Tag Archives: kultur

Slått ut av Kongen av Bastøy

Melankolsk trist, utmattet, det kjennes ut som innvendig gråt, som om huden er tårevåt på innsiden. Sjelden har en film berørt meg så sterkt. Kongen av Bastøy er så sterk at det gjør vondt.

 

Kongen av Bastøy

Kongen av Bastøy er filmen du må se. Det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å bli berørt. Du kommer til å kjenne følelsene rive. Du utfordres. Du bør ha tid til ettertanke i bakkant, men du bør ikke droppe denne filmen.

 

Kautokeinoppprøret, om du husker den filmen, og det gjør du sikkert om du så den, er litt i samme klasse. Etter Kautokeinofilmen kjente meg ille berørt. Den delen av den moderne norske historien er  ikke noe å være stolt av.

 

Kongen av Bastøy kjennes like tøff, men på en annen måte. Jeg skal aldeles ikke levere en anmeldelse. Det kan du heller lese i for eksempel VG, der og på filmweb eller Youtube  finner du både traileren og en rekke andre klipp fra filmen, om du altså lurer på hva Bastøy var for et utskudd i det norske samfunnet.

En forundringspakke til forlystelse og ettertanke

Lars Saabye Christensen gir oss en herlig forundringspakke med boken Barnhard Hvals forsnakkelser. Vi snakker ikke utelukklende om forsnakkelser, vi snakker om en meget sjelden bok om et sjeldent liv. Her er det vennskap, lidenskap, galskap og skandaler.

Bokomslag-Saabye-20101121 Bernhard Hval, født i 1900, enebarn fra beste vestkant, en einstøing, en pugger, livredd for å henge etter, blir han selvsagt den beste i sitt kull. Alltid, også når han utdanner seg til lege, men aller best er han med de døde.

Bernhardt Hval skjønner det selv. Han forstår at han er utenfor så det holder, men han kan ikke endre noe på det.

Skikkelige anmeldelser av boken kan du for eksempel lese i Oppland Arbeiderblad eller du kan orientere deg på Bokklubben, hvor leserne gir egne anbefalinger.

Uansett, spør du meg, vil jeg si at det er en veldig leseverdig bok; litt stille, men ikke forsagt. Her får du en anderledes og helt forskjellig historie om det foregående århundret som du egentlig ikke kan bruke til noe annet enn stille ettertanke over ulike former for galskap.

Kult tidsbilde fra tidlig 80-tall

Henrik H Langeland - Verdensmestrene Henrik H. Langeland imponerte voldsomt med Wonderboy, fulgte herlig opp med Francis Meyer og leverer igjen en knallbra roman. Verdensmestrene er en roman det er lett å anbefale.
Langeland er mest troverdig og aller best på å skildre livet til folka med de “aller dypeste røttene og de eldste pengene”. Det er da også absolutt ambisiøst å “krype inn i hodet” til Amar fra Punjab som “stempler” inn på Fornebu akkurat i det Oddvar Brå brekker staven.

Spennet i romanen halter. Det kan ha vært tilsiktet av flere grunner, eller det kan være et resultat av at prosjektet rett og slett er for krevende.

Om du vil lese en ordentlige anmeldelse kan du f.eks sjekke denne i Dagsavisen . Vil du heller lese et helt utdrag, så finner du et bra i Dagbladet.

Avis-Norge går brett

nationen på ipad Er iPad og andre smarte leserbrett løsningen for tradisjonelle mediehus som svett leter etter digitale pengestrømmer?

Leserne flykter ikke, men de flytter seg stadig raskere fra de tradisjonelle papiravisene til nettutgavene. Det er egentlig strålende. Utfordringen er at nye leservaner ikke er lønnsomt for mediehusene. Nettleserne er gratislesere, mens annonseløsningene på nettet så langt ikke er på høyden med effekten i papiravisene. Det gir mediehusene en dramatisk inntektsutfordring.

