Category Archives: Dimens verden

Ekkoet etter Dimen

Bare ekkoet er tilbake. I dag er det en uke siden. Det er som sekunder, og det er som en evighet. Nå lever vi med Dimens ekko. Vi fornemmer, men vi ser ham ikke og hører ham ikke. Vi savner lydene, tilstedeværelsen, humøret, ja, vi savner alt han var.

 

Dimen var kul. Han var i balanse. Han var tilstede. Han var våken. Han var var alltid med, også når han sløvet.

20120513-174631.jpg

Dimen var alltid glad, og aller mest fornøyd ute i skauen, i fri lek og løping.

20140202-213030.jpg

Sommer eller vinter. Barmark eller snø. Samma det. Aldri sur ute på tur, alltid full fart på Dimen.

20130603-221729.jpg

Drømmehund i kano: Rolig, fattet, konsentrert eller sløvende.

20120929-213646.jpg

Et forbilde på perfekt oppførsel i kano.

20120929-213026.jpg

Ikke fullstendig skjerpet, men flott hund i kano på padletur. Eksemplarisk, rett og slett.

20120817-191805.jpg

Også teltlivet tok Dimen på «strak arm».

20120513-174631.jpg

Ingen tvil om at denne dagen er en perfekt Dimen-dag.

20120422-001604.jpg

Tålmodige Dimen kunne ligge i timesvis mens jeg jaktet på vakende ørret. Helt greit for ham. Han var med og han fant alltid roen.20120309-103208.jpg

Standard avslapping på hyttegulvet etter timer i fritt løp på fjellet.

20111016-144553.jpg

Aktive bikkjer risikerer skader. Her to dager etter behandling (sjekk flatene på beina), men tilstede i fri lek i myrene i Konnerudskauen.

2011-pinse-Dimentelt.jpg

Perfekt hund på tur. Teltlivet lokket sommer og vinter.

dimenhus-oppslag.jpg

I dag er Dimen-huset tomt. Høyt prissatt på varme dager eller dager med striregn.

20110430-dimen-kulern.jpg

Typisk posisjon under ørretjakt med tørrfluer.

DampendeDimen_thumb.jpg

Dimen elsket Bragernesåsen. Perfekt å ha som nabo med glad setter i husstanden.

Drammensmarka220110020.jpg

En helt perfekt vinterdag på fjellet, i minus 15, i fri lek, i dyp snø.

Jula2009059.jpg

Bare når turen var over kunne han tenke at det var et trist øyeblikk.

Jula2009024.jpg

Typisk. Fult firsprang – ingen hviletid ute.

Blomsterokt09008_thumb.jpg

Hjemme og inne derimot: Dimen var god på hvile og søvn.

Dimen

Sånn vil vi alltid huske Dimen, selv om han gikk på hjertemedisin den siste tiden og selv om han ble gråhåret og eldre, så var han som en solskinnsdag tvers gjennom. Blid, positiv, løpsglad, tilstede, kosete, og nesten litt tøff innimellom, men aldri agressiv og aldri sur.

 

Reklamer

Eventyrlig vinterdag i marka

Drammensmarka snødekket, hvit, stille, vakker og innbydende. Årets vinter kan bli alt for kort, men har likevel bydd på fantastiske flotte skiturer i bynære omgivelser, i alle fall for skiglade drammensere.

20140202-212848.jpg
Vakkert, fredfult, nær urørt, bare delt av andre frigåere med ski på beina.

20140202-213030.jpg
Snart ti år gamle Dimen tråkker velvillig opp oppgåtte skispor; ren hundelykke.

20140202-213206.jpg
Flinke folk lager perfekte spor.

20140202-213248.jpg
Vaffelstopp og varm toddy er sjelden feil.

20140202-213346.jpg
God skilting er uvurderlig når du sklir innover på ukjente spor i marka.

Happy Dimen på Konnerud

20111016-144553.jpg
Myrvåt og fornøyd Dimen på lørdagens skautraving på Konnerud.
Valgte Konnerudmarka som en avveksling. Bra opplevelse. Etter at vi la lysløypa bak oss og tok fatt på turen inn til Steglevann hverken så eller møtte vi noen.

Trønder lærte å gå i bånd

Trønderen Dimen er integrert drammenser og har lært å gå i bånd.

Dimen er en våken trønder, eller eks-trønder, på drøyt seks år. Han ble raskt integrert i Drammen. Det var mer krevende å avlære uvanen med å ha så stramt bånd som mulig. Da jeg overtok Dimen for godt og vel et drøyt år siden, var alle turene en utfordring. Dimen var overbevist om at båndet måtte være så stramt som det teoretisk var mulig å få det.

Sånn ville jeg ikke ha det. Kodeknekking måtte til. Jeg startet umiddelbart etter overtakelsen med kontaktøvelser og dresurtrening. Dernest begynte den systematiske treningen på «prosjekt: gå-i-bånd». Det er på et vis enkelt å oppnå raskt resultat, men da må du bruke gammeldagse metoder. Det kan gi en usikker hund. Det vil ingen ha. Løsningen er derfor å bruke tid, være tålmodig og aldri gi seg.

