Monthly Archives: april 2009

LO og Ap i Halden truer Halden Arbeiderblad

Sirkus Halden Arbeiderblad illustrerer hvor dustete lokalt eierskap i mediebransjen kan fortone seg på sitt aller verste. Vi tror kanskje at vi har sett det før, men ikke de senere årene, og forhåpentligvis ikke så elendig håndtert som i Halden. Der sitter amatørenes fremste våpendragere og forvalter makt på en veldig spesiell måte. Uenige i avisens redaksjonelle dekning velger de å gi ansvarlig redaktør Frode Rekve sparken. Samtidig kaster dem ut adm. direktør  Anne-Grete Kolstad.

Det står om å  skru avisen tilbake til partilojal logrebikkje. Begrunnelsen fra styrets leder Harald Berge er det knapt noen som tror på. Gamle LO-tillitsvalgte og partimedlemmer melder seg ut av rørsla. Selv om også mange av dem er forbanna på Rekves åpning av spaltene for alle, så skjønner dem at det er lurt, at det bygger opp om demokratiet, avisens troverdighet, dens fremtid og betydning.

I styrerommet er det helsvart. I dag klønet styrelederen det til et par hakk. Det er såpass ille at du knapt tør tro dine egne ører, om du velger å høre gjennom dette klippet fra dagens pressekonferanse. Det er for ille til å være sant, men det er altså ikke et manipulert opptak og det er faktisk sant.

Visst kan mye sies om konsern, om å tilhøre et konsern, det er på godt og vond, men det er profesjonelt. Det er eiere som er profesjonelle, som har kompetanse og respekt for redaktørinstituttet. Det vi har sett i Halden er møkkete. På en måte er det ikke uten betenkeligheter at de som kjører saken er arbeiderbevegelsens fremste hjerner i Halden.

Abonnentene er i fri flukt. Over 200 abonnenter har sagt opp abonnementet i dag. LO i Halden har ennå ikke skjønt alvoret. De har tenkt å ta en beslutning først om en uke. Det er for langt fram.  De bør vise mye sterkere handlekraft. Få på plass et nytt styre og gjeninnsett toppsjefene. Du spiller ikke poker med lokalavisa i vektskåla.

Halden-samfunnet trenger hjelp. Derfor er det etablert støttegruppe på Facebook og en protestliste på opprop.no. Det må varme Rekve og det bør stimulere det lokale eierskapet i Halden til å ta grep.  

Mediehusenes nye posisjon og journalistenes nye rolle

Mediehusene og journalistene er i nettkverna. Kvalitetsjournalistikken trues av fallende avissalg, fallende avislesning og mangel på gode forretningsmodeller for å bære fram lønnsomme nettaviser som kan finansiere den undersøkende journalistikken.

Ansvarlig redaktør Espen Egil Hansen i VG Nett har drøftet mediehusenes utfordring i Årboka til Redaktørforeningen. Du kan lese hele artikkelen på VG Meta, hvor VG selv blogger om innsidespørsmål. Dette er den bredeste og beste analysen jeg har sett for å forstå utfordringene mediehusene står overfor, og forstå nettdebattene som klorer maktmennesker og kan oppleves plagsomme for journalister.

Utfordringen for avisene handler aller mest om hvilken rolle mediehusene og journalistene skal ha. Dagens mediehus, dagens journalister, jobber i all hovedsak på samme måte som for 200, eller for den del 10 år, siden. Samtidig har nettet endret rammebetingelsene dramatisk. Denne endringen har ikke resultert i en ny rolleforståelse.

Redaksjonene starter fortsatt dagen med morgenmøte, definerer nyhetsbildet, bekrefter det gjennom arbeidsdagen og publiserer det til lesernes glede eller forargelse i aviser og på nettet.  Samspillet med leserne er underutviklet. Definisjonen av samspillrollen mangler. Nyutdannede journalister er til alt overmål også bærere av gårsdagens journalistrolle.

