Bronsefundament for rypesuksess

Mars09 008Dimen er en ekte bronsehund, altså ikke fordi Dimen som er irsk setter er bronsefarget i steden for rødbrun, eller rødgyllen, eller hva nå idealfargen på irske settere kalles. Neida, det er ikke derfor. Det er heller ikke fordi han bare har oppnådd tredje plass i eksteriør, som jo på en måte er en belønning som hvis den ble avsagt på et menneske raskt kunne resultert i en plutselig planlagt død. Tredje plass i eksteriør er egentlig nesten nedrig.

Likevel er han blid, oppvakt, lydig, hyggelig, kjelen, flink til å løpe, flink til å te seg, har masse positiv energi og mye selvtillit. Han er rett og slett en lykkelig irsk setter. Men heller ikke hans mange uovertrufne positive egenskaper er i mine tankebaner bak bronsehund-stempelet.

Neida. Ikke i det hele tatt, men mens solen langsomt forsvant ned over Solbergåsen, og temperaturen gikk fra lunende hyggelig til kald på den store parkeringsplassen utenfor Åssiden videregående skole, der vi sto gjennomfrosne, etterhvert, sammen med en rekke andre hundeiere og deres firbente, selv ble jeg så frossen at jeg nesten måtte bite hardt sammen for ikke å få klaprende tenner, som jo ville vært litt pinlig, gjorde vi oss klar til å demonstrere lydighet på Oslo Hundeskoles siste kursdag i bronsedresurkurset. Vi var ikke topp inspirerte noen av oss, altså hverken Dimen eller jeg, men vi tenkte at vi hadde en forpliktelse til å gjennomføre sånn helt greit. Det var tross alt mange på kurset som slet rimelig tungt, og noen hadde allerede strøket på merkeprøven.

Dimens bronsemerke-020409 004 Vi slakket litt av, hadde en fin stund sammen, slentret oss gjennom, gjorde øvelsene på komando, og mottok diplom og merke. Vel, det var jeg som fikk diplomet og merket. Dimen har tross alt ikke hender, bare forlabber. Ikke uttrykte han overbegeistrede bjeff eller overdreven logring heller. Han er tross alt en hund og var langt mer opptatt av om noen kanskje hadde mistet en godbit fra en tidligere kurskveld på asfalten, og om det kanskje kunne være en katt eller fugl i nærheten, men han fant seg som vanlig tålmodig i ventingen og snakkingen.

Etterpå fikk vi en helt vanlig kveld. Er ikke helt sikker på om Dimen egentlig har noe forhold til bronsemerket sitt. Kurslederen anbefalte innramming og prydplassen på stueveggen, men det sier kanskje mest om hvordan ekvipasjen Andersen-Dimen imponerte, eller kanskje altså ikke imponerte, første kurskvelden en isende kald februardag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s