I tilfellet Dimen er all opplæring tuftet på at «jeg vil inn i hodet hans». Jeg vil beholde en glad hund med mye selvtillit. Metoden gikk ut på:

Jeg byttet ut vanlig hundebånd med et tau på fem-seks meter. Det ga Dimen mulighet til å løpe relativt fritt. Derimot fikk han ikke løpe med stramt bånd. Jeg stoppet hver gang båndet ble stramt. Han måtte tilbake og rundt meg, før vi fortsatte turen. Selv veldig korte turer, målt i meter, tok fryktelig lang tid, i starten. Det tok flere måneder før jeg kunne regne med å gå en rimelig lang tur. Metoden er en eneste stor og sammenhengende tålmodighetstest.

Senere varierte jeg båndlengdende. I dag er båndlengden uvesentlig. Dimen går bra i lange og korte bånd. Han stopper opp når båndet strammes, og lenge før det strammer såpass at min arm «forsvinner/dras» ut fra kroppen. Bare unntaksvis må jeg stoppe opp.

Den endelige testen, eksamen så å si, på om metoden virkelig er en suksess, har vært en bytur i variert tempo (vanlig bånd på ca halvannen meter), og joggetur (med bånd på 1,20).

Har du ei bikkje som er umulig å gå tur med, ei bikkje som halser og drar, så tenker jeg at denne metoden garantert gir suksess. Ulempen er at du selv må utvise en ekstrem stahet, ha veldig romslig tålmodighet og være utholdende. Det positive er at den virker uten at bikkja blir usikker, nervøs eller at forholdet dere imellom blir anstrengt eller ødelagt.

Stemningsskurr i Drammensmarka

Jula 2009 024 Glade Dimen inn fra høyre. Svett og iherdig skiløper i fargesprakende kondomdress og tusenmeterslys ned slakk helling. Resultat: skiløper på trynet. Fly forbanna. Utskjelling av Dimens eier, altså meg.

Et annet bilde: nyinnkjøpt hodelykt sluttet å lyse ett minutt etter at jeg gikk ut av bilen på Landfalltjern. Forbanna? Oppgitt? Irritert? Frustrert? Tja, både det ene og det andre, men så kom jeg på at jeg hadde eksta pære. Saken løst, men i minus 18 grader knekte det fingrene. Ekstremvondt, smertefult og på full fart til følelsesløshet.

En rolig tur i eventyrlig landskap. Rolig tempo. Skuldra er litt plagsom vond. Men verdt hver meter, også utskjelligen fra treningsfantomet i fargesprakende kondomdress.

Løypemaskinen hadde ikke akkurat prioritert løypenettet utenfor lysløypetraseene, men det gjorde ikke noe. Dimen og jeg hadde, alt i alt, en fabelaktig halvannen times rusletur. Litt blakgatte ski, litt dårlig glid, men hva så: vi koste oss. Rettelse: vi storkoste oss, og i etterkant kjenner jeg at skituren nesten grenser til lett trening.

 
Det er iskaldt ute, men ikke bli skremt for tungt ned i sofaen. Ta det litt rolig, kle deg godt og nyt marka!

Jula 2009 059 Dimen ble sjølsagt lei seg, ikke akkurat for at jeg ble utskjelt, men for at turen tok slutt og vi igjen måtte sette oss inn i bilen etter turen. (og…PS! bildene er fra romjula, bare ment som illustrasjoner)

Perfekt romjul og nyttårshelg

Jeg så ikke en eneste rakett, hørte ikke ett eneste smell. Rakettfri nyttårsaften i den norske fjellheimen er perfekt.

Jula 2009 044

Dimen er en irsk setter, snart seks år, yrende ellevill i sin utforskning av alt som kan ligge under snø. Hans frydefulle glede over å jage over hvite vidder er upåvirket av temperaturer ned mot 30 grader minus; like morsomt uansett…

 

 

Rakettfri nyttårsaften er bare en av plussfaktorene. Romjulstiden er overlegen på fjellet. Scooterspor i nysnø, stillhet, nesten folketomt.  Lastet med ski, bøker og mye ulltøy stakk jeg til Synhauglia, ved Yddin, i Øystre Slidre for andre år på rad. Jeg angrer ikke. Helt fenomenalt.

Gode og late dager sammen med bikkja, uten tv, uten nettstrøm, men med solstrøm, parafin, ved og stearinslys er lykkeland. Temperaturer ned mot minus 30 grader gir korte skiturer, men mer sofatid med uendelig god samvittighet.

Dimen – en integrert drammenser

Dimen er fem år. Han er en vellykket integrert drammenser. Det tok rimelig kort tid å integrere ham, selv om han opprinnelig er trønder. Her en listen over hva som gjorde integreringen kjappere og enklere, målt opp mot gjenkjennelighet.

Fordeler (minsket overgangen, høy trønderfaktor):

    • snus

Ulemper (faktorer hvor det ikke er noe overlapp)

    • hvite sokker
    • mokasiner
    • skinnvest
    • bart
    • seiersrikt forballag
    • Opel Ascona
    • DDE
    • hjemmebrent
    • lommelerke
    • blendet whiskey
    • språket
    • Åge Alexandersen

Så, egentlig skulle vel denne integreringen knapt lykkes. Det hjalp sikkert at kjøreturen er på over syv timer (slitsomt for noen hver det) og mye kontakt- og dresursøvelser var svært sentralt i hans nye liv i Drammen, eller er det sånn at snus er undervurdert i integreringsarbeidet?

finnemarka-aug-09 015

 

Dimen, ex-trønder, en godt integrert drammenser. Det som lettet integreringen må ha vært snusen. Forsøkte å matche på andre “trønderting”, men…

En drapstrussel og en ørret

Det sorgløse livet med jakt og fiske er en illusjon. Det viser helgens fangsrapport. Oppsummert er den slik: en drapstrussel og en ørret.

Laupeina-15-17 mai09 014En sauebonde i mildt sagt psykisk ubalanse, kjørende i en miljøværsting av en stor firehjulstrekker, iherdig speidende etter forvillede sauer, 48 timer før rypejakta er i gang, gikk bærserkergangen da hans lunefulle og ondskapslysende øyne observerte en livlig og glad irsk setter i fritt firsprang i lyngen. Vi gikk intetanende i et terreng hvor ingen kan jakte, hvor det er relativt tett mellom hyttene, og lot Dimen løpe gledesstrålende og fritt.

Den eneste samvittighetsnagen var om han kunne skremme opp en og annen rype rett før jaktstarten, men vi gikk uansett i et terreng hvor det ikke er jaktbart som følge av hyttetettheten. Vi gikk fra et vann til et annet. Vi hadde velutstyrte fiskevester. Vi hadde fluestenger og en ukuelig lyst til å kjøre store ørreter, håve dem og kose litt med dem.

Det var da sauebonden kom. “Du er ikke mye redd for bikkja di”, åpnet han. Vel, ingen kan være redd for Dimen. Han er snill som dagen er langt. Han hadde en storveis opplevelse. Helt uvitende tok han imot drapstrusselen.

“Jeg skyter bikkjer som er løs”, sa bonden. “Du kan ikke bare skyte bikkjer, ikke om de ikke faktisk jager vilt. Og hva i all verden gjør sauene dine ute på beite så kort tid før jakta braker løs”. Argumentasjonen prellet av på den illsinte bonden. Han var klar for innleggelse på psykriatrisk når som helst. Som den tikkende bomben han nok faktisk er, forsterket han drapstrusselen, og gjorde det klar tat han skjøt alle løshunder han observerte, hele året. Han hatet bikkjer. Sauene hans var visstnok redd for bikkjer, selv om bikkjene var flere kilomter borte, og ikke innenfor sauenes synsfelt så kunne de komme i skade for å stikke av.

Det hele var litt skremmende, litt ubehagelig, og litt fasinerende. Tenk å være så ille ute og kjøre.  Vi ble reddet av en annen bil som kom i motsatt retning, slik at den psykriatrisk skakkjørte bonden måtte flytte unna den svære miljøbomben sin av en bil. Høfflig takket vi for praten og ønsket ham en god dag. Et interessant møte var det, men helt trygt på fjellet er det dessverre ikke. Det finnes bønder som kjører rundt med ladd hagle og som fremstilte det som en glede å jakte på bikkjer.

Senere på dagen landet vi en feit fjellørret. Fangsrapporten var komplett. Ville jo vært litt leit om det eneste vi kunne bokføre var drapstrusselen.

 

Beordret til ro og hvile

For en fem år gammel jaktinnstilt irsk setter er et liv med mest mulig ro og hvile ikke akkurat førstevalget. Drømmetilværelsen er et liv i fri utfoldelse, i fult firsprang, jaktende i vill og urørt natur, på flate vidder, i lettere skogsterreng, over åser, over stein, berg og fjell.

Laupeina-15-17 mai09 014 

Sånn er det for Dimen. Han elsker å løpe så fort han klarer og så lenge han orker. Uansett løper han så fort han klarer. Blir han sliten, går tempoet litt ned, utslagene blir mindre, men det er alltid med ivrig entusiasme.

For Dimen er det uendelig trist at han har løpt på seg en vond betennelse. I disse dagene er han derfor både medisinert, går på tabletter, og i tillegg må han ha så mye ro og hvile som mulig. Heldigvis sløves han litt av medisinene, og han, som andre bikkjer, lever i en slags presenstilstand, så han gleder seg over hver lille og rolig båndluftetur og oppfører seg glad og tilfreds innedørs…

Vi holder igjen med tålmodighet, tar pillene våre, det vil si han tar sin daglige betennelsesdempende og sløvende pille, og møter dagene med tålmodighet og krysser labbene, eller jeg krysser fingrene, for at det ikke er en enda mer alvorlig skade enn overbelastning.

Fire uker på medisinering og aktiv nedtrening, er utskrevet resept. Her snakker vi aktiv pleie av ro, og korte lufteturer i spasertempo. Håpet er at  betennelsen slipper og at vi tålmodig kan øke belastningen over sommeren, men tøffe jaktdager i fjellheimen til høsten er neppe innenfor rekkevidde.