Tag Archives: mediekrise

Gratis inn i solnedgangen

Mediehus stenger nettet. Hallingdølen gir alt til alle, på alle kanaler, forutsatt at leseren er abonnent. Fevennen fulgte etter denne uken. Hvor mange fullverdige gratis nyhetssteder er tilbake sommeren 2013?

20120519-aviser

Norske mediehus fulgte hakk i hæl da Brønnøysund Avis som landets første gikk på nett på midten av 90-tallet.”Alltid først-avisen” Dagbladet kom lynrapt etter og kappløpet var i gang.

Det har gitt norske mediehus et enormt fortrinn. Topplista over landets mest populære nettsteder beherskes av nyhetsmaskinene. Mediehusene har lært opp nye lesere til å se på nyheter som gratis. Prislappen kan bli mediemangfoldets oppløpsside inn i solnedgangen.

Det norske reklamemarkedet er ikke stort nok til å betale for mediemangfoldets kvalitetsjournalistikk. Det er en trussel mot demokratiet. Uten en fri presse som gjør jobben sin hver eneste dag, som overvåker maktinstitusjonene, som avdekker og avslører, som setter dagsorden, som underholder, men også gir innsikt og oljer den offentlige samtalen, forvitrer demokratiet.

Barfotjournalistikken, som svenskene benevner bloggsfæren, har sprengkraft og har lykkes med å avsløre og avdekke kritikkverdige forhold, men den systematiske overvåkningen kan ikke ivaretas av enkeltpersoner. Skal et åpent, inkluderende og demokratisk samfunn videreutvikles, er det en forutsetning at det er åpne og kontrollerbare prosesser og at maktinstitusjoner og  -personer ikke overlates til seg selv.

Mediehusenes svar på inntektsutfordringen ser ut til å bli brukerbetaling. Vi har sett enkelte modeller allerede; vi har Fiskaren som produserer en egen betalt nisjeavis på nett, vi har Hallingdølens “alt inkludert til abonnentene-modell” og vi ser at mediehus som Tønsbergs Blad ønsker å utvikle en mellomløsning, i  tillegg til VGs plussløsning, for å nevne noen av modellene vi så langt har sett i Norge.

Reklamemarkedet er ikke stort nok for å forsvare mediemangfoldet. Spørsmålet er hvor stor den digitale betalingsviljen er, og hva som skal til for at folk flest vil betale for å lese nyheter fra lokal-, nisje- og riksdekkende medier.

En hindring for tøffere og nye betalingsforsøk er ulike rammebetingelser for mediehusene. Papiraviser er momsfrie mens alt digitalt innhold – selv om det er blåkopiert fra papiravisen – belønnes med 25 % moms.

Ulike momsregimer lever reiselivs- og hotellbransjen godt med, men for norske mediehus er ulike momsregimer et marerittaktig skremselsdyr. Det kompliserer og hindrer innovasjon. Ulikhetene stopper utvikling av nye modeller for å selge nyhetspakker som kombinerer printkanaler og digitale kanaler, som mobil, lesebrett og tradisjonell web.

Frafall fra tradisjonelle medier (les: avispapir) plager mediehusene. I hovedsak er det like mange, eller flere, som leser nyheter i dag enn noen gang i historien, men papiravisen som gjør det mulig å utvikle god journalistikk mister stadig terreng til fordel for nettavisene hvor leserne får alt innholdet gratis.

De senere årene har det likevel skjedd mye som kan muliggjøre mediehusenes stadig sterkere behov for å finansiere journalistikken gjennom abonnementsordninger, som også omfatter digital utgivelse, som at:

1. folk flest kjøper mer over nett enn noen gang

2. salg av musikk og spill viser at også yngre lesergrupper har betalingsvilje

3. den teknologiske utviklingen kan muliggjøre helt nye betalingsmodeller, inkludert mikrobetaling som har lav teknologisk brukerterskel

4. rammebetingelsene (pressestøtte: moms og direkte tilskudd) kan bli utlignet mellom kanalene

For mediehusene, for den frie journalistikken, for mediemangfoldet som våre tradisjonsrike mediehus står for, haster det å komme opp med framtidsrettete modeller.

