Tag Archives: kultur

Forrykende krim av Jan-Erik Fjell

Jan-Erik Fjell har på nytt levert en forrykende krimbok. Hans fjerde Anton Brekke-krim er kanskje hans beste. Rovdyret som er bokens tittel, er det vanskelig å ta pause fra, forusatt at du liker krim som sjanger.

Jan-Erik Fjell, Rovdyret, en Anton Brekke-krim.

Jan-Erik Fjell, Rovdyret, en Anton Brekke-krim.


Jan-Erik Fjell, som har egen hjemmeside, tok krimleserne med storm i 2010. Da fikk vi hans første Brekke-krim, Tysteren, som også er hans første krim. Belønningen gjennom Bokhandlerprisen er helt fortjent.
Ekstra morsomt, i alle fall for alle oss som har trådt våre barnesko i Fredrikstad, er at Fjell legger mye av handlingen til sin egen hjemby. Selv om han pynter litt på geografien, så styrker det fortellingen når forfatteren er steds-stødig, og det er bare en av veldig mange og gode kvaliteter i denne Brekke-krimmen.
Så gjelder det at Jan-Erik Fjell allerede er i gang med enda en Brekke-krim. Om du ikke har startet ennå, Jan-Erik Fjell, så sett i gang. Kutt ned ventetiden. Flere av oss er avhengige.
For alle skeptikere som aller helst vil lese en seriøs anmeldelse, så kan dere for eksempel lese denne fra Fredriksstad Blad.
Dagbladet har ennå ikke anmeldt boka, men har den på lista over «alt som er verdt å lese» i høst.

Reklamer

Gatemusikkens overmenn

Palma byorkesters ledige møte med storverk fra Hollywoods kjente filmindustri, setter alt av gatemusikanter langt inn i skyggeland.

20130327-183402.jpg
Morsom start på Palma-påsken; topp musikk, solid fremført, sittende utendørs i t-skjorte, korte bukser, sol i øynene, og i definitivt lun stemning.

20130327-183703.jpg
Fint program, litt mer fornemt enn de fleste som spiller gatelangs byr på, sant å si.

20130327-183839.jpg
Litt turistaktig og veldig obligatorisk er et besøk i selveste kirken, eller i alle fall å se den utendørs.

20130327-184110.jpg
Mens vi plyndret litt rundt, ikledd vikinghjelmer, bedrev andre badstuebading i Palma.

20130327-184359.jpg
En fottur på den gamle bymuren er ganske fint i 27 graders vårvarmt solskinn.

20130327-184610.jpg
Fornemmelse og forsmak på sommer.

Fire timer med The Boss

Bruce Springsteen i Madison Square Garden understreker hvorfor mannen er The Boss.

20120407-010846.jpg
Fire timer på scenen, uten dødt lydbilde, alltid bevegelse, alltid «gi alt», hele tiden, er fire timer med hopp, klapp, dans, sang, bevelse, og derretter smilende lykkelig og tom.

20120407-011142.jpg
Billett rett bak scenen var uovertruffent. The Boss hadde åpen scene og ga alt til alle.

20120407-011420.jpg
Lillyhammer-Steven dro opp konserten og gjorde flere sterke saker sammen med The Boss, som introduserte ham med «fra Norge»… litt stas, egentlig.

20120407-011654.jpg
Å stå på scenen og gi alt gjennom fire timer er imponerende.

20120407-011810.jpg
Om Bruce Springsteen bare gir halvparten under sommerturneen, så kan likevel alle fans glede seg. Rett og slett helt fantastisk, eller episk, som er mest dekkende

Gullfunn på Mammut

Årets funn på Mammut: «Prosten og hans forunderlige tjener» av finske Arto Paasilinna.

20120311-100133.jpg
Om John Irving er inspiratoren vet jeg ikke, men det er ellevilt med en skikkelig bjørnebok og persongalleriet er overveldende.
Paasilinna har trofaste tilhengere. Det er ikke rart. Har du ennå ikke oppdaget finnen, så finner du et par godbiter på årets Mammut (om de ikke allerede er bortevekk).

Karin Fossum gir oss “sykepleieren fra helvete”

Karin Fossum er en gudebenådet forteller. Liungen har satt Konrad Sejer på vent og utforsker de svarteste krokene i sinnet.

20120123-fossum

Jeg kan se i mørket er så bra at det gjør vondt. Fossum leverer en ny og veldig sterk roman. Riktor er veldig langt unna velfungerende. Han er “sykepleieren fra helvete”. Han er den siste arketypen du vil tenke på i møte med alderdommen.

Fortelleren Fossum overgår de aller fleste. Hun har et gudebenådet fortellerspråk. Du finner ikke fikse og fjonge setninger, eller nyskapende ord, i Fossums bøker, men du støter heller aldri på språklig grums som står i veien for historien. Det er enkelt. Det er optimalisert flyt.

Selv ser jeg allerede fram til neste Fossum-bok og vil du ha en forsmak finner du det i denne Dagbladet-artikkelen, mens Dagladets anmeldelse finner du her.

Läckberg suveren svensk krimdronning

Det er noen år siden jeg falt tungt for bøkene til svenske Camilla Läckberg, og det er alltid en glede å ha en av hennes bøker på vent. Du vet du ikke blir skuffet.

