For en fem år gammel jaktinnstilt irsk setter er et liv med mest mulig ro og hvile ikke akkurat førstevalget. Drømmetilværelsen er et liv i fri utfoldelse, i fult firsprang, jaktende i vill og urørt natur, på flate vidder, i lettere skogsterreng, over åser, over stein, berg og fjell.
Sånn er det for Dimen. Han elsker å løpe så fort han klarer og så lenge han orker. Uansett løper han så fort han klarer. Blir han sliten, går tempoet litt ned, utslagene blir mindre, men det er alltid med ivrig entusiasme.
For Dimen er det uendelig trist at han har løpt på seg en vond betennelse. I disse dagene er han derfor både medisinert, går på tabletter, og i tillegg må han ha så mye ro og hvile som mulig. Heldigvis sløves han litt av medisinene, og han, som andre bikkjer, lever i en slags presenstilstand, så han gleder seg over hver lille og rolig båndluftetur og oppfører seg glad og tilfreds innedørs…
Vi holder igjen med tålmodighet, tar pillene våre, det vil si han tar sin daglige betennelsesdempende og sløvende pille, og møter dagene med tålmodighet og krysser labbene, eller jeg krysser fingrene, for at det ikke er en enda mer alvorlig skade enn overbelastning.
Fire uker på medisinering og aktiv nedtrening, er utskrevet resept. Her snakker vi aktiv pleie av ro, og korte lufteturer i spasertempo. Håpet er at betennelsen slipper og at vi tålmodig kan øke belastningen over sommeren, men tøffe jaktdager i fjellheimen til høsten er neppe innenfor rekkevidde.
Rinoandersen's Blog 