Når mediene ikke eier definisjonsmakten, ikke lengre har den suverene portvaktfunksjonen, ikke lengre er nødvendige for å oppebære den offentlige samtalen,  men samtidig mener de er avgjørende for at den undersøkende journalistikken overlever, noe vi i mediene gjerne ser på som en av bærebjelkene for demokratiet, må mediene og redaksjonene snu seg ganske raskt og kjapt definere sin nye rolle. De må komme i et samspill, de må posisjonere seg som “din beste venn”, din beste samtalepartner, din beste medspiller – og ikke nødvendigvis være den som alene og isolert i sin egen verden skal frembringe din beste “daglige skolebok”.

Mediene må med i dele-økonomien. Denne utfordringen er ekstrem tøff. Det er barskt å endre rolleforståelsen og hvordan vi i mediehusene skal opptre. Gamle tankegods gjelder ikke lengre. Det er ikke nok å komme ut med enda ti nyhetssaker om dagen, men å jobbe fram og utvikle sakene i et samarbeid og et samspill med leserne. Større endringer har journalistrollen og mediehusene aldri tidligere stått overfor. Den mulige største krisa mediene kan komme til å møte handler ikke om at mediebedrifter må slanke bemanningen, truselen fra en ny mediekanal, bortfall av avislesere, men om evnen til å forstå den nye rollen og utvikle nye arbeidsmetoder som innebærer toveiskommunikasjon. Tiden som ensidig avsender er forbi.

Dagbladet får det uansett

vg-230409 Barnepsykolog Magne Raundalen, barnas beste venn, hamret løs på Dagbladet under dagens Vårmøte i Norsk Redaktørforening. Greit nok, på mange måter. Dagbladet har virkelig laget noen fæle forsider som de fleste av oss helt intuitivt skjønner skaper frykt, redsel, uro og forvirring hos barn.

Raundalens poeng er at alle aviser har en egen barneside. Det er forsiden. Så selv om aviser er laget for voksne, så er forsiden for alle. Barn leser forsidene. Barn ser forsidene i salgsstativer, i butikkene, på kjøkkenbordet, på bensinstasjonene, i salgsplakatene (stativene) utenfor kioskene på grendas torv og i nærbutikken.

Han har helt rett. Slik er det. Redaktørene lot seg da også bevege av Raundalens synspunkter. Andelen redaktører som ville hensynta barna i utforming av forsidene, og dermed unngå oppslag som “Far kvelte barna”, “Slo i hjel  hele familien”, “Drepte mamma mens barna så på”, “Mor druknet egne barn” og  “Utryddet familien mens alle sov”, og mer innsiktsfult beskreskrivende salgsplakater på forsidene, falt fra drøyt 50 til 30 prosent før og etter Raundalens foredrag.

Betegnende er det dog at mens Raundalen hugget løs på Dagbladet, som riktignok er fortjent, så nevnte han ikke dagens VG-forside. Den holder ikke akkurat vann den heller, i henhold til Raundalens vurderinger slik de ble fremført på SAS-hotellet i dag.

Demo for fremskyndet Dagbladet-død?

Dagbladet alltid foran,  er forstått perfekt av avisens typografer. I går fantegikk de i samlet flokk, i strid med Hovedavtalen, mener redaktør Anne Aasheim.   Typografene gikk i protest mot permitteringer og varslede oppsigelser, men de stoppet ikke avisen.

Selvportrett - 040409 002Dagbladet kom ut – alltid foran – denne gang uten hjelp av typografene. Også de grafiske medarbeiderne på Dagbladets eget trykkeri nektet å jobbe. Solidariteten til LO-kameratene var sterkere enn lojaliteten til arbeidsgiveren. Typografene spiller høyt med Dagbladet. Nedturen vil ikke akkurat bremse opp som følge av noen dager uten utgivelse.

Samtidig ga de avisledelsen en gavepakke. Grafikerne vil ikke stille på jobb før oppsigelsene er trukket tilbake. Dermed er løsningen synliggjort. Aviser kan faktisk gis ut uten typografer, og i en uendelighet med inntektsfall er det et ledelsesansvar å ta grep, både for å øke inntektene og for å redusere kostnadene.

