Tag Archives: kultur

Takk for følget, Kurt Wallander

Mankel - Den urolige mannen Aldri mer Kurt Wallander. Henning Mankell har avsluttet Wallander. Synd. Kurt Wallander har vært et førstevalg gjennom flere bøker.

Ni års pause, så utga Mankell Den urolige mannen. Her syr han det hele sammen. Igjen kan vi lukte og kjenne Wallander som ustoppelig biter seg fast, denne gang helt i utkanten, men med et sterkt personlig motiv, i nok en kriminalgåte. Denne gang ikke i Ystad, men også denne gang opplever vi å komme tett på Ystads mest kjente figur for oss som leser bøker.

En gang var jeg så heldig å få en guidetur i Wallanders fotspor på et litt tilfeldig overnattingsbesøk i Ystad. En uforglemmelig opplevelse samnmen med en rekke andre av Wallanders tilhengere. Nå er det bare minnene tilbake. Skal vi igjen komme i nærheten av Ystads største helt, må Mankell gi oss en oppfølger med Wallanders datter i helterollen.

Tro om vi har lov å håpe? Det hadde vært helt fint, om han lot Linda overta stafettpinnen, egentlig.

Bloggplass på dt.no

Vi gir bloggerne et eget område på dt.no. Bloggene med ferskest innhold skal vises i en egen oversikt på forsiden. Bloggkonkurransen som avsluttes med lesernes kåring av den beste lokale bloggen på biblioteket torsdag denne uken, var virkemiddelet for å samle så mange lokale blogger som mulig på kortest mulig tid.

Vår ambisjon er å ha rollen som drammensdistriktets viktigste møteplass. Vi skal spille på lag med lokalsamfunnet. Vi skal stimulere til dialog og styrke den offentlige samtalen. Bloggere er viktige stemmer i denne samtalen.

Den offentlige samtalen foregikk historisk i stor utstrekning gjennom avisenes debattsider. I dag har nettet tatt posisjonen som arena, eller kanal, for mye av samfunnsdebatten. Avisdebatten blir ikke levende nok. Den er dessuten redigert. På nettet foregår derfor hovedtyngden av debatten, som er en viktig bærebjelke i samfunnsdannelsen.

Nettdebatten foregår i tilnytning til nyhetsartikler, på deldet.no (lesernes egen nettavis), sosiale medier som Facebook og Twitter og på bloggernes egne hjemmesider. Vi er ikke mest opptatt av hvor den foregår, men av at den foregår og ønsker å styrke den, speile den og gi folk flest mulighet til å følge med i debatten og til å delta i den.

Ufortjent slakt i Dagbladet

Visning Lars Saaby Christensens Visning fikk hard medfart i Dagbladet. Avisas anmeldelse er av andre karakterisert som slakt. Det bør du ikke bli skremt av.

Visning er 90-talls. Vi kjenner oss igjen. Hovedpersonen er rimelig mislykka, passe sosialt handicappet og en einstøing av rang. Han trives egentlig best usynlig, men er ikke direkte usympatisk. Samboeren hans går på en smell, før hun forsvinner og krimsjangerfaktoren skrus opp ett par hakk.

Avslutningen er både fascinerende nydelig og gåtefull.  Det gir boken et liv etter siste side.

Ekstremistisk av Loe

 

Mixing Part

Ett funn av en bok. En bok bare en eneste forfatter er i stand til å levere. Erlend Loe på sitt aller beste. Mixing Part er som å få uventet besøk på hotellrommet av den fineste dama på festen og deretter ha rå og uhemmet sex i timesvis, altså ikke helt ulikt enkelte andre av Loes bøker.

Det er bare Erlend Loe som kan levere sånne historier, helt på grensen av flørtende ironi med livet selv, fortalt uten sminke, men samtidig i en lyseblå rosafarge.

En kjapp fortelling som på et vis sier mye med enkle og få setninger. Veldig kult levert. Selv ser jeg, som alltid etter å ha lest Loe, allerede fram til den neste. Mannen slutter ikke å overraske.

The voice of Finland

Nightwish – overlegent bra, men savner Tarja Turunen. Hun avsløres tildels ganske kraftig på liveopptak, men det tåler om ikke alle, så i alle fall jeg ganske greit.

 

 

Hun er damen i svart. Damen i hvitt. Hun er “the voice of Finland”. Hun er den kule i metallverden. En dag ble hun på en måte større enn bandet, og det gadd ikke gutta fra de dypeste skogene å stille opp på, så de heiv a loddrett ut. Mulig det var fortjent. Det finnes dessuten damer med bedre stemmer, men på sitt beste, og etter litt seriøs jobbing i studio, var det knapt noen grunn til å gråte for noen av oss. Egentlig savner jeg stemmen hennes… så da er det arkivstoffet som gjelder.  Sorry Anette Olzon… du er sikkert flink, men for meg er det arkivstoffet som gjelder.

