Lisbeth Salander er like tidsriktig som Jane var på 30-tallet.
Jane, dama til Tarzan, i stofilmen fra 30-tallet (Apemannen i 1932, skrevet allerede i 1912), traff perfekt tidsånden. Hun klarte seg gjennom flere tiår. Mannen var muskelsterk, handlekraftig, beskyttende, omsorgsfull, leder, sjef, mikrofeminin og sånn passe smart, men smart nok til å klare seg helt på egenhånd. Janes rolle var å beundre Tarzan. Hun var naturligvis vakker, feminim, beskyttende, lojal og mye annet bra, men var definitivt ikke akkurat i ledelsen.
Lisbeth Salander er nøkkelkvinnen i Stieg Larsson-filmene, i bøkene også, men der er det flere fremtrende og sterke kvinner. Noe av det undervurderte, tror jeg, i å forstå Larssons popularitet, er at mannen ikke bare skriver spennende og godt, men også treffer på kjønnsrolledefinisjonen.
Har du glemt Tarzan og Jane? Vel, her er en mulighet for et minnegløtt:
Rinoandersen's Blog 