Typografenes demo viser til fulle hvor viktige typografene er for papiraviser. Bedre kunne det knapt demonstreres. Selv uten langtidsplanlegging kom Dagbladet helt greit ut. Riktignok noen timer forsinket, men med litt planlegging bør forsinket utgivelse bli en engangsforeteelse.

Grafikernes metoder er vanskelig å forstå. De besitter unik kunnskap, men velger å klore seg fast i oppgaver som teknologi har overtatt for lenge siden. Grafikerne burde hatt en helt annen holdning til å møte fremtiden. Mye tyder, dessverre for dem, på at det er for sent å endre taktikk. Veivalget som ble tatt da typografene var avisenes herskere, var dessverre feil.

Sommer’n starter med softis på Flora

Det fineste med brutterns bursdag var ikke de gamle tantene som kom med gaver, kakene, og var vi veldig heldige, men så heldige kan jeg egentlig ikke huske at vi var, men det ville ha vært en opphøyd lykke, selvsagt; godteri og brus. Nei, det forekom nok ikke. Men det aller fineste med brutterns bursdag var at det var dagen vi slapp å gå med lange underbukser. 30. april. D-dagen for sommeren.

Selvportrett - 040409 002Det var bare en eneste ting som toppet at vi slapp de uutholdelige varme underbuksene: den tradisjonsrike kveldsturen til Flora der lemmane ble slått ned den dagen, dagen før 1. mai. Det var neppe en tilfeldighet at lemmane falt 30. april. Arbeidernes Internasjonale Solidaritetsdag var en festdag i Fredrikstad. Da ble bygatene fylt av sangkor, marsjerende folketog, taler på torget, gratis barnekino på Speilet, festglade voksenmennesker som smilte, og pappaer som hadde god tid og litt gløttende lommebok for pølser og is. Ikke rart vi unga likte den dagen. Neste gang pappas lommebok fikk gløttende åpning var første fellesferiedag. Nei, det er ikke helt sant. 17. mai var ikke så borte den heller, men hos oss var 1. mai på en måte viktigere. Den dagen var litt gladere. 17. mai var litt mer alvorlig. Da var det så mye snakk om krigen og maidagene i 1945, som om vi unga hadde noen forutsetninger for å skjønne særlig mye av akkurat det.

Men før vi kom til 1. mai, så hadde altså bruttern, en skikkelig storebror, han var mye større enn meg, to år faktisk, bursdag, og da var det både av med de lange undisene og softis på Flora. Uteserveringen på Flora symboliserer sommer’n i Fredrikstad. Alltid fullt på Flora på varme sommerdager. Der sto vi i kø for å få bord. Riktig jevt å finne eget bord på Flora. Vi tok det selv om ikke alle fikk egen stol. Stas er nok det helt dekkende uttrykket. Flora var et pustehull, et sted å se og bli sett.

Den gang ble softisene utelukkende servert i kjeksstruller. Sjokoladestrø fantes, men det likte vi ikke. Vi ville ha den softishvit, stor, høy, bred og litt vanskelig å spise uten å søle. Ikke at vi var så veldig opptatt av om vi sølte litt is på klærne, men sølte vi  så fikk vi jo ikke spist den. Og vi ville ikke unngå en eneste munnfull, eller rettere sagt eneste slikk. Vi slikket den rundt og rundt, og oppover.

Softisspising er høytidsstemt, selv i dag, og softissesongen starter fortsatt 30. april, selv om jeg ikke lengre bor i Fredrikstad og selv om jeg ikke vet om Flora engang fortsatt serverer softis. Bjørnen, ølstedet for de godt voksne mannfolkene i min barndom, eksisterer i hvert fall ikke lengre. Nesten ikke noe er som før, men for meg er 30. april softisens sesongstart og årets første sommerdag. Da, og først da, er tiden inne for softis og sommer. 