 

 

Må bare ta med denne også…

 

Kulturløft for pressestøtte

Pressestøtten bør defineres på nytt. Partipressen er død. Pressestøtten er tuftet på en forlengst utkonkurrert struktur. Den kan, og det mener i og for seg veldig mange, avvikles, men først og fremst bør den egentlig redefineres. Legg gjerne jobben inn i Kulturløftet, Trond Giske.

Mye sies og menes om Trond Giske. Han er populær, utskjelt og mistenkeliggjort. Han har en slags ikonstatus, er en rå bygger av nettverk og har mange viktigte egenskaper for å flyte høyt i politikken.

Ingen kan ta fra Giske at han skjønner mye som andre politikere sliter med. Giske gjør i dag to ting som kan virke merkelig. På den ene siden later han som om folk flest skal bestemme kulturpolitikken. Det er selvfølgelig tøys, men ingen kan ta fra ham at han har forstått at nettet handler om dialog og at vi har en deleøkonomi. Derfor inviterer han folk til dialog og kulturløft-innspill. Det er våkent.

Barskt om Giske går inn i pressestøttepolitikken. Pressestøtten på over en kvart milliard kroner, rundt 300 millioner kroner i rent tilskudd i år, bør han omdefinere. Den er på mange måter mer håpløs enn allverdens overføringer til landbruket. I realiteten er den et skalkeskjul for å oppebære enkelte utvalgte papiraviser leserne i liten grad vil ha.

Momsfritaket er langt viktigere. Medietilsynet dokumenterte at VG alene tjente mer på momsfritaket enn den samlede pressestøtten allerede tilbake i 1999. Også den ordningen er utsatt. Hvorfor i all verden eksisterer den? Tiden er inne for å definere begrunnelsen på nytt. Få, om noen egentlig, kan enkelt forholde seg til skillet mellom dagsaviser og ukepresse, eller kravet om cellulose som grunnlag for momsfritak. Det gir et signal om at ansatte i avispresser, sjåfører og avisbud er verneverdige.

Ordninger må tuftes på noen få grunnpilarer. Jeg mener det handler om språk og demokrati. Vi må bygge et aktivt forsvar for det norske skriftspråket. Vi er en liten nasjon og språket må ha et aktivt vern. Det må brukes og utvikles. Det handler om historie, kultur, identitet og integritet. Like viktig er forsvaret for et levende demokrati. Det forutsetter blant annet at vi har en høykvalitets journalistikk, men det er for snevert å telle opp politiske artikler og referat fra Stortinget, eller avsløringer av snusk og lovbrudd.

Demokratiet vårt må bygge på norsk kultur, på et felles, eller rimelig felles, verdigrunnlag. Det er viktig å forstå hverdagshistoriene for å forholde seg til de mer grunnleggende verdispørsmålene.

Morsomt om Giske tar kulturløftmidler for bygging av et forsvarsverk for norsk kultur, språk, demokrati  og et felles verdigrunnlag. Det kan selvfølgelig medføre at vi må bygge et enda mer offensivt økonomisk system rundt massemediene, eller omdefinere hvilke type medier som skal støttes, hvordan de eventuelt skal støttes, og hvorfor de eventuelt skal støttes. Det kan blant annet handle om vår identitet, demokratisk deltakelse og trygging av et felles verdigrunnlag for å videreføre oss selv som en nasjon som står for noe i en verden herjet av urettferdighet, krig, utbytting og miljøkrise.

LO og Ap i Halden truer Halden Arbeiderblad

Sirkus Halden Arbeiderblad illustrerer hvor dustete lokalt eierskap i mediebransjen kan fortone seg på sitt aller verste. Vi tror kanskje at vi har sett det før, men ikke de senere årene, og forhåpentligvis ikke så elendig håndtert som i Halden. Der sitter amatørenes fremste våpendragere og forvalter makt på en veldig spesiell måte. Uenige i avisens redaksjonelle dekning velger de å gi ansvarlig redaktør Frode Rekve sparken. Samtidig kaster dem ut adm. direktør  Anne-Grete Kolstad.

Det står om å  skru avisen tilbake til partilojal logrebikkje. Begrunnelsen fra styrets leder Harald Berge er det knapt noen som tror på. Gamle LO-tillitsvalgte og partimedlemmer melder seg ut av rørsla. Selv om også mange av dem er forbanna på Rekves åpning av spaltene for alle, så skjønner dem at det er lurt, at det bygger opp om demokratiet, avisens troverdighet, dens fremtid og betydning.

I styrerommet er det helsvart. I dag klønet styrelederen det til et par hakk. Det er såpass ille at du knapt tør tro dine egne ører, om du velger å høre gjennom dette klippet fra dagens pressekonferanse. Det er for ille til å være sant, men det er altså ikke et manipulert opptak og det er faktisk sant.

