Medier i krise

Publisert i Nationen lørdag 7. mai

Vi har en mediekrise. Ingen ser bunnen. Denne uken nådde krisen Stortinget. Dagbladets tidligere sjefredaktør Jon Olav Egeland beskrev medienes oppskrift for å komme ut av krisen med at «vi syr fallskjermen på vei ned».

Mediekrisen er ett paradoks. Norske mediehus er nettsuksesser. Ingen medier i noen andre land har klart å ta så sterke posisjoner som de norske. Likevel er krisen i den digitale overgangen dyp, alvorlig og akselererende.

500 stillinger i mediehusene forsvinner i år. Det kommer på toppen av årevis med kutt og oppsigelser. Bare siden 2014 har mediene kuttet en milliard. Ytterligere en milliard i kutt er vedtatt, skriver Dagens Næringsliv som har regnet seg fram til at nye 500 må gå i år.

Mediekrisen handler om dramatisk inntektsfall. Først falt papiropplaget, og det faller fortsatt. Selv om antall lesere aldri har vært høyere, så er veksten i lesere i første rekke knyttet til gratis nyheter på nett.

Annonsørene svikter. Papirannonser er erstattet av nettannonser, men ikke i de tradisjonelle mediehusenes nettaviser. Google og Facebook er vinnerne. De enkelte mediehusene klarer ikke å matche spredningen kombinert med treffsikkerheten Google og Facebook tilbyr.

Mediekrisen handler ikke utelukkende om mediene. Det er en krise som angår det norske demokratiet. Spørsmålet er om vi kan oppebære et demokratisk samfunn uten redaksjoner med tilstrekkelig økonomisk kraft til å gjøre jobben.

Schibsted jobber for å tilby mikrobetaling. Da kan du stykkprisbetale for særlig interessante artikler. Den modellen er interessant, men bygger den tilstrekkelig kraft for journalistikk som ikke gir raske inntekter?

Mikrobetaling kan forsterke klikkjournalistikken. Det kan ramme viktige journalistiske løp. Da vil demokratiet svekkes.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Reklamer

Avis rett i lomma

Publisert i Nationen lørdag 30. april.

Tenk om denne avisen, dagens Nationen som du akkurat er i ferd med å lese, kan brettes sammen og bli så liten at du kan ta den med deg i en vanlig bukselomme. Tenk at den hver eneste dag oppdaterer seg, at den hver eneste dag er fornyet. I tillegg er den akkurat slik du kjenner den.

Dagens papiravis er nøyaktig som beskrevet i avsnittet du akkurat har lest. Vi har laget den for mobilen din. Du kan lese den på mobilen. Du ser hver eneste side, og du kan lese artikkel for artikkel. Vi har laget en mobiltilpasset e-avis.

E-avisen er ikke en ny oppfinnelse. Vi har hatt e-avis i flere år. Teknisk flinke folk har i flere år lastet den daglige avisen ned til sin mobiltelefon, men lesbart har det ikke vært. Mobilen har vært for de raske nyhetene, for den oppdaterte nettavisen. Fra denne uken er mobilen også for e-avisen.

Mange foretrekker avisen slik de kjenner den. Mange vil ha ett redigert nyhetsbilde med en forside, med en tydelig start og en tydelig slutt, en avis som på ett vis stopper nyhetsdøgnet hver 24. time. Det kan kombineres med å lese oss digitalt, for eksempel på en mobiltelefon.

Glem treg postdistribusjon. Glem å gå ut til postkassen i drittvær. Det eneste du må gjøre er å laste ned en egen app, et lite dataprogram, så har du gjort din del av jobben. Resten gjør vi, og vi gir deg avisen tidligere enn før. Allerede kvelden før får du morgendagens papiravis til din telefon. Der ser du avissidene slik du kjenner dem.