Finanskrisa er uskyldig i rasering av lokal-TV

Lokal-TV er snart sluttskrevet i norsk mediehistorie. Nedleggelsene kommer på rekke og rad. Mange har allerede bukket under. Andre kommer etter. Sammenfallet med finanskrisa er tilfeldig. Lokale tv-stasjoner ville uansett bukket under i løpet av rimelig kort tid.

Økonomisk har lokal- tv-aldri vært gullkantet. Mange tv-stasjoner har hatt solide inntekter ved å videreselge senderettigheter. Disse inntektene på godt over 20 millioner har naturlig nok kamuflert svake inntekter fra lokalt annonsesalg. Riksdekkende salg har aldri tatt av. Det hjelper ikke å ha en samlet seeroppslutning på 500 000 så lenge det ikke er kommuniserbart inn mot de store riksannonsørene.

Finanskrisa hjelper ikke akkurat på at digitaliseringen ødelegger videresalgsmulighetene. Det skjer kombinert med en elendig avtale med Riks-TV. Eneste mulighet lokale TV-stasjoner ville hatt, var å eie sin egen kanal 24 timer i døgnet, men slik gikk det ikke.

Kabelselskapene ble i sin tid ble pålagt å distribuere lokal-tv. Dette kravet slapp paraboldistributørene. Når Riks-TV i tillegg slapp unna med å gi de lokale kringkasterne noen usle timer i døgnet, da var begeret egentlig fylt opp.

Mange lokale tv-selskap har gjennom årene blitt plukket opp av større mediehus i eget område. Det gir disse mediehusene en unik mulighet til å vinne nye kunder  (les: seere, lyttere,lesere og brukere) på nettet. Lokal kringkastning er erstattet av video-satsing på web. Denne hadde neppe vært like mulig uten kompetansen i de lokale tv-selskapene.

I Mediehuset Drammens Tidende var vi tidlig ute. Vi flyttet hele tv-satsingen til nettet fra siste årsskifte. Vår strategi for levende bilder er å levere A-Å-innslag, vi skal ikke ha levende bilder bare for å krydre historien. Den skal stå på egne ben. Vi ser på levende bilder, web-TV, som et sterkt svar på de nye medievanene. Det skal være nok å se tv-innslaget, videoen som er knyttet til artikkelen.

Web-TV gir mulighet til å gi og få mer informasjon, en bedre forståelse av saken, men det er også en alternativ måte å ta in nyhetssaken på, forutsatt at innslaget er laget skikkelig som et “A til Å-innslag”. Unntak forekommer selvsagt. Det er situasjoner og enkeltsaker hvor levende bilder blir et tillegg, noe som nærmest gjør at du må lese artikkelen for å få fult utbytte, men hovedregelen er klar. Bakgrunnen er at vi også vil nå de nye medievanene, gi et alternativ.

Seeroppslutning avgjør inntektsmulighetene, uavhengig av kanal. Det interessante er at en hovedgrunn bak vår endrede strategi, fra kringkastningstenkning til web-tenkning, er den potensielle seeroppslutningen i vårt konsesjonsområde. Den tradisjonelle kringkastningsdistribusjonen som forøvrig er uhyre dyr, blant annet trolig fordi Telenor sitter med noe som ligner på et  ubehagelig monopol, hadde falt fra 140 000 til i underkant av 80 000 siste konsesjonsperiode. Samtidig økte bredbåndtilgjengeligheten markant i perioden. Over 120 000 i konsesjonsområde hadde ved siste årsskiftet bredbånd inn til egen husstand, av disse hadde over 15 000 fiber rett inn i stua.

Unge som etablerte seg for ti år siden valgte bort fasttelefon. Ungdom som etablerer sin første bolig i dag velger bort tv-kabelen. De klarer seg med nettet. I denne situasjonen  er det derfor for drøyt å legge skylda på finanskrisa. Lokale tv-kringkastere ville uansett skrumpet dramtisk inn. Det er egentlig merkelig om det er tradisjonelle lokale tv-kringkastere tilbake ett år fra dags dato.

Teknologi er feil svar på aviskrisa

Fallende avisopplag og fallende papiravislesning krever svar. En hel bransje leter etter årsaken. Svaret skal gi virkemiddelet for å snu trenden.