Visst kan mye sies om konsern, om å tilhøre et konsern, det er på godt og vond, men det er profesjonelt. Det er eiere som er profesjonelle, som har kompetanse og respekt for redaktørinstituttet. Det vi har sett i Halden er møkkete. På en måte er det ikke uten betenkeligheter at de som kjører saken er arbeiderbevegelsens fremste hjerner i Halden.

Abonnentene er i fri flukt. Over 200 abonnenter har sagt opp abonnementet i dag. LO i Halden har ennå ikke skjønt alvoret. De har tenkt å ta en beslutning først om en uke. Det er for langt fram.  De bør vise mye sterkere handlekraft. Få på plass et nytt styre og gjeninnsett toppsjefene. Du spiller ikke poker med lokalavisa i vektskåla.

Halden-samfunnet trenger hjelp. Derfor er det etablert støttegruppe på Facebook og en protestliste på opprop.no. Det må varme Rekve og det bør stimulere det lokale eierskapet i Halden til å ta grep.  

Mediehusenes nye posisjon og journalistenes nye rolle

Mediehusene og journalistene er i nettkverna. Kvalitetsjournalistikken trues av fallende avissalg, fallende avislesning og mangel på gode forretningsmodeller for å bære fram lønnsomme nettaviser som kan finansiere den undersøkende journalistikken.

Ansvarlig redaktør Espen Egil Hansen i VG Nett har drøftet mediehusenes utfordring i Årboka til Redaktørforeningen. Du kan lese hele artikkelen på VG Meta, hvor VG selv blogger om innsidespørsmål. Dette er den bredeste og beste analysen jeg har sett for å forstå utfordringene mediehusene står overfor, og forstå nettdebattene som klorer maktmennesker og kan oppleves plagsomme for journalister.

Utfordringen for avisene handler aller mest om hvilken rolle mediehusene og journalistene skal ha. Dagens mediehus, dagens journalister, jobber i all hovedsak på samme måte som for 200, eller for den del 10 år, siden. Samtidig har nettet endret rammebetingelsene dramatisk. Denne endringen har ikke resultert i en ny rolleforståelse.

Redaksjonene starter fortsatt dagen med morgenmøte, definerer nyhetsbildet, bekrefter det gjennom arbeidsdagen og publiserer det til lesernes glede eller forargelse i aviser og på nettet.  Samspillet med leserne er underutviklet. Definisjonen av samspillrollen mangler. Nyutdannede journalister er til alt overmål også bærere av gårsdagens journalistrolle.

Når mediene ikke eier definisjonsmakten, ikke lengre har den suverene portvaktfunksjonen, ikke lengre er nødvendige for å oppebære den offentlige samtalen,  men samtidig mener de er avgjørende for at den undersøkende journalistikken overlever, noe vi i mediene gjerne ser på som en av bærebjelkene for demokratiet, må mediene og redaksjonene snu seg ganske raskt og kjapt definere sin nye rolle. De må komme i et samspill, de må posisjonere seg som “din beste venn”, din beste samtalepartner, din beste medspiller – og ikke nødvendigvis være den som alene og isolert i sin egen verden skal frembringe din beste “daglige skolebok”.

Mediene må med i dele-økonomien. Denne utfordringen er ekstrem tøff. Det er barskt å endre rolleforståelsen og hvordan vi i mediehusene skal opptre. Gamle tankegods gjelder ikke lengre. Det er ikke nok å komme ut med enda ti nyhetssaker om dagen, men å jobbe fram og utvikle sakene i et samarbeid og et samspill med leserne. Større endringer har journalistrollen og mediehusene aldri tidligere stått overfor. Den mulige største krisa mediene kan komme til å møte handler ikke om at mediebedrifter må slanke bemanningen, truselen fra en ny mediekanal, bortfall av avislesere, men om evnen til å forstå den nye rollen og utvikle nye arbeidsmetoder som innebærer toveiskommunikasjon. Tiden som ensidig avsender er forbi.

Dagbladet får det uansett

vg-230409 Barnepsykolog Magne Raundalen, barnas beste venn, hamret løs på Dagbladet under dagens Vårmøte i Norsk Redaktørforening. Greit nok, på mange måter. Dagbladet har virkelig laget noen fæle forsider som de fleste av oss helt intuitivt skjønner skaper frykt, redsel, uro og forvirring hos barn.

Raundalens poeng er at alle aviser har en egen barneside. Det er forsiden. Så selv om aviser er laget for voksne, så er forsiden for alle. Barn leser forsidene. Barn ser forsidene i salgsstativer, i butikkene, på kjøkkenbordet, på bensinstasjonene, i salgsplakatene (stativene) utenfor kioskene på grendas torv og i nærbutikken.

