjennelighet.

Fordeler (minsket overgangen, høy trønderfaktor):

    • snus

Ulemper (faktorer hvor det ikke er noe overlapp)

    • hvite sokker
    • mokasiner
    • skinnvest
    • bart
    • seiersrikt forballag
    • Opel Ascona
    • DDE
    • hjemmebrent
    • lommelerke
    • blendet whiskey
    • språket
    • Åge Alexandersen

Så, egentlig skulle vel denne integreringen knapt lykkes. Det hjalp sikkert at kjøreturen er på over syv timer (slitsomt for noen hver det) og mye kontakt- og dresursøvelser var svært sentralt i hans nye liv i Drammen, eller er det sånn at snus er undervurdert i integreringsarbeidet?

finnemarka-aug-09 015

 

Dimen, ex-trønder, en godt integrert drammenser. Det som lettet integreringen må ha vært snusen. Forsøkte å matche på andre “trønderting”, men…

Legg igjen en kommentar

Publisert i Dimens verden

Merket med , , ,

Nær bikkjedrap i Drammen

Posted on juli 8, 2009 | 3 kommentarer

handicaptjern-juli09-13Dimen slapp unna drap med et nødskrig. En diger, hvit, skumfrådende drapshund slet seg fra hundepasseren, ei spinkel blondine, og angrep min 24 kilo slanke irske setter. Drapsmaskinen kom byksende med seksti kilo agressive muskler. Det er helt håpløst. Alle idiotene står fritt til å skaffe seg morderiske bikkjer. Vi trenger en offentlig godkjenning for å ha lov til å ha hund.  Det er helt krise. Påbud, reguleringer, lov og orden trengs. Haster!

Jeg er møkka lei av å møte hundeeiere som ikke har peiling. De har små og store bikkjer. De er livsfarlige. Eierne har ikke styring, er helt uten kontroll og uten snev av kontakt med drapsbikkjene sine går dem på tur ute i det offentlige rom, her i Drammen.

To truende episoder på en dag holder for meg. I dag tidlig møtte jeg ei eldre dame med to bikkjer. Bare med nød og neppe klarte hun å holde tilbake den illsinte bikkja si. I ettermiddag gikk det langt verre.

Solen svant ned bak Solbergåsen. Sammen med Dimen ruslet jeg i det parklignende anlegget ved Åssiden videregående. Vi hadde avsluttet en drøy halvtimes økt med dresurtrening. Vi var fornøyde, i totalt avbalanse og koste oss. Så kom ei spinkel blondine på sykkel “førende” på en drapsmaskin av en Mastiff-type. Bikkja slet seg. Båndet røk. Den angrep Dimen med alle sine 60 kilo. Dimen ble slengt i bakken. Han hylte. Han ble bitt. Sikkelet fra drapsmastiffen ble smurt over Dimen, og ikke fanden om Mastiff-kødden ga seg. Den var ute etter drap…

Mastiffbikkjer trenger ingen. De bør egentlig forbys, men langt viktigere er det at vi trenger en offentlig godkjkenninngsordning for å få lov til å holde hund. Vi er ikke tjent med at alle fritt kan skaffe seg ei bikkje. Daglig møter jeg hunder som er sine eieres førere. Eierne drar og haler i båndet. De klarer så vidt det er å holde dem igjen fra å begå drap. I ettermiddag skjedde det nesten.

3 kommentarer

Publisert i Dagliglivet

Merket med , ,

Beordret til ro og hvile

Posted on mai 26, 2009 | 2 kommentarer

For en fem år gammel jaktinnstilt irsk setter er et liv med mest mulig ro og hvile ikke akkurat førstevalget. Drømmetilværelsen er et liv i fri utfoldelse, i fult firsprang, jaktende i vill og urørt natur, på flate vidder, i lettere skogsterreng, over åser, over stein, berg og fjell.

Laupeina-15-17 mai09 014 

Sånn er det for Dimen. Han elsker å løpe så fort han klarer og så lenge han orker. Uansett løper han så fort han klarer. Blir han sliten, går tempoet litt ned, utslagene blir mindre, men det er alltid med ivrig entusiasme.

