Aftenposten avdekket for ganske nøyaktig ett år siden ventetider på to måneder for MR i Oslo. I løpet av de siste 12 månedene har det knapt skjedd fnugg av forbedring. Skylden for elendigheten ble for ett år siden tillagt Helse Sør-Øst. Mulig det er en del av forklaringen, men på dette helseområdet er det utviklet et gråsonesystem som trolig ligger godt innenfor Eva Jolys definisjon for korrupsjon.
I dag ble jeg stilt overfor et etisk dilemma. Med henvisning for MR for et vondt kne og en plagsom vond skulder, ringte jeg, om ikke gladelig, så ringte jeg til en av de større aktørene sentralt på Østland, anbefalt av fastlegen. Så fulgte en tankevekkende samtale.
Jeg kunne få MR av kneet 20. juli og av skulderen 24. august. Det fant jeg totalt uønsket. Jeg ba om en god forklaring som viste at dette ikke dreide seg om å hente ut dobbel statlig refusjon for noe min fastlege mente kunne tas samtidig, slik at både jeg og det offentlige sparte tid (for meg) og penger (for Staten).
“Det kan ikke tas samtidig. Apparatet må stilles om fra kne til skulder-MR. Det tar 30 minutter, og det har vi ikke tid til uten at du tar regningen selv. Det koster deg 1 900 kroner. Da kan vi gjøre det”.
Altså: om jeg betaler 1 900 kroner for skulder-MR, så kan jeg få både kne-MR og skulder-MR samme dag. Om jeg ikke betaler 1 900 kroner så må jeg stå i MR-kø til 24. august for å sjekke skulderen.
Det lukter korrupsjon. Om Unilab har tiden som trengs når pasientene betaler selv, forlenges ventetiden for dem som velger eller må stå i køen. Det kutter ikke køen. Enden på visen er at jeg ringte opp Fritt sykehusvalg og fikk en time på Revmatismesykehuset på Lillehammer i Oppland. Der er ventetiden ni dager.
Helse-spekulantene i Oslo bør få nye kjøreregler. Jeg mener det er ugreit at køene forlenges som resultat av at semiprivate helseinstitusjoner åpenlyst oppfordrer pasienter til å kjøpe seg fram i køen. Det er som å betale penger direkte til bedriftsledere for å vinne anbudskonkurranser. Denne blandingsøkonomien, styrt av helseinstitusjonene selv, fortjener ikke vernestatus og er ikke egnet for å redusere køene.
Rinoandersen's Blog 
Hei neo;
godt mulig din forklaring er dekkende. Det var ikke inntrykket jeg fikk gjennom telefonsamtalen, men om det er sånn du beskriver, så er ordningen i det minste forklarbar.
Jeg er ikke motstander av å kunne kjøpe helsetjenester. Det er helt greit, men blandingen av private kjøp i et ellers offentlig regulert og finansiert system som er tuftet på likebehandling skurrer, og setter ordningen under press.
Det du betaler for er den ekstra timen det tar å omstille maskinen. Det offentlige gir refusjon pr undersøkelse, ikke timebetaling. Antagelig har Unilabs hele dager der de kun kjører en type undersøkelser. de ønsker selvsagt å få mest mulig ut av maskinene og at de kjøres kontinuerlig.
For dem er det mest lønnsomt å gjøre det slik.
Hvis du skulle trenge psykiater kunne du komme i samme situasjon. Mange uten refusjon har rask tilgang i motsetning til de få med refusjon,men da koster det mye mer.
Trøbbelet med korrupsjonsuttrykket er flersidig. Her er det flere problemstillinger. For å ta tre av de mer opplagte:
Problemstilling 1: får helseaktøren bedre betalt når den «truer» private til å betale selv, i steden for å hente betalingen via den statlige refusjonsordningen?
Problemstilling 2: sikrer helseaktøren fremtidige offentlige refusjoner ved å sørge for så lange køer at de trygger fremtidige offentlige refusjoner (gir et et stort kundegrunnlag)?
Problemstilling 3: hvem tjener? Du som betaler fra egen lommebok kommer raskere fram i opperasjonskøen, kjøper deg fram på MR og dermed fram på operasjonsbordet på et offentlig/semi-offentlig sykehus, så om helseaktøren ikke tjener, er det jo uansett – i en norske modellen – sånn at du får et valg om å kjøpe deg en fordel (selv om Staten tar neste regning).
Interessant poeng du tar opp. Rart de har tid når noen kan betale men ikke ellers. Men grenser det til korrupsjon? Heldigvis for deg er de veldig flinke på Lillehammer.