Internettets vesen er at nye brukervaner, som endring av nyhetskonsum fra papiravis en gang per døgn til løpende oppdatert nyhetsdekning på web/mobil, ikke er reverserbar. Internettet maler langsomt, men konstant, og de endelige trendskiftene – som følge av langsom nedpint og utarmet inntektsstrøm i godt etablerte forretningsmodeller – slår inn med massiv tyngde og brutalitet som en tsunami, når det først inntreffer.

Det er et åpent spørsmål hvor knekkpunktet befinner seg. Det er ingen som har fasit på handlingsvinduet mediehusene kan jobbe innenfor, men å utelukke at knekkpunktet inntreffer kan være å ta en historisk skamhøy risiko. Nye bærekraftige modeller må med andre ord etableres før knekken treffer inntektssiden så brutalt at kostnadskutt som monner i realiteten ikke lengre er mulig å kombinere med at mediehusene fortsatt kan fylle samfunnsoppdraget.

Det kommende året får vi mange flere Fevennen-modeller, Hallingdølen-modeller og mellommodeller. Det betyr ikke at alt kommer til å koste penger, men det betyr at kun fellesstoffet “på overflaten” blir tilgjengelig for gratisleserne. For dem som mener at alle andre skal plukke opp regningen ser det mørkt ut for å få tilgang til kvalitetsjournalistikken.

Spørsmålet er hvor mange gratis nyhetstjenester som er tilbake om ett eller to år. Spørsmålet er også hva disse tjenestene inneholder, hvor skrinne tjenestene er, hvor mange artikler du får lese før du må betale, eller hvor mye av hver artikkel du får lese før du må betale. Få har svarene, men ett svar som virker tydeligere enn noen gang siden internettet bergtok oss, er at vi ser starten på et nytt trendskifte: Gratis går langsomt inn i solnedgangen.

Reklamer

Teknologi er feil svar på aviskrisa

Fallende avisopplag og fallende papiravislesning krever svar. En hel bransje leter etter årsaken. Svaret skal gi virkemiddelet for å snu trenden.

Selvportrett - 040409 005I Dagens Næringsliv sist uke strekes det opp flere mulige svar. Ivar Rusdal i Jæren Avis, som utgir Bygdebladet, Jesdalbuen, Jærbladet, Solabladet og Strandbuen, med et samlet opplag på 28 624,  alle godt forankret i Landslaget for Lokalaviser, sverger til sin egen oppskrift; nærhet, kombinert med få utgivelser og pass på å ikke svulme opp avisproduktet. Han stiller seg helt uforstående til at økt sidetall er svaret på færre lesere som bruker stadig kortere tid på lesningen. Et godt tankekors. Alle hans aviser hadde fremgang i fjor.  Sandnesposten økte mest med 251.

De store mediehusene følger etter. Barbering av utgivelsesfrekvens som i Fredrikstad hvor Fredriksstad Blad har vedtatt å legge ned søndagsavisen, redusert sidetall er iverksatt i de fleste papiraviser. I tillegg kommer barbering av magasiner, blant annet i VG, men disse grepene kommer ikke som et strategisk svar for å møte de nye leservanene men som en dyd av nødvendighet i finanskrisa med fallende inntekter. Svaret kan være riktig uansett.

Erik Wilberg, en meget godt ansett mediekonsulent,  tror på elektroniske leserplater. Han tror papir er feil. Det er politisk galt å hugge en masse trær for å utgi nyheter på kostbart avispapir. Godt poeng. Elektroniske leserplater kan meget vel komme med tung styrke, men det vil ikke endre utviklingen for de tradisjonssterke papiravisene.