Selvportrett - 040409 005I Dagens Næringsliv sist uke strekes det opp flere mulige svar. Ivar Rusdal i Jæren Avis, som utgir Bygdebladet, Jesdalbuen, Jærbladet, Solabladet og Strandbuen, med et samlet opplag på 28 624,  alle godt forankret i Landslaget for Lokalaviser, sverger til sin egen oppskrift; nærhet, kombinert med få utgivelser og pass på å ikke svulme opp avisproduktet. Han stiller seg helt uforstående til at økt sidetall er svaret på færre lesere som bruker stadig kortere tid på lesningen. Et godt tankekors. Alle hans aviser hadde fremgang i fjor.  Sandnesposten økte mest med 251.

De store mediehusene følger etter. Barbering av utgivelsesfrekvens som i Fredrikstad hvor Fredriksstad Blad har vedtatt å legge ned søndagsavisen, redusert sidetall er iverksatt i de fleste papiraviser. I tillegg kommer barbering av magasiner, blant annet i VG, men disse grepene kommer ikke som et strategisk svar for å møte de nye leservanene men som en dyd av nødvendighet i finanskrisa med fallende inntekter. Svaret kan være riktig uansett.

Erik Wilberg, en meget godt ansett mediekonsulent,  tror på elektroniske leserplater. Han tror papir er feil. Det er politisk galt å hugge en masse trær for å utgi nyheter på kostbart avispapir. Godt poeng. Elektroniske leserplater kan meget vel komme med tung styrke, men det vil ikke endre utviklingen for de tradisjonssterke papiravisene.

Aftenposten skal teste elektroniske leserplater og skal ta en viktig strategisk beslutning i løpet av høsten. Timing er ofte krevende. Det kan godt hende Aftenposten treffer på timingen, men flere grep i norske mediehus har kanskje vært riktig, men timingen feil. Dagbladet gikk foran for flere år siden i et forsøk på å styre nyhetene til nettet og ta ned nyhetstrøkket i papiravisen. Ikke sikkert grepet var feil, men timingen var elendig.

VGs Anders Giæver er en foregangsjournalist som gis leserne mer enn det er plass til i papiravisen VG. Han står bak en veldig god blogg. Han bidrar til å gi informasjon, innsikt og forståelse om hva som rører seg i nærmiljøet sitt på Manhatten, bakgrunn, analyse og små anektdoter, langt ut over hva det er plass og rom for i papiravisen. Hans overbevisning, kan det virke som, er at avislesningen faller som en sten som resultatet av at avisene legger ut for mye av innholdet gratis på nett gjennomført etter “klipp og lim-tankegangen”.

Samtidig ser vi at journalistene i de fleste mediehusene er dypt bekymret for artikkeldebattene på nettavisene. De er nok i hovedsak enig med Giæver, men er i tillegg dypt urolige for nettdebatten som de mener ødelegger merkevaren, troverdigheten og seriøsiteten til papiravisene. De debatterer i større grad artikkeldebatten enn å delta i den selv.

Frafallsanalyser fra Mediehuset Drammens Tidende viser at nettet virker inn på opplaget. Fem prosent av alle som kuttet abonnementet sitt i fjor brukte nettet som begrunnelse. Vi vet ikke om det er fordi de leste Drammens Tidende på nettet eller om det er nettet generelt, men som hovedgrunn til abonnementsfallet er nettpublisering altså galt.

Ingen, eller veldig få, peker på nettet generelt, altså ikke hva mediehusene bidrar med på nettet, men at nettet rett og slett er kommet for å bli og hvilke endringer det må føre til for de tradisjonsrike papiravisene. Nettet endrer samfunnet. Nettet har revet ned avisenes og journalistenes maktposisjon og har endret journalistrollen, men det ser i liten grad ut til å ha fått gjennomslag for hvordan vi jobber og hvordan vi opptrer. Nettets iboende utfordring er at det maler veldig langsomt. Endringene skjer så sakte at det er vanskelig å se hvordan det endrer samfunnet. Det går langsomt, men det maler uendelig, hele tiden, kværner og kværner. Når så endringen treffer en bransje, går det lynende hurtig. Plutselig er det for sent.