Han har helt rett. Slik er det. Redaktørene lot seg da også bevege av Raundalens synspunkter. Andelen redaktører som ville hensynta barna i utforming av forsidene, og dermed unngå oppslag som “Far kvelte barna”, “Slo i hjel  hele familien”, “Drepte mamma mens barna så på”, “Mor druknet egne barn” og  “Utryddet familien mens alle sov”, og mer innsiktsfult beskreskrivende salgsplakater på forsidene, falt fra drøyt 50 til 30 prosent før og etter Raundalens foredrag.

Betegnende er det dog at mens Raundalen hugget løs på Dagbladet, som riktignok er fortjent, så nevnte han ikke dagens VG-forside. Den holder ikke akkurat vann den heller, i henhold til Raundalens vurderinger slik de ble fremført på SAS-hotellet i dag.

Finanskrisa er uskyldig i rasering av lokal-TV

Lokal-TV er snart sluttskrevet i norsk mediehistorie. Nedleggelsene kommer på rekke og rad. Mange har allerede bukket under. Andre kommer etter. Sammenfallet med finanskrisa er tilfeldig. Lokale tv-stasjoner ville uansett bukket under i løpet av rimelig kort tid.

Økonomisk har lokal- tv-aldri vært gullkantet. Mange tv-stasjoner har hatt solide inntekter ved å videreselge senderettigheter. Disse inntektene på godt over 20 millioner har naturlig nok kamuflert svake inntekter fra lokalt annonsesalg. Riksdekkende salg har aldri tatt av. Det hjelper ikke å ha en samlet seeroppslutning på 500 000 så lenge det ikke er kommuniserbart inn mot de store riksannonsørene.

Finanskrisa hjelper ikke akkurat på at digitaliseringen ødelegger videresalgsmulighetene. Det skjer kombinert med en elendig avtale med Riks-TV. Eneste mulighet lokale TV-stasjoner ville hatt, var å eie sin egen kanal 24 timer i døgnet, men slik gikk det ikke.

Kabelselskapene ble i sin tid ble pålagt å distribuere lokal-tv. Dette kravet slapp paraboldistributørene. Når Riks-TV i tillegg slapp unna med å gi de lokale kringkasterne noen usle timer i døgnet, da var begeret egentlig fylt opp.

Mange lokale tv-selskap har gjennom årene blitt plukket opp av større mediehus i eget område. Det gir disse mediehusene en unik mulighet til å vinne nye kunder  (les: seere, lyttere,lesere og brukere) på nettet. Lokal kringkastning er erstattet av video-satsing på web. Denne hadde neppe vært like mulig uten kompetansen i de lokale tv-selskapene.

I Mediehuset Drammens Tidende var vi tidlig ute. Vi flyttet hele tv-satsingen til nettet fra siste årsskifte. Vår strategi for levende bilder er å levere A-Å-innslag, vi skal ikke ha levende bilder bare for å krydre historien. Den skal stå på egne ben. Vi ser på levende bilder, web-TV, som et sterkt svar på de nye medievanene. Det skal være nok å se tv-innslaget, videoen som er knyttet til artikkelen.

Web-TV gir mulighet til å gi og få mer informasjon, en bedre forståelse av saken, men det er også en alternativ måte å ta in nyhetssaken på, forutsatt at innslaget er laget skikkelig som et “A til Å-innslag”. Unntak forekommer selvsagt. Det er situasjoner og enkeltsaker hvor levende bilder blir et tillegg, noe som nærmest gjør at du må lese artikkelen for å få fult utbytte, men hovedregelen er klar. Bakgrunnen er at vi også vil nå de nye medievanene, gi et alternativ.

Seeroppslutning avgjør inntektsmulighetene, uavhengig av kanal. Det interessante er at en hovedgrunn bak vår endrede strategi, fra kringkastningstenkning til web-tenkning, er den potensielle seeroppslutningen i vårt konsesjonsområde. Den tradisjonelle kringkastningsdistribusjonen som forøvrig er uhyre dyr, blant annet trolig fordi Telenor sitter med noe som ligner på et  ubehagelig monopol, hadde falt fra 140 000 til i underkant av 80 000 siste konsesjonsperiode. Samtidig økte bredbåndtilgjengeligheten markant i perioden. Over 120 000 i konsesjonsområde hadde ved siste årsskiftet bredbånd inn til egen husstand, av disse hadde over 15 000 fiber rett inn i stua.

Unge som etablerte seg for ti år siden valgte bort fasttelefon. Ungdom som etablerer sin første bolig i dag velger bort tv-kabelen. De klarer seg med nettet. I denne situasjonen  er det derfor for drøyt å legge skylda på finanskrisa. Lokale tv-kringkastere ville uansett skrumpet dramtisk inn. Det er egentlig merkelig om det er tradisjonelle lokale tv-kringkastere tilbake ett år fra dags dato.