Mimrestimuli mellom to permer

cheeta I yr glede løp vi ut fra den mørke kinosalen, slo oss litt på brystet, skumpet litt borti hverandre, åpnet barnemunnen og skrerk “Aaaaaiiiiiiiiaaaaaaaaaaaiiiiiiiiiaa”. Tarzan-inspirerte og glade tumlet vi hjemover. Den gamle OL-mesteren på 100 fri inspirerte. Apen imponerte og Tarzans dame var penest og flottest i hele verden.

Riktignok var vi ikke helt sikre på Tarzan. Han var litt, ikke at vi hadde egnede ord og uttrykk for det, men han var litt som mammaen vår, litt femi, men unektelig ganske tøff, likevel. Ikke akkurat barsk, men klart tøff.

Meg Cheeta er selvbiografien til apekatten hans. Boka er klart oppskrytt. Forlaget sparer ikke på konfekten: Et literært mesterverk, siteres fra The Guardian for boka som ble nominert til The Guardian First Book Award i 2008, men vant ikke. Det gjorde Alex Ross . Det er godt mulig jeg rett og slett er for ung. Her flagrer naturligvis filmkjendisene fra 30- og 40-tallet.

Allerede som barn med rare høyvannsbukser, gjerne lappet, men ren i tøyet, skjønte vi at Tarzan ikke var akkurat nå, men et eventyr fra våre foreldres barndom, men likevel. Jeg ser ikke helt storheten. Sorry. Styr gjerne unna denne boka. Det er mye annet som er bedre.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s