Avisenes posisjon som lokalsamfunnets offentlige talerstol er svekket dramatisk. Makthaverne og de godt utdannede publiserer fortsatt leserbrev i avisene, men samfunnsdebatten har for folk flest flyttet seg til nettet, og den pågår i liten grad på avisenes egne nettaviser. Christoph Smitz som  bogger innsiktsfult om medier, nett, sosiale medier og trender, deltok i debatten om artikkeldebatten, og har i etterkant blogget om akkurat den, hvor han blant annet uttalte at avisenes rolle i nettdebatten er totalt uten betydning. Der er trenden redigering, sensuering og debatten dreier seg om å sette karakter på debattens kvalitet, og i mindre grad om truselen det utgjør at debattmuligheten blir så begrenset at den bidrar til å forsterke mediehusenes stadig svekkede posisjon.

Avislesning faller som resultat av at avisene i for liten grad tilfredsstiller folks forventninger. Er den opplevde verdien av lesningen for lav, slutter folk å bruke tid og penger på å lese avisen. Det er mange år siden noen måtte lese lokalavisen og en eller flere riksaviser i tillegg, for å holde seg orientert og kunne være en gavnlig samfunnsborger.

Utfordringen som skal besvares, handler i mindre grad om teknologi og i større grad om å definere den nye rollen for mediehusene og journalistene. Dermed blir det også svært krevende å få fram de nye svarene. Det er konformt å finne svarene utenfor oss selv, men at noe av svaret ligger i dialog, nytteverdi og talerstolposisjonen i den offentlige samtalen, kommer vi neppe utenom.

Hvor er egentlig påskeharen?

Fredag, påskestartdagen, startet ikke akkurat som alle andre fredager. Neida, slettes ikke. Vekkefunksjonen på mobilen funka. Den funka helt i tråd med Nokias beste reklamefilmer, selv om jeg vel egentlig ikke kan  erindre at Nokia har egne reklamefilmer for å selge mobiltelefoner. Snarere tvert om, egentlig. Den funksjonen er sikkert ikke noe som finner hungrer etter. De våkner sikkert av bjørnesøvnen helt uten elektroniske lyder. Vi snakker jo om et folk som fortsatt bygger landet; vi snakker om hardt arbeid i skogen, vodka, blank sprit, øl som skyllvann, fuktige badstuer, nakenbading i snø, isbading, gråt, mumling, bråk, uendeligheter i banning, svartsinn, bare avbrutt av en veldig langvarig stillhet mens kameraet snurrer film for norske seere av “fjernsynsteateret”.

Uansett, fredag morgen er normalt som alle andre morgener, ihvertfall morgenene fra mandag til fredag. Lørdag og søndag kan rikrtignok være annerledes, men altså ikke fredagene. Fredag er en hverdag, og hverdager er like, men altså ikke i dag. Ikke det at noen dager er likere enn andre dager, men dagen i dag, ja, den vat faktisk helt forskjellig. Forskjellig fra andre hverdager, altså.

Klokka ringte. Jeg skrudde, eller rettere trykte av alarmknappen, men så sovnet jeg. Ble vel nærmest forført av min lunende varme dyne, dullet tungt ned i Jensen-madrassen, og rett tilbake til slumretilværelsen…

Dermed røyk treninga gitt. Resten av dagen, arbeidsdagen vil jeg korrigere det hele til, forløp uten knirkninger målt opp mot normaldagen, men senere, flere timer etter jobbslutt, ble jeg bråkvikt klar over at mange ser på dagen som en del av påsken. Det skal jo anføres at søndagen har en navnedagsbenevnelse i tråd med noe som minner om påskens opphav og grunnlaget for Nidars påskemarsipansuksess, en suksess Freia forsøker å ta del i.

