Fra 1886 til 2006 produserte vingården Røed på Filtvet Golden Power. I dag er bare minneskiltet og forfallet tilbake.
Vinmonopolet nullet fruktvinen, slettet den fra prislista, og dermed var det slutt på den godt kjente drikken flere av oss har dunkle minner om fra årene vi tørket opp bak øra.
Mange av oss forbinder Golden Power med eple, men det er egentlig en tilsnikelse for norske epler. Viktigst var faktisk rabarbra (80 prosent), bare sånn at du vet det.
Lyst på hvalnøttbrød? Vanskelig å finne i butikkhyllene, såpass vrient at du egentlig må kreere ditt eget.
Alternativt kan du for eksempel bruke denne oppskriften – og deretter gjøre dine egne tilpasninger.
4 dl siktet hvetemel
1 pk tørrgjær
4 dl grovt samalt rug
200 gram hvalnøttkjerner
strø ett lag knuste linfrø (trolig tre/fire ss)
en stor ss melasse
olivenolje (hell litt over… trolig to/tre ss)
litt grov havsalt
3 dl vann
1 dl helmelk
Selv blander jeg alt i et litt halvromslig målebeger. Det gir en kurant fornemmelse for blandeforholdet. Oppskrifter bruker jeg aldri. Brødene blir alltid forskjellig, oftest ut fra hva jeg har for hånden. (Ps! hvalnøttkjernene må du faktisk dele opp (bruk kniv) i tre/fire biter per kjerne).
Melasse er kjekt; gir litt søtlig smak, gir et garantert mørkt brød og bidrar til lang holdbarhet sammen med olivenolje. Det er jo litt trist og leit om hjemmelagde brød tørker inn like raskt som kjøpebrød. Sånn vil du jo ikke ha det, rett og slett.
Finbakst trenger knaing og elting på benken. Sånn er det ikke med grovere brød. Selv rører jeg alt sammen i en romslig bakebolle. Finmiks med siktet hvetemel for å få den rette konsistensen helt til slutt.
Heving: sleng et glasshåndkle over (mange mener det bør være litt fuktig) – og sett deigen lunt i et par timer.
Steking: 30 minutter i smurt form på 200 rader + 15 minutter uten form på 180 grader.
24 timer etter Freiasjokk og Freiaboikott gikk jeg rett på en Freiasmell. Pinlig? Ja, men helt uungåelig.
24-timers Freiaboikott er uforskammet rask oppgivelse av forbrukermakt. Det var ikke mangel på skulderklapp og allmenn hyllest som knekte meg, selv om det ikke var til å unngå allmennhetens overbærenhet. Det var heller ikke skarpe og høylytte protester fra sjokofete aksjonærer på New York-børsen. Neida den iskalde mottakelsen av boikotten plaget meg ikke. Derimot innså jeg allerede ett døgn etter sjokket at jeg må ha Non Stop som en av kakepyntindegriensene. Sånn er det bare. Tunge hensyn måtte forvirrende veies opp mot hverandre.
Vi snakker ikke lengre om å ha Freia på den svarteste boikottlista. Freia klarer seg dermed bedre enn for eksempel Mc Donald’s, som for tiår siden gikk på svartelista og som står stødig der. Freia er oppgradert til lista over selskap som er på boikott-light lista. Styr unna, om mulig…
Hmm… pragmatikern vant over standhaftigheten. Vet ikke akkurat om det er et bra tegn, men sjekk kommentaren på Freiasjokk-saken. Freia produserer nok fortsatt den beste melkesjokoladen og unektelig den eneste Non Stop-varianten.
Gamlisgamlingene, sånne som allerede tilbringer tiden på aldershjemmene, setter kanskje pris på smakløs biffgryte uten kjøttstykker, da flertallet på gamlishjemmene kanskje sliter med utbredt tannfelling. Det kan godt hende det er sånn. Det vet jeg egentlig ikke noe om, men sjøl foretrekker jeg at det faktisk er biff i biffgryta. Eurospar kunne i det minste spandert to små kjøttstykker, så kunne jeg ordnet krydderier og foretatt litt tilsetting av hvitløk, krønsja tomater og litt snadder selv.
Sliten, med tunge steg, trøtt i kroppen og hodet, uten motivasjon for å kreere egen middag, slepte jeg meg innmom Eurospar-butikken i Torget Vest. Det er en bitte liten omvei fra jobben, innom Eurospar, på strekningen fra torvet til Thamsgate Parkeringshus.
Etter en alt for lang arbeidsdag, uten motivasjonfor å prestere noe som helst, men med en gryende sultfølelse, lutret jeg meg fram til delikatessedisken helt bakerst i lokalet. I glassmontrene er det alltid, har jeg sett, et bitte lite, men ikke nødvendigvis direkte frastøtende, utvalg av ferdige middagsretter. Etter å ha sjekket ut hva alt var, altså ikke ved å smake på alt, men gjennom å snakke med den litt slitne damen som jobbet bak disken, klikket hjernen inn på biffgryte.
Forventningene var ganske minimalistiske. Jeg forventet ikke en kulinarisk opplevelse som ville stimulert smaksløkene og fått tunge og tær til å krølle seg av rå og hemningsløs nytelse. Jeg hadde vel egentlig ingen spesielle forventninger, rent bortsett fra at jeg ville satt pris på å finne mer enn ett bitte lite stykke billig bankekjøtt i en biffgryte. “Hallo. Dere må faktisk skjerpe dere litt”, tenkte jeg, unektelig skuffet, fortsatt sliten, og veldig utilfreds.