Abonnenter får e-avisen helt gratis. Du har allerede betalt. Abonnementet ditt gir deg fri tilgang til Nationen i alle kanaler. Abonnementet inkluderer papiravis, løpende oppdaterte nyheter på nett og mobil og e-avis på desktop, lesebrett og mobil. Test gjerne mobilutgaven allerede i dag.

God lesning og god helg!

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Vakfritt på Goliaten

Eikrefly oppførte seg som vanlig perfekt. Leverer tørrfluene presist og varlig.
I dag ble det med treningskast. Sånn blir det på vakfrie dager. Det kan være mulig å lokke opp ørreten, men ikke i dag. 

Mira brukte dagen på å grave store hull, men treet sto igjen også når vi forlot plassen. 
Odde som skapt for rasting og ørretjakt. Fin plass. Anbefales. 
I dag ble det aller mest vakspeiding. Sånn blir det noen dager, men fin tur ble det jo. 
Rigget og klart, uten at det imponerte ørreten i Drammensmarka. 
Årets første ørretjaktdag i Drammensmarka, men altså helt resultatløst.

Håpet er ny kurs

Publisert i Nationen lørdag 23. april.

De aller fleste av oss har frihelg. Planene spenner fra fjellturer, sjøsetting av båt eller å besøke familie og venner. Tid til å være sammen. Tid til å lese en god bok.
Bondetoppene har jobbehelg. Siste finpuss av strategien for årets jordbruksoppgjør må gjøres denne helgen. Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har få timer igjen før kravene skal være samstemt. Mandag er alvoret i gang.
Regjeringen Erna Solberg med Sylvi Listhaug ved roret for de to siste jordbruksoppgjørene har endret norsk landbruk. Stikkordene er strukturendring og omfordeling.De største er belønnet kraftig.
Norske bønder har fått bedret bondeinntekten i Erna Solbergs regjeringstid. Likevel er det lite jubel ute på jordene for regjeringens politikk. Solberg får ikke æren. Bakteppet er lavere renter, billigere energipriser og gode kornavlinger som tre av de mest sentrale årsakene.
Bondelagets og Småbrukarlagets topptillitsvalgte, Lars Petter Bartnes og Merete Furuberg, leverer bondekravet mandag klokken 12. I pressens blitsregn åpner årets oppgjør. Da er startskuddet gått. Fristen for å komme til enighet er 17. mai.
Landbruksminister Jon Georg Dale får sin ordentlige debut. Han har styrt Landbruksdepartementet siden årsskiftet. Slakteren som gikk til topps i norsk politikk, er kjent som en jovial og likandes kar, en som kommer godt ut av det med folk. På jordene og i driftsbygningene er håpet at statsrådsskiftet er mer enn bare skifte av stil. Håpet er ny kurs.
Er Dale like godt likt når vi finner fram finstasen og feirer nasjonaldagen? Da skal oppgjøret være ferdigforhandlet. De nærmeste ukene vil vise om byttet fra Listhaug til Dale er mer enn skifte av stil i toppen av Landbruksdepartementet.
Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Fortjent avisjubel

Denne kommentaren sto på trykk under vignetten Herfra i Nationen lørdag 16. april

Lokalavisfolk fra over 100 av landets minste aviser er denne helgen feststemt samlet på Fornebu i Oslo.

250 flinke kolleger har natt til i dag festet, feiret, smilt og delt gode historier fra Landslaget for lokalavisers (LLA) 40 første år. Så lenge har landets minste aviser hatt sin egen organisasjon.

LLA er en viktig stemme i mediemangfoldet. Den organisasjonen samler noen av våre viktigste bedrifter for å levendegjøre og smøre demokratiet i lokalsamfunn i hele landet.

Dagspresseutvalget la fram sin innstilling i 1982. Samme år passerte medlemstallet til LLA 30. I år er medlemstallet 108, står det i LLAs årsmelding. Deres samlede opplag er på 330.000.