Men, alvorlig talt, Freia; glem det. Dere er sjanseløse. Amerikansk filosofi bak norske påskesmakstradisjoner er ikke bærekraftig. Det går ikke an å tulle med den norske påskesmaken. En ting er at vi skal til, eller drømmer om, eller er glade for at vi slipper, men, egentlig skal vi til, og bare til fjellet. Der skal vi gå på ski, spise kvikklunsj, høre påskekrimmen på NRK, gå på utedo, vaske oss med klut i lunka vann, og spise påskemarsipan mens vi leser krim.

Vi vil være som dem som bygde landet, men ingen av dem er blant oss lengre, eller de færrste av dem er blant oss, og de som er det er uansett, med en håndfull unntak, på fjellet. Vi skal tross alt gå fem kilometer inn til hytta, og der har vi ikke strøm, ikke innlagt vann, ikke gulvvarme, ikke tv, i alle fall ikke internett, men vi har uhyggelig mange dølle spill som ludo og yatzi. Dessuten har vi ideen om “hele-familien-sammen-rundt- det nedslitte-salongbordet-og-en-gammel-radoinetteradio”.

Vel, uansett. Min påske starter først onsdag kveld. Lærerpåsken startet egentlig sist uke, tror jeg. Bra for dem, men hvor er påskeharen, og hva gjør denne haren, egentlig?

Bulle-regler for Kanal 1 er et løfte til lytterne

Kanal 1 er den kuleste radiostasjonen for unge voksne i Lier, Drammen og Eiker (og den eneste kommersielle lokalradioen i området inntil Giske-vedtaket fra november i fjor ga ny konsesjonsutlysning i slutten av januar i år). Kanal 1 holder lytterne oppdatert med nyheter, aktualiteter og ekstremt god musikk. Våre lyttere skal alltid være oppdatert.

Vi leverer lokale nyheter hver eneste time hver eneste dag, hverdager og helligdager. Ansvaret for oppdateringen ligger på digitaldesken. Vi har seks journalister som skriver og presenterer nyhetene. Vi har en utfordring i å skape en trygghet og klare forventninger hos lytterne. Bulletinene våre varierte veldig mye i utvalg av saker og presentasjon av sakene.

Kompetanse er nøkkelen i kultur- og merkevarebygging. I år har vi derfor gjennomført et lengre løp med Tord Eilert Nedrelid og Institutt for Journalistikk. Vi har gjennomført flere arbeidsøkter og jobbet sammen basert på bulletinene slik vi faktisk leverer dem. Tord Eilert Nedrelid er en bra radiomann. Det har vært morsomt, lærerikt og inspirerende for oss i mediehuset å jobbe sammen med ham.

Resultatet skal gi lytterne en bedre opplevelse.  Vi har derfor utviklet våre egne bulleregler, som er et grunnlag for løftene vi gir våre lyttere. 

5 hovedregler
1.    Unngå lange meldinger: 33,5 sek/613 tegn. Gjerne under 20 sekunder. Absolutt maks: 40 sekunder, forutsetter snutt/blokk
2.    Skriv aktivt og konkret
3.    Skriv kort. Sett punktum. Ofte
4.    Unngå  klisjeer
5.    Pass deg for kildespråket (kildesmitte)

Fortellertekniske grep i meldinger
•    Tretrinnsmodellen: inngangen: hva handler saken om, 2: utdype, 3: sett i sammenheng/konkluder/pek framover
•    Sammenheng øker forståelsen. Folk husker bedre om informasjonen kan kobles til noe de kjenner fra før. Bygg gjerne opp under årsak – virkning. Gjentakelser er bra

Kanal1s sjekkliste for bulletinspråk
•    Fortell det viktigste  eller mest interessante først.