Aftenposten skal teste elektroniske leserplater og skal ta en viktig strategisk beslutning i løpet av høsten. Timing er ofte krevende. Det kan godt hende Aftenposten treffer på timingen, men flere grep i norske mediehus har kanskje vært riktig, men timingen feil. Dagbladet gikk foran for flere år siden i et forsøk på å styre nyhetene til nettet og ta ned nyhetstrøkket i papiravisen. Ikke sikkert grepet var feil, men timingen var elendig.

VGs Anders Giæver er en foregangsjournalist som gis leserne mer enn det er plass til i papiravisen VG. Han står bak en veldig god blogg. Han bidrar til å gi informasjon, innsikt og forståelse om hva som rører seg i nærmiljøet sitt på Manhatten, bakgrunn, analyse og små anektdoter, langt ut over hva det er plass og rom for i papiravisen. Hans overbevisning, kan det virke som, er at avislesningen faller som en sten som resultatet av at avisene legger ut for mye av innholdet gratis på nett gjennomført etter “klipp og lim-tankegangen”.

Samtidig ser vi at journalistene i de fleste mediehusene er dypt bekymret for artikkeldebattene på nettavisene. De er nok i hovedsak enig med Giæver, men er i tillegg dypt urolige for nettdebatten som de mener ødelegger merkevaren, troverdigheten og seriøsiteten til papiravisene. De debatterer i større grad artikkeldebatten enn å delta i den selv.

Frafallsanalyser fra Mediehuset Drammens Tidende viser at nettet virker inn på opplaget. Fem prosent av alle som kuttet abonnementet sitt i fjor brukte nettet som begrunnelse. Vi vet ikke om det er fordi de leste Drammens Tidende på nettet eller om det er nettet generelt, men som hovedgrunn til abonnementsfallet er nettpublisering altså galt.

Ingen, eller veldig få, peker på nettet generelt, altså ikke hva mediehusene bidrar med på nettet, men at nettet rett og slett er kommet for å bli og hvilke endringer det må føre til for de tradisjonsrike papiravisene. Nettet endrer samfunnet. Nettet har revet ned avisenes og journalistenes maktposisjon og har endret journalistrollen, men det ser i liten grad ut til å ha fått gjennomslag for hvordan vi jobber og hvordan vi opptrer. Nettets iboende utfordring er at det maler veldig langsomt. Endringene skjer så sakte at det er vanskelig å se hvordan det endrer samfunnet. Det går langsomt, men det maler uendelig, hele tiden, kværner og kværner. Når så endringen treffer en bransje, går det lynende hurtig. Plutselig er det for sent.

Avisenes posisjon som lokalsamfunnets offentlige talerstol er svekket dramatisk. Makthaverne og de godt utdannede publiserer fortsatt leserbrev i avisene, men samfunnsdebatten har for folk flest flyttet seg til nettet, og den pågår i liten grad på avisenes egne nettaviser. Christoph Smitz som  bogger innsiktsfult om medier, nett, sosiale medier og trender, deltok i debatten om artikkeldebatten, og har i etterkant blogget om akkurat den, hvor han blant annet uttalte at avisenes rolle i nettdebatten er totalt uten betydning. Der er trenden redigering, sensuering og debatten dreier seg om å sette karakter på debattens kvalitet, og i mindre grad om truselen det utgjør at debattmuligheten blir så begrenset at den bidrar til å forsterke mediehusenes stadig svekkede posisjon.

Avislesning faller som resultat av at avisene i for liten grad tilfredsstiller folks forventninger. Er den opplevde verdien av lesningen for lav, slutter folk å bruke tid og penger på å lese avisen. Det er mange år siden noen måtte lese lokalavisen og en eller flere riksaviser i tillegg, for å holde seg orientert og kunne være en gavnlig samfunnsborger.

Utfordringen som skal besvares, handler i mindre grad om teknologi og i større grad om å definere den nye rollen for mediehusene og journalistene. Dermed blir det også svært krevende å få fram de nye svarene. Det er konformt å finne svarene utenfor oss selv, men at noe av svaret ligger i dialog, nytteverdi og talerstolposisjonen i den offentlige samtalen, kommer vi neppe utenom.