Monthly Archives: juli 2009

Med fiskekajak i sivkanten

Ei Vangen-stang i klasse seks, en snelle, ett fluesnøre, to ekstra fortommer, en spole med spissmateriale, en flueboks med ti tørrfluer, en håv, og en kombinert sitte-på-sekk for å ha med termos og matpakke. Alt var enkelt i starten. Fluefiske var vanskelig, men oversikt over utstyret var en kvikk øvelse.

flue-juli-09 018Dagens utstyrsliste er til sammenligning nærmest pinlig. Den er langt. Vi snakker om flere stenger i flere klasser, flere spoler med ulike snører, et uendelig antall fluebokser, sinnsykt mange spoler med spissmateriale i ulike klasser, en uendelighet av fortommer, vester, flyteliner, vadebusker, kano og en egen fiskekajak. Fiskekajaken, en amerikansk utviklet “sit-on-top-kajak” er noen år gammel.

Kajakfisket skapte et sug. Forventningene var grenseløse. Den er uvurderlig på enkelte vann, men har sine begrensninger. Den er tung, klumsete, blåser av gårde på vanna, men enkelte ganger, på enkelte vann, under gode forhold, har den unektelig bidratt til store opplevelser.

Pipetjern ligger på 950 meter. Det er vindutsatt. Det er grundt. Gromfiskene står godt plasser nord i vannet, utenfor et sivbelte på 25 meter i gjørmete synkevann. Det er bare en måte å nå beistene på: du må ut på vannet. Du må padle deg fram til vakeplassene. Det er umulig å vade ut. Det er umulig å kaste ut fra land og vannet er for grundt og for gjørmete for bellybåt. Altså: fiskekajak.

Ørret på halvannen og over to kilo, snakkes det livlig om når det gjelder fangster i Pipetjern. Vel. Jeg fikk en fin kveld. Jeg fikk syv pene fjellørreter, men de to støste var på 650 gram. Ingen var under 350 gram, men det er faktisk langt, en uendelighet, fra 650 gram til over to kilo.

flue-juli-09 025Jeg skal ikke si at jeg er lurt. Jeg hadde en fin ettermiddag i kajaken. Jeg hadde fin-fin kjøring av fisk. Kajaken ble dratt rundt av de sprekeste, men historiene om beista på over to kilo lurer jeg fælt på… Det kan hende dagen var feil. Det blåste litt vel mye. Det hadde vært regn og kaldt i ukesvis.

Jakten på ruggene i Pipetjern er ikke over. Den har akkurat startet.

Nær bikkjedrap i Drammen

handicaptjern-juli09-13Dimen slapp unna drap med et nødskrig. En diger, hvit, skumfrådende drapshund slet seg fra hundepasseren, ei spinkel blondine, og angrep min 24 kilo slanke irske setter. Drapsmaskinen kom byksende med seksti kilo agressive muskler. Det er helt håpløst. Alle idiotene står fritt til å skaffe seg morderiske bikkjer. Vi trenger en offentlig godkjenning for å ha lov til å ha hund.  Det er helt krise. Påbud, reguleringer, lov og orden trengs. Haster!

Jeg er møkka lei av å møte hundeeiere som ikke har peiling. De har små og store bikkjer. De er livsfarlige. Eierne har ikke styring, er helt uten kontroll og uten snev av kontakt med drapsbikkjene sine går dem på tur ute i det offentlige rom, her i Drammen.

To truende episoder på en dag holder for meg. I dag tidlig møtte jeg ei eldre dame med to bikkjer. Bare med nød og neppe klarte hun å holde tilbake den illsinte bikkja si. I ettermiddag gikk det langt verre.

Solen svant ned bak Solbergåsen. Sammen med Dimen ruslet jeg i det parklignende anlegget ved Åssiden videregående. Vi hadde avsluttet en drøy halvtimes økt med dresurtrening. Vi var fornøyde, i totalt avbalanse og koste oss. Så kom ei spinkel blondine på sykkel “førende” på en drapsmaskin av en Mastiff-type. Bikkja slet seg. Båndet røk. Den angrep Dimen med alle sine 60 kilo. Dimen ble slengt i bakken. Han hylte. Han ble bitt. Sikkelet fra drapsmastiffen ble smurt over Dimen, og ikke fanden om Mastiff-kødden ga seg. Den var ute etter drap…

Mastiffbikkjer trenger ingen. De bør egentlig forbys, men langt viktigere er det at vi trenger en offentlig godkjkenninngsordning for å få lov til å holde hund. Vi er ikke tjent med at alle fritt kan skaffe seg ei bikkje. Daglig møter jeg hunder som er sine eieres førere. Eierne drar og haler i båndet. De klarer så vidt det er å holde dem igjen fra å begå drap. I ettermiddag skjedde det nesten.