Fornemmelsen av overvåkning

Etter en lang og omstendelig padletur fredag kveld, langt inn i den mørkeste timen på døgnet, og etter å ha sjekket ut flere mulige teltplasser, rigget jeg teltet og utstyret på en usjenert utstikker på en av de større øyene på Øyangen i Nordmarka. Jeg var mentalt stålklar for tre dager i en uendelighet av isolasjon.

Øyangen-01juni09 010

 

“Han fisker”. “Nå skal han ha seg en kop kaffe”. Setningene ljomet over vannet. Den skarpe kvinnestemmen bar godt over den blanke vannflata. Akkurat da gikk noe av drømmen i stykket. Skulle jeg rigge ned leirplasesen, fylle kanoen, og på nytt padle hvileløst rundt etter alternativ campingplass? Fornemmelsen av å være erstatningsobjektet for tv-underholdningen la seg som en mørk sky over den ellers klarblå himmelen.

 

Øyangen er et populærthytteområde. Hyttene er satt opp av dem som bygde landet. De har stått i mange tiår. Folk bygde ikke bare landet. Dem bygde hytter også. Dem bygde hyttene sine fem meter fra vannkanten. Det var før noe som helst ble regulert, tror jeg.

To kaffekopper senere kjente jeg at den mørke skyen lettnet litt. Jeg søkte ly i vakventetiden på den andre siden av utstikkeren, i le av kikkertdama, forble på min etablerte camping, fortsatte helgen med vakventelitteratur, denne gangen Jonny Halbergs “All verdens ulykker”, fisket i vakperiodene, drakk øl, sov, solte meg, padlet, badet faktisk, og hadde en helt fin helg.

Det hadde neppe hjulpet å lete opp en mer attraktiv campeplass heller. Det var mye folk på Øyangen. De fleste kom, heldigvis, i lydløse kanoer og kajakker, mens andre durte av gårde med bråkete påhengsmotorer på små trebåter. Felles for alle var at vi alle koste oss. Mange jaktet på ørreten, andre jaktet på padleformen og alle nøt vi den første skikkelige sommerhelgen på Østlandet.

Selv landet jeg sesongens første feite ørreter på over halvkiloen, men Øyangen huser mange virkelig store ørreter. Synet av stor og feit ørret på godt over halvannen kilo i rullevak sitter spikret på netthinnen. Det er nesten så vakkert at du bare aller nådigst vil plassere en flue med krok på i vaket dens. Sjøl nøyde jeg jeg med å se fasinert, og smilende padle rundt, for senere å nyte opplevelsen i noen rolige nattetimer i soveposen.

 

 Øyangen-01juni09 002

Feite ørreter er alltid morsomme. Denne var litt hvit i kjøttet, men en utmerket middag.

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 008

 

Det er noe magisk, speidende etter vak i motlyset på tidlig kveldstid.

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 005 

Smaken av sommer. Øyangen er et kjempevann, men kan oppleves som lite, litt avhengig av hvor du befinner deg mellom alle holmene og smøyøene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 019

 

Dimen er en drøm i kano; god å ha for å oppnå litt vekt foran i kanoen og dermed gjøre den mindre sårbar for vind når du padler alene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 013 

Vakkert. Motlys og et deilig vak.

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 001

 

Grei fisk. Den første tatt fra fiske i Ally.

Reklamer

One response to “Fornemmelsen av overvåkning

  1. Hans Kristian Gentz

    Veldig godt skrevet, Rino! Absolutt 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s