•    Ikke dytt inn for mye (del eventuelt opp saken, tilrettelegg gjerne for å gi en oppfølgingsforståelse)
•    Hvem bryr seg om saken, eller: hva i saken bryr folk seg om?
•    Unngå klipp og lim. Skriv hele bullen selv
•    Ikke varier ordbruken om konkrete fakta (som journal = journal, ikke register el l ved gjenbruk senere i meldingen)
•    Ha så få fakta som mulig. Velg de(t) viktigste, dropp resten
•    Vis – ikke fortell. Vær forsiktig med dramatisk, drastisk etc… du styrer ikke lytterens assosiasjoner
•    Vær varsom med prosenter; fem av ti er bra – 50 prosent er dårlig

Forbudslisten; hva du må unngå
    Ikke bruk ordet NÅ
    Unngå hvileord (fraser uten betydning, som f.eks:…som er tiltaket som skal…)
    Sitater (aldri direkte sitat,  vi har ikke sitatstrek på radio)
    Dropp skadestedsleder xxx ved Søndre Buskerud pol… Omskriv: Politiet sier/politiet opplyser
    Tom Berntsen i egenskap av/på veiene av Godset er: Godset-ledelsen… Skill mellom enkeltindivid som har utspill eller om han fronter Godset

NB!-punkter
!    Tilsvarsretten gjelder – også i bullemeldinger
!    Pass på målgruppa: Geografi: Lier, Eiker, Drammen + unge voksne (tenk: 22 – 35 år)
!    KISS (keep it simle, stupid
!    Skjønn meldingen selv

Bronsefundament for rypesuksess

Mars09 008Dimen er en ekte bronsehund, altså ikke fordi Dimen som er irsk setter er bronsefarget i steden for rødbrun, eller rødgyllen, eller hva nå idealfargen på irske settere kalles. Neida, det er ikke derfor. Det er heller ikke fordi han bare har oppnådd tredje plass i eksteriør, som jo på en måte er en belønning som hvis den ble avsagt på et menneske raskt kunne resultert i en plutselig planlagt død. Tredje plass i eksteriør er egentlig nesten nedrig.

Likevel er han blid, oppvakt, lydig, hyggelig, kjelen, flink til å løpe, flink til å te seg, har masse positiv energi og mye selvtillit. Han er rett og slett en lykkelig irsk setter. Men heller ikke hans mange uovertrufne positive egenskaper er i mine tankebaner bak bronsehund-stempelet.

Neida. Ikke i det hele tatt, men mens solen langsomt forsvant ned over Solbergåsen, og temperaturen gikk fra lunende hyggelig til kald på den store parkeringsplassen utenfor Åssiden videregående skole, der vi sto gjennomfrosne, etterhvert, sammen med en rekke andre hundeiere og deres firbente, selv ble jeg så frossen at jeg nesten måtte bite hardt sammen for ikke å få klaprende tenner, som jo ville vært litt pinlig, gjorde vi oss klar til å demonstrere lydighet på Oslo Hundeskoles siste kursdag i bronsedresurkurset. Vi var ikke topp inspirerte noen av oss, altså hverken Dimen eller jeg, men vi tenkte at vi hadde en forpliktelse til å gjennomføre sånn helt greit. Det var tross alt mange på kurset som slet rimelig tungt, og noen hadde allerede strøket på merkeprøven.

Dimens bronsemerke-020409 004 Vi slakket litt av, hadde en fin stund sammen, slentret oss gjennom, gjorde øvelsene på komando, og mottok diplom og merke. Vel, det var jeg som fikk diplomet og merket. Dimen har tross alt ikke hender, bare forlabber. Ikke uttrykte han overbegeistrede bjeff eller overdreven logring heller. Han er tross alt en hund og var langt mer opptatt av om noen kanskje hadde mistet en godbit fra en tidligere kurskveld på asfalten, og om det kanskje kunne være en katt eller fugl i nærheten, men han fant seg som vanlig tålmodig i ventingen og snakkingen.

Etterpå fikk vi en helt vanlig kveld. Er ikke helt sikker på om Dimen egentlig har noe forhold til bronsemerket sitt. Kurslederen anbefalte innramming og prydplassen på stueveggen, men det sier kanskje mest om hvordan ekvipasjen Andersen-Dimen imponerte, eller kanskje altså ikke imponerte, første kurskvelden en isende kald februardag.