Knut Faldbakkens tiende krim med Jonfinn Valmann kan gjerne følges opp med ti nye. Det er ingen grunn til å la Gjensynet fra i fjor høst ble seriens siste.
Jeg har alltid tenkt på Faldbakken som ganske produktiv. Han har levert mye – og levert godt. Hans bøker er av dem jeg alltid sikrer meg og ser fram til å lese.
Krimbøkene hans har samme kjerne som drivkraft. Det handler om arv, miljø, samhold, tro, svik, samliv og nære relasjoner. I krimbøkene er det ikke noe unntak, men da med krim som innpakning og det mestrer han helt strålende. Det er selvsagt ett ekstra pluss for dem av oss som i tillegg har et slags kjærlighetsforhold til Hamar, hvor handingen utspiller seg. Men du trenger ikke å ha et forhold til Hamar for å like Faldbakkens krimbøker med Jonfinn Valmann.
For deg som ikke kjenner Faldbakken eller hans forfatterskap, eller som bare lurer enda litt mer på hvem mannen er, så hadde Dagbladet et riktig fint intervju (som du kan lese her) med mannen i forbindelse med utgivelsen av Gjensynet.
Er du en skeptiker og gjerne vil lese en såkalt kvalifisert anmeldelse, så kan du for eksempel lese denne i Aftenposten. Den er riktignok skrevet av en av Faldbakkens konkurrenter, om forfattere ser på andre forfattere som konkurrenter. Uansett: Pål Gerhard Olsen har selv en rekke krimbøker på samvittigheten. Hans bøker er stort sett ikke feilkjøp, men hans anmeldelse trenger du jo ikke lese ut fra om du faktisk skal kjøpe eller styre unna (da vil du faktisk styre unna).
Det er ingen grunn til å styre unna, tenker jeg. Avslutningen er det kraftig sving over. Den kan leses som at Faldbakken går litt lei og snører sekken fort og kraftig igjen, at han skrev på dop eller som en forrykende avslutning hvor i alle fall jeg fikk litt mer enn jeg hadde tenkt meg fram til. Godt gjort – så da er det, i alle fall for oss som er i fanklubben, bare å krysse fingrene for at det ikke går tre nye år før neste utgivelse.
Rinoandersen's Blog 