Tag Archives: media

Brudekisten av Unni Lindell anbefales

Unni Lindells tiende krim med Cato Isaksen i hovedrollen, skuffer ingen av hennes tilhengere. Brudekisten lander stødig, selv om historien stamper litt underveis, etter min mening.

IMG_0087.JPG

Unni Lindell er ekstremt produktiv. Over 70 bøker er massivt. Ti krimbøker med Cato Isaksen på åtte år, uttrykker en iherdighet som overgår de aller fleste forfattere.

Midtveis i Brudekisten fornemmer jeg at noe strammere redigering kunne løftet romanen. Det er setninger som kan strammes opp, og det er grep som kan tas, men til syvende og sist – i sluttfasen – er det ikke mulig å ta lesepause. Avslutningen er forrykende. Alt i alt er det ikke forbundet med risiko å kjøpe Brudekisten.

Har du lest en Cato Isaksen-bok tidligere, og om du likte det du den gang leste, så er Brudekisten en ny innertiersk bok. Løp, kjøp, kryp under sofateppet og ha en perfekt krimhelg med Lindell.

Skuffet av legenden Leif GWs Profitørene

20140327-210313.jpg

Leif GW Persson er merittert forfatter, kriminolog, professor og Sveriges ledende politiekspert.
Mannen er som en levende legende. Han har en rekke bokutgivelser på samvittigheten, og han har skrevet, riktignok sammen med en kanskje enda større levende legende, i alle fall enda mer kjent svenske, i alle fall her i Norge, Jan Guillou, den populære tv-serien Anna Holt, i 1996.
Av en heller uforklarlig grunn har GW-bøkene gått under min radar. Det kan selvsagt ha mange ulike forklaringer, men egentlig skjønner jeg ikke helt hvordan det har skjedd.
Forventningene mine var i alle fall store da jeg gikk løs på den gjenopptrykte boken Profitørene.
Anmelderne liker den. Den markedsføres ikke som krim, men som en politiroman, og den bygger på et ekstremt stort og grundig arbeid.
Politiprofessoren har lest tusenvis av etterforskningssider. Han har intervjuet etterforskerne. Han har lest dommer fra varetekstfengslinger. Han har gått opp alle stier, kroker og spor i etterforskernes materiell.
Profitørene, som utkom allerede i 1979 er retro, detaljert, oppramsende, grundig og solid, men den er også forholdsvis kjedelig. Overlesset med detaljer, underernært på gode og tette personkarakteristikker og uten tilstrekkelig innlevelse.
Resultatet blir, i alle for meg, en slags lærebok for politistudenter som er allmenngjort. Resultatet blir egentlig en kjedelig bok. Greit nok, men merkelig, tenker jeg, at anmelderne faktisk slår om seg med terningkast fem og seks.
Vil du ha retrokrim, vil du ha realisme og grundighet, om hverdagskriminalitet, selv om vi altså snakker drap og ikke sykkeltyverier, så er det en ærlig sak. Selv tenker jeg at det finnes et uttall andre forfattere som jeg i fortsettelsen kommer til å foretrekke.

20140327-210629.jpg

Varg Veum – leverer som alltid

Gunnar Staalesens Varg Veum-bøker skaper lesefest. Også etter hans 18 Veum-bok venter jeg allerede på den neste.

20120910-131910.jpg
35 år etter «Bukken og havresekken» kom ut, leverer Staalesen fortsatt glimrende Veum-bøker.
«Der hvor roser aldri dør» svikter ikke. Gjenkjennelig dop for fansen og en klar anbefaling fra meg.

John Irving: Til å gråte av

John Irving; burlesk og morsom, men også politisk, hudløs og grusom. «I en og samme person» rørte meg langt inn i fortvilelsen.

20120905-002711.jpg
Irving fyller som vanlig på med bisarre karakterer, underfundigheter, gode spor, og han er amerikansk i ordflommen. Det innebærer at fortellingen tidvis blir litt langsom, men aldri hvilende og aldri kjedelig.
I «In One Person», oversatt til «I en og samme person», tar han oss med til siste halvdel av forrige århundre og det grusomme aids-epedemiske tiåret da unge homofile menn døde i farsottlignende tilstander med en innlevelse og kraft at gråt og lesepauser oppleves helt nødvendig.

20120905-003441.jpg
Det kan selvsagt ha en viss sammenheng med lesemiljøet. Det er kanskje ikke denne boka du bør ta med til en pasient, men litt ekstra innlevelse er uansett ikke feil.
Vesentlig, nyttig, underholdende og absolutt verdt å ta seg gjennom, etter min vurdering.

Islandsk krim overgår Åndenes makt

    Yrsa Sigurdadottir skriver nådeløs god krim. «Jeg vet hvem du er» anbefales, og er du fan av Åndenes makt, men leser sjelden, så er det absolutt tid for å gjøre ett unntak.
    20120205-232105.jpg
    Boken ble nominert til Glassnøkkelen for beste Nordiske krim i 2011. Ikke så overraskende for oss som har lest historien om uforklarlighetene på det fraflyttede fiskeværet Hesteyri, men altså ikke akkurat noe som river og sliter i folk som synes at Åndenes makt er fullstendig idiotisk, eller?