Et av mediebransjens mulige svar ligger i å utvikle gode løsninger for digitale leserbrett. Nationen og Drammens Tidende er to av seks norske aviser som er etablert på iPad-plattformen. Der kan du i løpet av ett minutt laste ned dagens avis, slik du kjenner den som analog papiravis, e-avis/pdf-avis, og du kan klikke deg inn på enkeltartikler. Tanken er å tilby “leserbrett-avis” i tillegg til eller som erstatning for en levert papiravis hjem i postkassa. Foreløpig er iPad-utgaven stengt for folk flest. Bare lesere som er invitert inn i Mediebedriftenes store testpanel har tilgang. Målet er å utvikle en funksjonell og god teknisk plattform, kombinert med å jobbe fram gode kommersielle løsninger.

Om leserbrett-utgavene er salgbare, og til hvilken pris, og i hvilken form, er det for tidlig å mene så mye om, men dersom det lar seg utvikle en kombinasjon av gratis og betalte digitale versjoner, så kan vi se for oss at profesjonelle nyhetsorganisasjoner også framover kan spille en sentral rolle for å ivareta norsk språk, kultur og demokrati. Alternativet kan være rimelig dystert. Det er avgjørende for kulturen og demokratiet å ha en fri og uavhengig journalistikk som makter å nå ut til folk flest.

Foreløpig er leserbrettversjonene kopier av avissidene (e-aviser/pdf-aviser). Utviklingen kan gå i retning av egne “leserbrett-designede aviser”, verdiøkt med video, lyd, lenker til eksterne nettkilder, debattforum og dialog. iPad-utgavene kommer uansett til å forandre seg. Leserbrettene er heller ikke siste stopp i utviklingen. Hvordan mediehusenes nyhetsstrøm  vil se ut, hvor mye leserbrett (som rett og slett kan være morendagens PCer)  vil veie, eller hvordan innholdet pakkes sammen, aner de færrste noe som helst av verdi om.  Men at vi fortsetter i retning av ytterligere sammensmelting av alle kjente mediekanaler, mer integrasjon, mer dialog, mer stedsuavhengig, mer tilgjengelig og får enda raskere overføring av vesentlig større datamengder til enda lavere priser, er det neppe grunnlag for å bestride.

iPad byr på en rekke fordeler, så som størrelse, lagringskapasitet, lesbarhet i mørke…

forside 

Like lett å få oversikt over en dobbeltside som på printutgaven…

dobbeltside 

God lesbarhet på selve artikkelteksten… også i rom med elendig leselys

artikkelvisning

Advarsel for drømmere

Her er boken for alle som drømmer om den den store lykken som skal eksplodere i fødestuen på sykehuset og alle de rosafargede opplevelsene som drømmen om egne barn er superfastlimt med. Les boken og styr unna. Alternativt er det forklaringsboken du trenger når du stuptrøtt, på kanten av sammenbrudd, for sjette gang på samme natt, forstyrres og må trå til som den gode hjelper og trøster, og det er knapt halvannen time til du må stå opp for å rekke jobben.
Ina Åsheim debutterer med boken Mamma vet ikke hva som er deilig. 35-åringen går inn i ei jentes hode, og gir en episodisk fortelling om familien, sett gjennom den lille jentas egne øyne.
Det er ikke utspekulert ondskap satt i system. Det kan bare virke sånn innimellom. Det er uskyldsrent, men opplevelsen kan sette den tålmodigste mor og far på harde prøver. En helt annerledes fortelling, likevel hverdagslig og stillfarent. Et lite stykke hverdagsdrama, faktisk.

Voluspaa leverte på metallnatta

Voluspaa inviterte til releaseparty. Bandet leverte. Åsa-albumet er Konge. CDene var dessverre forsinka, så vi må vente på albumet til over helga, men konserten var en bra opplevelse.

Klippet over er fra bandets konsert på Glassheim. Våre udødelige forfedre satt bedre på Alfred natt til i dag, og sitter nok enda bedre på albumet.

Bare å glede seg.  Takk for en perfekt konsertopplevelse.

I all evighet

Ken Follet - I all evighet Ken Folletts I all evighet burde jeg lest da den kom ut. Den har samlet støv siden 2008. Heldigvis tok jeg den fram på nyåret.

Det er en lang mental vei fra Nålen eller Natt over havet til “I all evighet”. Utrolig at det er samme penneholder bak disse tittlene.