Spar meg for at jeg skal spare dere, men jeg er selvsagt åpen for at jeg har misforstått selve butikknavnet. Det er ikke jeg som kunde som skal spare, men dere som skal spare, eller sparer dere tannfellernes forening for å måtte slite i stykker kjøttet med de allerede tannløse gummene?
Heidal Ysteri står bak Norges suverent beste brunost. I den lille fjellbygda øverst i Gudbrandsdalen, ved porten til Jotunheimen, produseres brunosten etter eldgamle oppskrifter og håndpakkes med kjærlige hender.
Osten er akkurat slik brunost skal smake. God og rund, mild men med en fast og sterk smakskarakter, fyldig, perfekt konsistens, har karakter helt uten lyter, og er til alt overmål håndpakket i en veldig tiltalende emballasje som gir en historisk fornemmelse av Heidals kulturarv.
Smaken av den perfekte Heidal-osten er i overensstemmelse med den vakre bygda hvor Sjoa renner tiltalende og isbregrønn i ville stryk og langsomme partier gjennom bygdesamfunnet, hvor kuer og sauer beiter på grønne marker og de tømrede gårstunene tegner landskapsmalerisk virkelighet som bare gjenspeiles i eventyrene.
Ysteriet som heldigvis ble startet opp i 1999, etter en sørgelig nedleggelse fire år tidligere, har nær ti år senere endelig fått innpass i enkelte butikker her sentralt på Østlandet. I Drammen finner du denne ekstremt fabelaktige brunosten, overlegen alle andre brunoster, i matbutikken på CC-senteret. I tillegg er det mulig å kjøpe direkte fra ysteriet. Det er bare å klikke seg inn på ysteriets nettbutikk.
Det fineste med brutterns bursdag var ikke de gamle tantene som kom med gaver, kakene, og var vi veldig heldige, men så heldige kan jeg egentlig ikke huske at vi var, men det ville ha vært en opphøyd lykke, selvsagt; godteri og brus. Nei, det forekom nok ikke. Men det aller fineste med brutterns bursdag var at det var dagen vi slapp å gå med lange underbukser. 30. april. D-dagen for sommeren.
Det var bare en eneste ting som toppet at vi slapp de uutholdelige varme underbuksene: den tradisjonsrike kveldsturen til Flora der lemmane ble slått ned den dagen, dagen før 1. mai. Det var neppe en tilfeldighet at lemmane falt 30. april. Arbeidernes Internasjonale Solidaritetsdag var en festdag i Fredrikstad. Da ble bygatene fylt av sangkor, marsjerende folketog, taler på torget, gratis barnekino på Speilet, festglade voksenmennesker som smilte, og pappaer som hadde god tid og litt gløttende lommebok for pølser og is. Ikke rart vi unga likte den dagen. Neste gang pappas lommebok fikk gløttende åpning var første fellesferiedag. Nei, det er ikke helt sant. 17. mai var ikke så borte den heller, men hos oss var 1. mai på en måte viktigere. Den dagen var litt gladere. 17. mai var litt mer alvorlig. Da var det så mye snakk om krigen og maidagene i 1945, som om vi unga hadde noen forutsetninger for å skjønne særlig mye av akkurat det.
Men før vi kom til 1. mai, så hadde altså bruttern, en skikkelig storebror, han var mye større enn meg, to år faktisk, bursdag, og da var det både av med de lange undisene og softis på Flora. Uteserveringen på Flora symboliserer sommer’n i Fredrikstad. Alltid fullt på Flora på varme sommerdager. Der sto vi i kø for å få bord. Riktig jevt å finne eget bord på Flora. Vi tok det selv om ikke alle fikk egen stol. Stas er nok det helt dekkende uttrykket. Flora var et pustehull, et sted å se og bli sett.
Den gang ble softisene utelukkende servert i kjeksstruller. Sjokoladestrø fantes, men det likte vi ikke. Vi ville ha den softishvit, stor, høy, bred og litt vanskelig å spise uten å søle. Ikke at vi var så veldig opptatt av om vi sølte litt is på klærne, men sølte vi så fikk vi jo ikke spist den. Og vi ville ikke unngå en eneste munnfull, eller rettere sagt eneste slikk. Vi slikket den rundt og rundt, og oppover.
Softisspising er høytidsstemt, selv i dag, og softissesongen starter fortsatt 30. april, selv om jeg ikke lengre bor i Fredrikstad og selv om jeg ikke vet om Flora engang fortsatt serverer softis. Bjørnen, ølstedet for de godt voksne mannfolkene i min barndom, eksisterer i hvert fall ikke lengre. Nesten ikke noe er som før, men for meg er 30. april softisens sesongstart og årets første sommerdag. Da, og først da, er tiden inne for softis og sommer.
 | Virtual Private Serv… på Avis rett i lomma |
 | Ja til ti nye fra Kn… på Kriminelt bra av Faldbakk… |
 | rinoandersen på Tok E12 i vriene forhold i… |
 | David Ingebrigtsen på Tok E12 i vriene forhold i… |
 | Knut Hjelle på Golden Powers minne |