110 nye aviser er etablert etter at de minste avisene kom inn i pressestøtteordningen i 1989. Tilveksten viser at ordningen ikke er konserverende, sa generalsekretær Rune Hetland på organisasjonens pressefrokost i Oslo torsdag. Den viser også et sterkt behov for journalister som ligger tett på de politiske sakene der folk bor.

Lokalavisene heier på og passer på lokalmiljøene. Sosiale medier som Facebook er en dårlig erstatning for lokalavisenes postlistesøk, dekning av kommunestyrer og utvalgsmøter, eller ta opp urettferdighet og overkjøring av enkeltmennesker i enhver avkrok.

Mange viktige og vesentlige nyhetssaker vil aldri bli satt på dagsorden om store regionaviser, riksaviser eller riksdekkende radio- og TV-stasjoner står alene tilbake. Den mangesidige norske mediebransjen er avgjørende for et levende demokrati.

Vi gratulerer LLA-folket med jubileet. Mandag morgen er det igjen «striskjorte og hardt arbeid som gjelder». Uten lokalavisene blir det norske demokratiet fattigere.

Rino Andersen er sjefredaktør

(konst.) i Nationen

Jubileum for D-dag

Publisert i Nationen 9. april.

En helt typisk høstdag i Oslo: Vinden kom litt nordfra. Regnet sildret. Temperatur omtrent som denne uken, noen grader over null. Vinteren var ennå ett stykke unna. Dagen var som mange andre, men 1. november 1996 skrev seg likevel inn i norsk pressehistorie.

Tre solide pressefolk, gode navn i bransjen, markante folk, byttet ut avispapir med noe helt nytt. De etablerte en av verdens aller første rendyrkede nettaviser. Det skulle gjøre dem selv styrtrike da de solgte seg ut få år senere.

Nettavisen så dagens lys 1. november 1996. Grunnleggerne Knut Ivar Skeid, Odd Harald Hauge og Stig Eide Sivertsen la ikke fingrene imellom når de tegnet morgendagens mediebilde: Der var det ikke plass til papiraviser. Alle ville være borte innen 20 år.

Papiravisenes død er senere spådd av mange. Faktum er at veldig mange foretrekker sin daglige avis. De vil ha den levert i postkassen. Det er rett og slett sånn at veldig mange ikke kan tenke seg å bytte ut papiravisen med løpende nyheter på nettet.

Papiravisen har mange fortrinn. Den har en start, en slutt, og den er redigert. Den gir raskt oversikt over det aller mest vesentlige og det som er litt mindre viktig. Den holder folk oppdatert og orientert.

Vi skal fortsatt ta vare på Nationen. Vi tror på det redigerte produktet, og vi skal utvikle både papiravisen og våre digitale tilbud. Vi skrur, justerer, endrer og forbedrer oss hele tiden. Vi tar opp video. Vi utvikler grafikken. Vi utvikler fortellerteknikkene digitalt.

Teknisk og funksjonelt er det bare ett punkt som skiller oss og Nettavisen: Vi er til for våre abonnenter. Det vi publiserer av eget journalistisk arbeid må du logge deg inn for å lese. Det betyr at abonnentene våre skal få alt på alle plattformer. Test oss gjerne på PC eller mobil i dag. Du har allerede betalt. Det er bare å logge seg inn.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Må ha betalt

Publisert i Nationen lørdag 2. april.

Auditoriet i VG-huset var ganske fullt. Torsdagens åpne møte om sponsing av journalistikk ble også videostrømmet på nettet. Jeg var ikke i auditoriet. Jeg var av dem som fulgte møtet fra egen arbeidsplass.

Bakteppet er mediekrisen. Det er en inntektskrise. Det handler om finansiering av journalistikk. En fri og uavhengig presse kan ikke drives utelukkende av idealisme. Det trengs penger også.