Et gigantisk verk fra 1300-tallet på 1100 store sider. Jeg gjorde bare en feil. “I all evighet” er en sånn bok du bør ta fram i ferien. Den fortjener, som mange andre bøker, å bli lest i romslige tidsbolker, ikke litt nå og da. Min lesning har vært i rykk og napp. Det gir ikke den beste opplevelsen, men duverden for en bok.

En imponerende fortelling om kjærlighet, ambisjoner, grådighet, svartedauen, krig, drap og hevn, klassereise og middelalderkirkens sterke plass i det britiske samfunnet på 1300-tallet.

Vil du lese en skikkelig anmeldelse, av en som har gjort jobben grundig, bør du lese bokbloggen leserglede,  eventuelt anmeldelsen i Dagbladet.

Mimrestimuli mellom to permer

cheeta I yr glede løp vi ut fra den mørke kinosalen, slo oss litt på brystet, skumpet litt borti hverandre, åpnet barnemunnen og skrerk “Aaaaaiiiiiiiiaaaaaaaaaaaiiiiiiiiiaa”. Tarzan-inspirerte og glade tumlet vi hjemover. Den gamle OL-mesteren på 100 fri inspirerte. Apen imponerte og Tarzans dame var penest og flottest i hele verden.

Riktignok var vi ikke helt sikre på Tarzan. Han var litt, ikke at vi hadde egnede ord og uttrykk for det, men han var litt som mammaen vår, litt femi, men unektelig ganske tøff, likevel. Ikke akkurat barsk, men klart tøff.

Meg Cheeta er selvbiografien til apekatten hans. Boka er klart oppskrytt. Forlaget sparer ikke på konfekten: Et literært mesterverk, siteres fra The Guardian for boka som ble nominert til The Guardian First Book Award i 2008, men vant ikke. Det gjorde Alex Ross . Det er godt mulig jeg rett og slett er for ung. Her flagrer naturligvis filmkjendisene fra 30- og 40-tallet.

Allerede som barn med rare høyvannsbukser, gjerne lappet, men ren i tøyet, skjønte vi at Tarzan ikke var akkurat nå, men et eventyr fra våre foreldres barndom, men likevel. Jeg ser ikke helt storheten. Sorry. Styr gjerne unna denne boka. Det er mye annet som er bedre.

Kriminelt bra av Faldbakken

Knut Faldbakken er som narko. Vi som leser Faldbakken får ikke nok. Kan du fremskynde neste Valmann-bok?

Faldbakken - Totem Totem er en intrikat, overraskende, underholdende og god krimroman. Jonfinn Valmann leverer varene. Samtidig bryter Faldbakken med sin evigvarende røde tråd, en tråd han spinner i alle bøkene, samlivsgåtetråden. Det gjør ikke noe at den er dempet ned. Det gjør ikke noe at den ikke er en sentral bi-handling i denne syvende Valmann-boken.

Faldbakken er noe av det mer bestandige. Han har vært der nesten fra før jeg kunne lese. Mens jeg løp rundt i kortbukser og spilte fotball på løkka slo mannen igjennom. Han var stor på 70-tallet og bergtok flere enn meg med Uår- aftenlandet og sweetwater, og har siden vært en slags bestandig følgesvenn.

Jeg er av dem som er glad for at han  slo inn på krim. Han behersker det suverent. Vi som liker Faldbakken, som i tillegg har et forhold til Hamar og som liker krim, er ganske heldige. Jonfinn Valmann er helt langt utenfor Hamar. 

Bra Hjorth om livsløgn og bindinger

Vigdis Hkort - tredje person entall Tredje person entall er tung, lett, vittig, slitsom, arbeidssom, krevende og en god fortelling om livsløgn, klassetilhørighet, men enda bedre om bindinger og stengsler. En bra drøftelse av plager vi ikke ser.

Dessverre klarer Vigdis Hjort ikke å stoppe i tide. Dessverre er avslutningen slapp, litt ufullført og lettvint, men for all del: løp og kjøp… men stopp gjerne lesningen etter 405 sider. De resterende 40 henger ikke helt sammen, og fremstår som en litt ubearbeidet avslutning inn i den dypeste tragedien…

Er du interessert i en skikkelig anmeldelse, og litt mer innsikt, kan du enten lese NRKs, selv om den halter litt i forhold til min opplevelse, eller Aftenpostens som jeg mener er bedre.