For en fem år gammel jaktinnstilt irsk setter er et liv med mest mulig ro og hvile ikke akkurat førstevalget. Drømmetilværelsen er et liv i fri utfoldelse, i fult firsprang, jaktende i vill og urørt natur, på flate vidder, i lettere skogsterreng, over åser, over stein, berg og fjell.
Sånn er det for Dimen. Han elsker å løpe så fort han klarer og så lenge han orker. Uansett løper han så fort han klarer. Blir han sliten, går tempoet litt ned, utslagene blir mindre, men det er alltid med ivrig entusiasme.
For Dimen er det uendelig trist at han har løpt på seg en vond betennelse. I disse dagene er han derfor både medisinert, går på tabletter, og i tillegg må han ha så mye ro og hvile som mulig. Heldigvis sløves han litt av medisinene, og han, som andre bikkjer, lever i en slags presenstilstand, så han gleder seg over hver lille og rolig båndluftetur og oppfører seg glad og tilfreds innedørs…
Vi holder igjen med tålmodighet, tar pillene våre, det vil si han tar sin daglige betennelsesdempende og sløvende pille, og møter dagene med tålmodighet og krysser labbene, eller jeg krysser fingrene, for at det ikke er en enda mer alvorlig skade enn overbelastning.
Fire uker på medisinering og aktiv nedtrening, er utskrevet resept. Her snakker vi aktiv pleie av ro, og korte lufteturer i spasertempo. Håpet er at betennelsen slipper og at vi tålmodig kan øke belastningen over sommeren, men tøffe jaktdager i fjellheimen til høsten er neppe innenfor rekkevidde.
Rinoandersen's Blog 
Hei. Hadde vært artig å hilst på deg og Dimen. Jeg hadde Dimen fra han var ca 2 år og til vi ommplasserte han da var han ca 4. Savnet var stort for å finne ut om han hvor han var og om han levde. En kjærnehund å ha i hus og på jakt. Da vi fikk tak i han (fra Sortland) så var han en av 3 hunder som sto i en hundegård på ca 5 kvadrat(sloss hele tiden). Og hadde ingen/lite dressur. Jeg gikk dressur kurs og tok apportbevis(en ræser) han ble en lystaporter og en fuggelfinner av dimensjoner. Problemet var at han hatet andre hanhunder. Så ungene klarte ikke lengre med å gå tur med han siden han (var sterk) å ville ta andre hannhunder. Så vemodig tok jeg steget å omplasserte Dimen (Charlottes omplassering) jeg var irritert da jeg så anonnsen, å at hun ikke var ærlig å fortalte at han IKKE måtte komme i nærheten av andre hannhunder.Så har du lyst så hadde det vært artig å snakka med deg
Det er nå slik at hunder kan dø i forsøket på å ta igjen sine mål. Mer presist; å holde ut slik at målet dør av utmattelse.
Det er jo flott at Dimen har oppnådd å være like iherdig i sine jaktinstinkter som sin fører.
Det skal sies at han er heldig som har en leder, som faktisk ser begrensningen til sin bemerkelsesverdige gode undersått/likestilte.
Dere skal ha lykke til begge to i å stå imot den energi, som naturen, (dessverre noen ganger litt vel meget), kan bringe inn i begge deres liv.
Dette klarer dere, slik at dere atter kan bringe glede for hverandre senere.
Lykke til Dimen og Rino