Tag Archives: film

Slått ut av Kongen av Bastøy

Melankolsk trist, utmattet, det kjennes ut som innvendig gråt, som om huden er tårevåt på innsiden. Sjelden har en film berørt meg så sterkt. Kongen av Bastøy er så sterk at det gjør vondt.

 

Kongen av Bastøy

Kongen av Bastøy er filmen du må se. Det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å bli berørt. Du kommer til å kjenne følelsene rive. Du utfordres. Du bør ha tid til ettertanke i bakkant, men du bør ikke droppe denne filmen.

 

Kautokeinoppprøret, om du husker den filmen, og det gjør du sikkert om du så den, er litt i samme klasse. Etter Kautokeinofilmen kjente meg ille berørt. Den delen av den moderne norske historien er  ikke noe å være stolt av.

 

Kongen av Bastøy kjennes like tøff, men på en annen måte. Jeg skal aldeles ikke levere en anmeldelse. Det kan du heller lese i for eksempel VG, der og på filmweb eller Youtube  finner du både traileren og en rekke andre klipp fra filmen, om du altså lurer på hva Bastøy var for et utskudd i det norske samfunnet.

Snille mannen – påskens film

En ganske snill mann er årets genuint beste påskefilm på kino. Om du ikke er i nærheten av en kinosal i påsken, er det bare å stikke på kino så kjapt som mulig og få med seg denne humorkrim-filmen. Helt fabelaktig bra. Stemningen i kinosalen var upåklagelig, faktisk enda bedre enn under Snøhulemannen.

Det er morsomt å oppleve norsk film om dagen. Perlene kommer som tredd på en snor.

Fjellvettregler i asfaltjungel

Årets påskefilm fra NRK-arkivet? Om videokameraet ble hjemmeglemt, kan denne trolig ikke dekke opp for tabben, men uten humor er dennne påskefilmen ikke.

Fjellvettreglene kan følges også for bypåskefeiring, men Jon Skolmen og Harald Heide Steen Jr. avviser regelen om å grave seg ned. Det er tross alt en del asfalt på turene fra hotell til hotell.

Kul karaoke

Karaoke er dølt. Det er nesten litt trist, men sjekk denne, en spesialversjon av karaoke, såkalt karaoke for døve. Denne overgår det aller meste, og i alle fall alle karaokene jeg har opplevd, ikke at det er flere enn jeg glatt teller på en hånd på en litt sliten sagbruksarbeider, men likevel. Denne er verdt å sjekke ut. Rett og slett overlegent bra.

På kino for å lukte bæsj

– Snakk om å være dårlig til å lete? Tenk å gå i skogen for å finne seg sjæl.

Det er tid for å gå på kino folkens. Luktfilm fra skaperen av “Død snø” og “Kill Buljo” er straks klar for kinosalene.  Tommy Wirkola gir oss duften av skog, mose og illeluktende kroppsavfall. Det siste er kanskje ikke så forlokkende, men opplevelsesrikt blir det garantert.

“Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa”, ei dame du ikke skal spøke med, er en ny tulledokumentar fra Wirkola. Her er det bare å glede seg.

Hva er det med svenskene?

Uforglemmelig på tv, for oss som vokste opp med svenskeantenne og som hadde foreldre som synes det var kult, selv om ordet kul ikke fantes på norsk, egentlig, den gang, men som hadde en slags hang til å se litt på svensk tv hver dag, og disse klippene viser kanskje hvorfor.

Denne er også ganske fornøyelig:

Tror jaggu jeg tar med denne også, selv om den nok ikke er fra den tiden hvor mine foreldre, altså min far, var kanalsjef… og selv om jeg ikke har sett det selv på TV, men først på YouTube… viser på en måte at svensk-tv fortsatt har et bra potensial… (hehe):

Ikke akkurat Lars Monsen

Lars Monsen elskes av mange. Likevel; her er en variant innenfor friluftsliv som du ikke må gå glipp av…

Salander vår tids Jane

Lisbeth Salander er like tidsriktig som Jane var på 30-tallet.

Jane, dama til Tarzan, i stofilmen fra 30-tallet (Apemannen i 1932, skrevet allerede i 1912), traff perfekt tidsånden. Hun klarte seg gjennom flere tiår. Mannen var muskelsterk, handlekraftig, beskyttende, omsorgsfull, leder, sjef, mikrofeminin og sånn passe smart, men smart nok til å klare seg helt på egenhånd. Janes rolle var å beundre Tarzan. Hun var naturligvis vakker, feminim, beskyttende, lojal og mye annet bra, men var definitivt ikke akkurat i ledelsen.

Lisbeth Salander er nøkkelkvinnen i Stieg Larsson-filmene, i bøkene også, men der er det flere fremtrende og sterke kvinner. Noe av det undervurderte, tror jeg, i å forstå Larssons popularitet, er at mannen ikke bare skriver spennende og godt, men også treffer på kjønnsrolledefinisjonen.

Har du glemt Tarzan og Jane? Vel, her er en mulighet for et minnegløtt:

Mimrestimuli mellom to permer

cheeta I yr glede løp vi ut fra den mørke kinosalen, slo oss litt på brystet, skumpet litt borti hverandre, åpnet barnemunnen og skrerk “Aaaaaiiiiiiiiaaaaaaaaaaaiiiiiiiiiaa”. Tarzan-inspirerte og glade tumlet vi hjemover. Den gamle OL-mesteren på 100 fri inspirerte. Apen imponerte og Tarzans dame var penest og flottest i hele verden.

Riktignok var vi ikke helt sikre på Tarzan. Han var litt, ikke at vi hadde egnede ord og uttrykk for det, men han var litt som mammaen vår, litt femi, men unektelig ganske tøff, likevel. Ikke akkurat barsk, men klart tøff.

Meg Cheeta er selvbiografien til apekatten hans. Boka er klart oppskrytt. Forlaget sparer ikke på konfekten: Et literært mesterverk, siteres fra The Guardian for boka som ble nominert til The Guardian First Book Award i 2008, men vant ikke. Det gjorde Alex Ross . Det er godt mulig jeg rett og slett er for ung. Her flagrer naturligvis filmkjendisene fra 30- og 40-tallet.

Allerede som barn med rare høyvannsbukser, gjerne lappet, men ren i tøyet, skjønte vi at Tarzan ikke var akkurat nå, men et eventyr fra våre foreldres barndom, men likevel. Jeg ser ikke helt storheten. Sorry. Styr gjerne unna denne boka. Det er mye annet som er bedre.

Hva skjer’a?

Videoblogging griper om seg. Unge jenter tar’n helt ut. Victoria er en av dem som har noe å fortelle, eller i hennes øyne, noe å vise fram.

Legger du 60 000 kroner på bordet og er innstilt på to nakkebehandlinger mot smerter, hver uke resten av livet, kan du gjøre som Victoria. Hun har fylt opp puppene sine med en kilo solikon og er kjempestolt.  Jeg fant denne på Facebook. Kommentarene hagglet inn. Eldreungdommen lurte på om det var helt mørkt.

 

Jeg har ledd og undret meg. Det er såpass at det er ganske vanskelig å mene noe som helst fornuftig, men for å utløse litt refleksjon om  ungdomspress, motepress, pengebruk, helseressurser, politikk, krig, fred og nød og sånt, er den jo et slags debattinnlegg.