Hva skal vi med Afrika?

– Hva skal vi med Afrika, spurte hun. Selv ble jeg stum, en liten stund, og før jeg svarte visste jeg det. Det sto helt klart for meg. Det var som om ytterdøren ble lukket bak meg en isfrossen og stjerneklar vinternatt hvor pusten synes i slørete månelys og snøen knirker under skosålene når du går.

Om det ikke var for at jeg var hjemme hos meg selv, så ville jeg, noe jeg gjorde faktisk, men bare mentalt, gått med tunglette skritt ut den lange gangen, ut i hallen og langsomt, nesten uendelig langsomt, med trege bevegelser, sånne bevegelser som en motvillig hund kan oppvise om den blir bedt om å legge seg på gulvet når det eneste den vil er å krølle seg sammen i sofaen, og fortsatt uten å ha ytret et eneste ord til svar, langsomt kledd på meg.

– Hva skal vi med Afrika? Hun mente det alvorlig. Det var ikke skjemt. Det var ikke for å provosere, men et overveiet spørsmål. Spørsmålet hennes er noe midt mellom provoserende og trøstesløst for oss som er vokst opp med sultkatastrofer, folkemord, kriger, grenseløs nød formidlet gjennom svarhvite og flimrende TV-bilder, korrupte regimer og en dyptfølt forståelse om Vestens ihumane og systematiske utbyttepolitikk.

Vi er ikke uten sår på samvittigheten. Mange av oss er på eller over grensen til minst å føle flauhet, i vissheten om at vi er en del av et stort utbyttesystem, med en grotesk økonomisk verdensordning som er tuftet på noe som ligner tyveri.