Brustad-huggorm i Drammensmarka

Hvesende huggorm er forbanna. Hører du den på tometers avstand kan du regne med at den er illsint. Det er som om den sier: “Je e forbanna”, akkurat slik vi har hørt Sylvia Brustad eller Kjell Inge Røkke uttale det tidligere i vår. 

 

Vanskelig å få øye på, men veldig hørbar, og svært huggvillig. Sånn er det om du har noe å forsvare.

Vi forsøkte med tramping, med lettere pinneføring, med steining i dens nærhet, men den nektet å vike. Hele Drammensmarka var til rådighet. Den kunne stikke i alle retninger. Fluktmulighetene var ubegrensede, men neida. Den vek ikke en millimeter. Våre forsøk på å påkalle dens fluktinnstinkter sto ikke akkurat til speidermerket.

Vi tok speidermerket på vedsanking, bålbrenning, middagslaging, kaffekoking, rigging av fluestenger, oppføring av telt, men strøk på valg av teltplass, jaging av huggorm og ørretjakten.  Vel, egentlig var det vel ørreten som strøk, da den ikke ville vise seg på vannflaten, eller ikke ville lokkes opp av våre forbilledlig valgte fluer, men resultat er i grunnen stort sett likt…, altså veldig magert.

Det er fort gjort å komme i skade for å telte midt i et ormebol, tydeligvis. Vi erfarte det lørdag, eller; egentlig erfarte vi det søndag i det vi skulle rigge ned teltplassen. “Pinnen”, som vi egentlig trodde det var, hugg opp fra lyngen, hveste og var ekstremistisk sint. Den var så sint at det nesten er rart den ikke sprakk, fikk hjerteinfarkt, blodpropp eller rett og slett tok sin død av seg selv.

Endorfinproduksjonen gikk kanskje ikke himmelhøyt i det bråkvikke møtet med Drammensmarkas mest illsinte huggorm, men jaggu var det ørretjaktens mest spennende øyeblikk. Det sier vel i grunnen ganske mye om mangelen på fight med brunørreten. Den kom vi rett og slett ikke på talefot med. Om fiskesuksessen, eller kanskje den manglende suksessen, kan du lese mer om på tjuvfiske.com.

 Godt skjult, men illsint og klar til å satse alt for å holde inntrengerer unna eget bol.