For Dimen er det uendelig trist at han har løpt på seg en vond betennelse. I disse dagene er han derfor både medisinert, går på tabletter, og i tillegg må han ha så mye ro og hvile som mulig. Heldigvis sløves han litt av medisinene, og han, som andre bikkjer, lever i en slags presenstilstand, så han gleder seg over hver lille og rolig båndluftetur og oppfører seg glad og tilfreds innedørs…

Vi holder igjen med tålmodighet, tar pillene våre, det vil si han tar sin daglige betennelsesdempende og sløvende pille, og møter dagene med tålmodighet og krysser labbene, eller jeg krysser fingrene, for at det ikke er en enda mer alvorlig skade enn overbelastning.

Fire uker på medisinering og aktiv nedtrening, er utskrevet resept. Her snakker vi aktiv pleie av ro, og korte lufteturer i spasertempo. Håpet er at  betennelsen slipper og at vi tålmodig kan øke belastningen over sommeren, men tøffe jaktdager i fjellheimen til høsten er neppe innenfor rekkevidde.

2 kommentarer

Publisert i Dimens verden

Merket med ,

Bronsefundament for rypesuksess

Posted on april 2, 2009 | Legg igjen en kommentar

Mars09 008Dimen er en ekte bronsehund, altså ikke fordi Dimen som er irsk setter er bronsefarget i steden for rødbrun, eller rødgyllen, eller hva nå idealfargen på irske settere kalles. Neida, det er ikke derfor. Det er heller ikke fordi han bare har oppnådd tredje plass i eksteriør, som jo på en måte er en belønning som hvis den ble avsagt på et menneske raskt kunne resultert i en plutselig planlagt død. Tredje plass i eksteriør er egentlig nesten nedrig.

Likevel er han blid, oppvakt, lydig, hyggelig, kjelen, flink til å løpe, flink til å te seg, har masse positiv energi og mye selvtillit. Han er rett og slett en lykkelig irsk setter. Men heller ikke hans mange uovertrufne positive egenskaper er i mine tankebaner bak bronsehund-stempelet.

Neida. Ikke i det hele tatt, men mens solen langsomt forsvant ned over Solbergåsen, og temperaturen gikk fra lunende hyggelig til kald på den store parkeringsplassen utenfor Åssiden videregående skole, der vi sto gjennomfrosne, etterhvert, sammen med en rekke andre hundeiere og deres firbente, selv ble jeg så frossen at jeg nesten måtte bite hardt sammen for ikke å få klaprende tenner, som jo ville vært litt pinlig, gjorde vi oss klar til å demonstrere lydighet på Oslo Hundeskoles siste kursdag i bronsedresurkurset. Vi var ikke topp inspirerte noen av oss, altså hverken Dimen eller jeg, men vi tenkte at vi hadde en forpliktelse til å gjennomføre sånn helt greit. Det var tross alt mange på kurset som slet rimelig tungt, og noen hadde allerede strøket på merkeprøven.

Dimens bronsemerke-020409 004 Vi slakket litt av, hadde en fin stund sammen, slentret oss gjennom, gjorde øvelsene på komando, og mottok diplom og merke. Vel, det var jeg som fikk diplomet og merket. Dimen har tross alt ikke hender, bare forlabber. Ikke uttrykte han overbegeistrede bjeff eller overdreven logring heller. Han er tross alt en hund og var langt mer opptatt av om noen kanskje hadde mistet en godbit fra en tidligere kurskveld på asfalten, og om det kanskje kunne være en katt eller fugl i nærheten, men han fant seg som vanlig tålmodig i ventingen og snakkingen.

Etterpå fikk vi en helt vanlig kveld. Er ikke helt sikker på om Dimen egentlig har noe forhold til bronsemerket sitt. Kurslederen anbefalte innramming og prydplassen på stueveggen, men det sier kanskje mest om hvordan ekvipasjen Andersen-Dimen imponerte, eller kanskje altså ikke imponerte, første kurskvelden en isende kald februardag.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Dagliglivet

Merket med ,