Mediekrisen kan bli en demokratikrise. Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund gikk rett til det aller første punktet i Vær varsom-plakaten. Der heter det: Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

Skal pressen fortsatt bidra til å bygge opp under et levende og godt demokrati, så må den finansieres. Samtidig er det avgjørende at journalistikken er fri og uavhengig.

Stavrum gikk til kjernen. For henne betyr det at er at fakta stemmer, at tilsvar gis og at leseren må være trygg på at «ingen har betalt deg».

Den senere tiden har vi sett flere avgjørelser i Pressens Faglige Utvalg om ulike finansieringsmodeller, av noen kalt koblerier. Det er eksempler på mediebedrifter som er dømt gjentatte ganger.

Grenseutfordring er fint, men ikke uten omkostninger. Journalistikken må være fri. Den skal ikke kunne kjøpes. Det handler om å være ekstremt nøye med merking. Om du som leser oss ikke med ett eneste øyekast skjønner at det er reklame, så har vi et problem.

Det er ikke greit om forskjellen mellom spons og reklame bare forstås av pressen. Vi kan ikke ha kjøreregler bare vi selv forstår. Også i Nationen jobbes det med nye reklameformater. Vår oppgave er å sørge for at alle som leser oss intuitivt skal se forskjellen på reklame og journalistikk.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Ble dum uten avis

Publisert i Nationen lørdag 19. mars.

Er det greit ikke å ha en papiravis? Kan du like gjerne klare deg uten? Mange gjør det. Avisbudene stopper ikke lenger ved hver eneste postkasse. Nyhetene strømmer hele døgnet gjennom nettet. Alt er på nett og vi har alltid tilgang.

Tore Renberg tok bokelskerne med storm i 2003. Det er selve gjennombruddsåret for Stavanger-forfatteren mange av oss har hatt kjær siden. Han debuterte mange år tidligere, men det var i 2003 at han kom på alles lepper.

«Mannen som elsket Yngve» ble Renbergs store gjennombrudd. Boken er solgt i over 150.000 eksemplarer. Den er oversatt til sju språk. En helt fantastisk bok som Renberg siden har fulgt opp med flere fabelaktige romaner.

Mange av oss har sans for Tore Renberg. Stillfarende, flink og mangesidig er han. Han har prøvd å «gå papirløst». Det gikk en periode. Deretter kom hans bekjennelse i en kronikk trykket og utgitt i en tradisjonell papiravis.

Han ville ikke være en dinosaur i familien, men gå foran med nye medievaner. Alle har jo flotte telefoner, brett og PC-er. Det var mest spørsmål om vaner. Her er det bare å følge med i tiden, tenkte han.

Papiravis-stoppen ble en pause. Han er igjen abonnent på papiravis. Han konkluderte med at hele familien ble dummere uten avis. De flotte skjermene er fine til nyheter, men enda bedre til alt annet, er hans konklusjon.

Papiravisen har mange fortrinn. Den setter og oppsummerer nyhetsdøgnet. Den er redigert. Den er sammenstilt. Den har en start og en slutt. Den gjør det enkelt å skille mellom alt som er vesentlig og mindre vesentlig.

Vi skal passe på Nationen. Naturligvis skal vi utvikle oss på alle digitale plattformer og holde deg løpende oppdatert, men vi skal også sørge for at du som foretrekker papiravisen, skal få den beste Nationen som er mulig å utgi.

Vi tuller ikke med papiravisen.

Tid for nerding

Publisert i Nationen lørdag 12. mars

Verden er lovregulert, men alt befinner seg ikke i tunge lovsamlinger. De kan virke for det. I en verden som gjennomgår digitalrevolusjon inn mot det som av mange spås å bli som en ny førindustriell tid, fortjener de digitale nerdelovene litt ekstra oppmerksomhet.

Disse nerdelovene som her er omtalt, er listet opp på Espen Andersens blogg. Han foreleser på BI om teknologi og strategi. Hele hans blogginnlegg om «De digitale nerdelovene«, som han har skrevet sammen med Silvija Seres, president i Polyteknisk forening, er også gjengitt som kronikk i Aftenposten.