Läckberg_fyrvokteren

 Fyrvokteren er ikke ny av året, men jeg har akkurat lest den. Enda en gang leverer Läckberg krim som svinger fra aller første setning.

Menn som hater kvinner-tema har uendelige variasjoner. Läckberg skriver grusomhetene inn i en spennende og god variasjon med drama og trivialiteter på en forbløffende måte.

Jeg gir terningkast seks, og vil du lese en gjennomgripende anmeldelse er Dagbladet en av redaksjonene som har gjort en skikkelig jobb.

Elsker – en god ungdomsroman

Sverre Knudsen har levert “Elsker”, som definitivt er en bra ungdomsroman.

20120118-sveere_k

Sverre Knudsen er en av dem som på en måte “alltid” har vært der, men som ikke har nådd absolutt helt opp.

Ungdomsromanen Elsker har det lille ekstra, det litt uforutsigelige som skaper den lille, ekstradimensjonen.

I så måte er jeg på linje med VGs anmelder som ikke akkurat leverte en slakt.

Rinnan-jævel til siste minutt

Livslei presser han kroppen ut gjennom vinduet og lar seg falle. Ti etasjer lengre nede treffer han asfalten.

20120110-rinnan_bok

Trond Jardar Kvaale ble 87 år. Hans selvmord sommeren 2008 satte på en måte et slags punktum for den forhatte Rinnan-banden. Kvale var den siste i banden som døde. Han døde for egen hånd.

Kvale var ikke akkurat svigermors drøm,  samtidig satt han på en historie fra innsiden av Rinnan-bandens ondskap, og han ga sin historie til Øyvind Skarsem og Ola Flyum før han ga opp, før han ikke orket mer av den på en måte uendelige straffen, slik han opplevde det.

Et vesentlig dokument som kunne blitt språkvasket minst ett øye på terningen, i tillegg er det litt merkelig at forfatterne skriver seg selv inn i historien. For meg er boka en treer på terningen. Dagbladets anmelder mener den er tynn. Det er forståelig.

Ikke akkurat finsk fjernsynsteater mellom to permer

Arto Paasilinna Tror du denne mannen er en stor humorist? Se nøye på ham. Navnet er Arto Paasilinna. Han er forfatter. Han er finsk. En bokanmelder i Fredrikstad Blad skriver slik om boken Kollektivt selvmord: “Få kan skrive så gøyalt om alvorlige ting som finske Arto Passilinna”, står det på selve bokomslaget.

Akkurat den bokanmeldelsen er dessverre ikke lengre søkbar på nettet, men Anne-Lise Johnsen har anmeldt flere av den veldig produktive finnens bøker, så da kan du jo for eksempel lese denne om Den elskelige giftblandersken (som jo er en kul tittel).

Det er ikke utenkelig at det er det mest lysende som er skrevet om den boken noen sinne. Riktignok er avslutningen ganske ellevill, og humrende morsom, og riktignok er det en del lettere humrende episoder i boka, men den er absolutt litt “finsk fjernsynsteater-aktig”.

Finner kan fortone seg humoristiske, i alle fall de jeg har møtt, men de er ganske tungsindige. Det er ofte noe dystert over finnene. Akkurat det tar Arto Passilinna på dypeste alvor, eller han spiller opp alle verdens fordommer (med mindre det altså ikke er fordommer, men faktum…, men det vet jeg alvorlig talt egentlig ikke).

Boka er absolutt lesverdig, men direkte ellevill er den ikke. Derimot tror jeg det er et snev av personlig erfaring fra Arto-familiens flukt under krigen, og han klarer faktisk å si noe ganske innsiktsfult om ensomhet, dysterhet og om hvor viktig det er å tilhøre et fellesskap som er litt større enn selvet.

Ønsker du å lese en skikkelig anmeldelse kan du heller sjekke denne fra NRKs Kulturnytt, og som du ser, så er det en varm anbefaling om en lunmorsom bok, egentlig.

Slått ut av Kongen av Bastøy

Melankolsk trist, utmattet, det kjennes ut som innvendig gråt, som om huden er tårevåt på innsiden. Sjelden har en film berørt meg så sterkt. Kongen av Bastøy er så sterk at det gjør vondt.

 

Kongen av Bastøy

Kongen av Bastøy er filmen du må se. Det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å bli berørt. Du kommer til å kjenne følelsene rive. Du utfordres. Du bør ha tid til ettertanke i bakkant, men du bør ikke droppe denne filmen.

 

Kautokeinoppprøret, om du husker den filmen, og det gjør du sikkert om du så den, er litt i samme klasse. Etter Kautokeinofilmen kjente meg ille berørt. Den delen av den moderne norske historien er  ikke noe å være stolt av.

 

Kongen av Bastøy kjennes like tøff, men på en annen måte. Jeg skal aldeles ikke levere en anmeldelse. Det kan du heller lese i for eksempel VG, der og på filmweb eller Youtube  finner du både traileren og en rekke andre klipp fra filmen, om du altså lurer på hva Bastøy var for et utskudd i det norske samfunnet.