Moores lov er over 50 år. Den er en sånn nerdelov som virker. Den sier at antall transistorer på et areal dobles hvert andre år. Den beskriver med andre ord veksten i regnekraft. Dagens smarttelefoner er bitte små, men har datakraft tilsvarende superdatamaskinene vi hadde for bare 15 år siden.

Metcalfes lov (1993) sier at verdien av et kommunikasjonsnettverk vokser kvadratisk med antall brukere av systemet. Den beskriver med andre ord mekanismen om at vinneren tar alt. Eksemplene er lett å peke på: Facebook, Google og finn.no er tre eksempler på tunge drivere for bransjen Nationen navigerer i.

Brooks lov (1975) burde NAV tenkt litt på. Den sier at det å supplere et forsinket dataprosjekt med enda flere utviklere, bare forsinker det enda mer. Også Oslo Sporveier kunne vel med fordel tenkt litt på den loven i utviklingen av Flexus.

Amaras lov sier at på kort sikt overvurderer vi teknologiens effekt og undervurderer den på lang sikt. Du husker kanskje alle reisebyråene vi omga oss med for få år siden. Internett rev plutselig og med ett eneste slag beina under hele bransjen.

Sånn virker Internett. Vi får nye muligheter. Vi tar dem i bruk. Vi endrer vaner, og samtidig fortsetter vi i stor grad som før. Tilsynelatende skjer det ingen ting før du en dag våkner opp til nye spilleregler og alt er forandret.

Mye av det vi holder på med i dag vil robotiseres eller vil rett og slett forsvinne. De digitale nerdelovene virker. Det er disse lovene som gjelder når vi planlegger hvordan vi skal møte morgendagen.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Sitat

Gull eller gråstein

Publisert i Nationen lørdag 5. mars


Facebook er nettets aller største gigant. Mark Zuckerbergs nettsamfunn for universitetsstudenter og ansatte i USA, sjøsatt i 2004, er i mange deler av verden ikke bare synonymt med Internett, men selve navnet på Internett.

Facebook er blitt Internett. Sånn kan det gå også i resten av verden. Det er kjøttvektas lov som driver utviklingen. Facebook har endret hvordan vi lever, leker, lærer og jobber.

Facebook er den viktigste trafikkmaskinen for de fleste av landets nettaviser. Også for oss i Nationen er Facebook en del av distribusjonsstrategien. Vi poster daglig artikler, nyheter og kommentarer på Facebook. Der deler vi litt av vårt stoff og gjør det tilgjengelig for alle

Sånn har det vært en lang periode, men nå drar det seg ytterligere til. Norske Teknisk Ukeblad vil poste hele artikler på Facebook. Da kan du lese artiklene og se videoene direkte på Facebook, i din egen nyhetsfeed, sammen med oppdateringer fra dine venner med de ferskeste feriebildene. Du skal ikke lengre måtte klikke deg inn på Teknisk Ukeblad for å lese det mediets nyheter.

Det er å oppfylle Facebook store våte drøm: Å ha alt innhold på Internett kun hos seg selv. Mediene inviteres til å legge stoffet ut på såkalt Instant Articles. Oppsiden er at mediehusene oppsøker leserne. De skal slippe å oppsøke mediene. Den eneste adressen folk flest skal trenge i sin nettleser er Facebook. Der skal du få alt.

Vi er skeptiske. Vi tenker det ikke tjener det norske demokratiet å ha Facebook som redaktør og at norske mediehus ender opp som rene innholdsprodusenter av enkeltartikler som Facebook tenker er greit å distribuere.

Fasit for morgendagen har ingen. Ikke vi heller, men Facebooks invitasjon som kan legge mediehusenes egne nettsteder døde, bør ikke i alle fall omfavnes med blåøyd entusiasme.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen