Norges mest fantastiske brunost

HeidalHeidal Ysteri står bak Norges suverent beste brunost. I den lille fjellbygda øverst i Gudbrandsdalen, ved porten til Jotunheimen, produseres brunosten etter eldgamle oppskrifter og håndpakkes med kjærlige hender.

Osten er akkurat slik brunost skal smake. God og rund, mild men med en fast og sterk smakskarakter, fyldig, perfekt konsistens, har karakter helt uten lyter, og er til alt overmål håndpakket i en veldig tiltalende emballasje som gir en historisk fornemmelse av Heidals kulturarv.

Smaken av den perfekte Heidal-osten er i overensstemmelse med den vakre bygda hvor Sjoa renner tiltalende og isbregrønn i ville stryk og langsomme partier gjennom bygdesamfunnet, hvor kuer og sauer beiter på grønne marker og de tømrede gårstunene tegner landskapsmalerisk virkelighet som bare gjenspeiles i eventyrene.

Ysteriet som heldigvis ble startet opp i 1999, etter en sørgelig nedleggelse fire år tidligere, har nær ti år senere endelig fått innpass i enkelte butikker her sentralt på Østlandet. I Drammen finner du denne ekstremt fabelaktige brunosten, overlegen alle andre brunoster,  i matbutikken på CC-senteret. I tillegg er det mulig å kjøpe direkte fra ysteriet. Det er bare å klikke seg inn på ysteriets nettbutikk.

Todelt medieverden løfter ikke betaling av nyheter

untitledMedie-Norge er to-delt. Halvparten av landets medieledere tror de kan ta betalt for nyheter på nettet. Jeg tilhører ikke den halvdelen. Hypotesen er at det heller ikke er mulig å oppnå interessante inntektsstrømmer for nyheter uten at hele mediebransjen samtidig avtaler at nyheter skal koste penger. Dit kommer vi ikke, slik verden ser ut i dag.

Mediebedriftenes Landsforening  setter nettbetaling opp som en av de aller viktigste sakene for bransjen på  bransjemøtet i Trondhjem senere denne måneden. En spørreundersøkelse viser at medielederne er delt i to leire. Store og tunge internasjonale aktører,  som blant andre New York Times, utreder og vurderer ulike modeller.

Redaktør Dag Otter Johansen i Budstikka Multimedia tror ikke på betaling. Han mener at hovedutfordringen er å øke oppslutningen og bruken av nettaviser som budstikka.no.

Det er en kjennsgjerning at mediebransjen mangler gode forretningsmodeller for nettavisene.  Drøyt ti år etter at de fleste norske aviser etablerte seg med egne nettaviser, er nyhetene på nettet fortsatt gratis og de nye forretningsmoddelene fortsatt på barnestadiet. Spørsmålet er om vi finner dem i tide, og om vi finner gode forretningsmodeller som kan finansiere god, seriøs og undersøkende journalistikk.

Selv om to av tre i en større internasjonal spørreundersøkelse uttrykker betalingsvillighet for å lese nyheter på nettet, så er det ikker demed sagt at folk flest faktisk har så stort behov for løpende oppdaterte nyheter at de åpner lommeboken. De gjør det uansett ikke så lenge det finnes gratis alternativer, og det vil det gjøre via tv-skjermen og via radioapparatene og via resten av nettet så langt vi klarer å se i dag.

I tillegg mangler mediebransjen effektive og gode betalingsløsninger. Slik det er i dag forsvinner en alt for høy andel av betalingen til andre. Vi mangler mikrobetalingsløsninger hvor hovedtyngden av betalingen tilfaller mediehusene.

Trøsten for alle som mener at nyheter skal være gratis, er at det nok kommer til å være et rikt gratismarked på nettet uavhengig av medieledernes tro og tvil.

Fornemmelsen av overvåkning

Etter en lang og omstendelig padletur fredag kveld, langt inn i den mørkeste timen på døgnet, og etter å ha sjekket ut flere mulige teltplasser, rigget jeg teltet og utstyret på en usjenert utstikker på en av de større øyene på Øyangen i Nordmarka. Jeg var mentalt stålklar for tre dager i en uendelighet av isolasjon.

Øyangen-01juni09 010

 

“Han fisker”. “Nå skal han ha seg en kop kaffe”. Setningene ljomet over vannet. Den skarpe kvinnestemmen bar godt over den blanke vannflata. Akkurat da gikk noe av drømmen i stykket. Skulle jeg rigge ned leirplasesen, fylle kanoen, og på nytt padle hvileløst rundt etter alternativ campingplass? Fornemmelsen av å være erstatningsobjektet for tv-underholdningen la seg som en mørk sky over den ellers klarblå himmelen.

 

Øyangen er et populærthytteområde. Hyttene er satt opp av dem som bygde landet. De har stått i mange tiår. Folk bygde ikke bare landet. Dem bygde hytter også. Dem bygde hyttene sine fem meter fra vannkanten. Det var før noe som helst ble regulert, tror jeg.

To kaffekopper senere kjente jeg at den mørke skyen lettnet litt. Jeg søkte ly i vakventetiden på den andre siden av utstikkeren, i le av kikkertdama, forble på min etablerte camping, fortsatte helgen med vakventelitteratur, denne gangen Jonny Halbergs “All verdens ulykker”, fisket i vakperiodene, drakk øl, sov, solte meg, padlet, badet faktisk, og hadde en helt fin helg.

Det hadde neppe hjulpet å lete opp en mer attraktiv campeplass heller. Det var mye folk på Øyangen. De fleste kom, heldigvis, i lydløse kanoer og kajakker, mens andre durte av gårde med bråkete påhengsmotorer på små trebåter. Felles for alle var at vi alle koste oss. Mange jaktet på ørreten, andre jaktet på padleformen og alle nøt vi den første skikkelige sommerhelgen på Østlandet.

Selv landet jeg sesongens første feite ørreter på over halvkiloen, men Øyangen huser mange virkelig store ørreter. Synet av stor og feit ørret på godt over halvannen kilo i rullevak sitter spikret på netthinnen. Det er nesten så vakkert at du bare aller nådigst vil plassere en flue med krok på i vaket dens. Sjøl nøyde jeg jeg med å se fasinert, og smilende padle rundt, for senere å nyte opplevelsen i noen rolige nattetimer i soveposen.

 

 Øyangen-01juni09 002

Feite ørreter er alltid morsomme. Denne var litt hvit i kjøttet, men en utmerket middag.

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 008

 

Det er noe magisk, speidende etter vak i motlyset på tidlig kveldstid.

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 005 

Smaken av sommer. Øyangen er et kjempevann, men kan oppleves som lite, litt avhengig av hvor du befinner deg mellom alle holmene og smøyøene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 019

 

Dimen er en drøm i kano; god å ha for å oppnå litt vekt foran i kanoen og dermed gjøre den mindre sårbar for vind når du padler alene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 013 

Vakkert. Motlys og et deilig vak.

 

 

 

 

 

Øyangen-01juni09 001

 

Grei fisk. Den første tatt fra fiske i Ally.

Beordret til ro og hvile

For en fem år gammel jaktinnstilt irsk setter er et liv med mest mulig ro og hvile ikke akkurat førstevalget. Drømmetilværelsen er et liv i fri utfoldelse, i fult firsprang, jaktende i vill og urørt natur, på flate vidder, i lettere skogsterreng, over åser, over stein, berg og fjell.

Laupeina-15-17 mai09 014 

Sånn er det for Dimen. Han elsker å løpe så fort han klarer og så lenge han orker. Uansett løper han så fort han klarer. Blir han sliten, går tempoet litt ned, utslagene blir mindre, men det er alltid med ivrig entusiasme.

For Dimen er det uendelig trist at han har løpt på seg en vond betennelse. I disse dagene er han derfor både medisinert, går på tabletter, og i tillegg må han ha så mye ro og hvile som mulig. Heldigvis sløves han litt av medisinene, og han, som andre bikkjer, lever i en slags presenstilstand, så han gleder seg over hver lille og rolig båndluftetur og oppfører seg glad og tilfreds innedørs…

Vi holder igjen med tålmodighet, tar pillene våre, det vil si han tar sin daglige betennelsesdempende og sløvende pille, og møter dagene med tålmodighet og krysser labbene, eller jeg krysser fingrene, for at det ikke er en enda mer alvorlig skade enn overbelastning.

Fire uker på medisinering og aktiv nedtrening, er utskrevet resept. Her snakker vi aktiv pleie av ro, og korte lufteturer i spasertempo. Håpet er at  betennelsen slipper og at vi tålmodig kan øke belastningen over sommeren, men tøffe jaktdager i fjellheimen til høsten er neppe innenfor rekkevidde.

Knakk Langvann-koden

 

Langvann-Hurum-19-24 mai-09 040

 

Tjuvfiskerne har bekreftet at Langvann-koden er løst. Etter mange magre turer ut på Hurumhalvøyas kriminelt nedtappede Sødra-vann, utnyttet vi de få mulighetene været ga oss og lurket på ørret etter ørret. Men mest av alt bød helga på aktiv og passiv vakspeiding, tørking av telt og utstyr, ekstreme vindforhold og timesvis med uendelig nedbør.

Langvann-Hurum-19-24 mai-09 010

tjuvfiskernes egen side finner du den samlede beretningen… og ja, Dimen var med. Her fra en avslappende stund i det på den tiden tørre teltet…siden skulle det fylles med regnvann.

Nytt møte med huggorm

Laupeina-15-17 mai09 012

Er vi i et huggorm-år eller er huggormen ekstra sosial i år?  Er åpen for begge tolkninger. Faktum er at jeg fikk nærkontakt med huggorm for andre helga på rad, også denne helga i Drammensmarka, men milevis unna sist helgs teltplass.

Huggormen ville faktisk inn i teltet. Jeg har et Marmot-telt. Det har “myggvegg på innerteltet ned mot gulvet på begge sider, og jaggu tittet ikke et huggormhode opp og inn i teltet.

Selv lå jeg avslappet med “vakventelitteratur” fra Knut Nærum, De dødes båt, og det er mulig huggormen bare ville ha ha del i Nærums kriminelle verden, men jeg må tilstå at jeg jagde den bort, og den var ikke snauere – eller mer skremt – enn at den langsomt gled bak hodet mitt og gjennom forteltet på den andre siden.

Marmot-teltene har to fortelt. Veldig kjekt å ha åpninger på to sider, og veldig spesielt at huggormen dermed insisterte på å passere teltet på nærmest mulig avstand. Vel, jeg verken så etter møtte flere ormen i helgen. Derimot fikk jeg mye nærkontakt med ørreter, riktignok av de mer småvokste. 

 

Hva skal vi med Afrika?

– Hva skal vi med Afrika, spurte hun. Selv ble jeg stum, en liten stund, og før jeg svarte visste jeg det. Det sto helt klart for meg. Det var som om ytterdøren ble lukket bak meg en isfrossen og stjerneklar vinternatt hvor pusten synes i slørete månelys og snøen knirker under skosålene når du går.

Om det ikke var for at jeg var hjemme hos meg selv, så ville jeg, noe jeg gjorde faktisk, men bare mentalt, gått med tunglette skritt ut den lange gangen, ut i hallen og langsomt, nesten uendelig langsomt, med trege bevegelser, sånne bevegelser som en motvillig hund kan oppvise om den blir bedt om å legge seg på gulvet når det eneste den vil er å krølle seg sammen i sofaen, og fortsatt uten å ha ytret et eneste ord til svar, langsomt kledd på meg.

– Hva skal vi med Afrika? Hun mente det alvorlig. Det var ikke skjemt. Det var ikke for å provosere, men et overveiet spørsmål. Spørsmålet hennes er noe midt mellom provoserende og trøstesløst for oss som er vokst opp med sultkatastrofer, folkemord, kriger, grenseløs nød formidlet gjennom svarhvite og flimrende TV-bilder, korrupte regimer og en dyptfølt forståelse om Vestens ihumane og systematiske utbyttepolitikk.

Vi er ikke uten sår på samvittigheten. Mange av oss er på eller over grensen til minst å føle flauhet, i vissheten om at vi er en del av et stort utbyttesystem, med en grotesk økonomisk verdensordning som er tuftet på noe som ligner tyveri.

Brustad-huggorm i Drammensmarka

Hvesende huggorm er forbanna. Hører du den på tometers avstand kan du regne med at den er illsint. Det er som om den sier: “Je e forbanna”, akkurat slik vi har hørt Sylvia Brustad eller Kjell Inge Røkke uttale det tidligere i vår. 

 

Drammensmarka-09-100509 006

Vanskelig å få øye på, men veldig hørbar, og svært huggvillig. Sånn er det om du har noe å forsvare.

Vi forsøkte med tramping, med lettere pinneføring, med steining i dens nærhet, men den nektet å vike. Hele Drammensmarka var til rådighet. Den kunne stikke i alle retninger. Fluktmulighetene var ubegrensede, men neida. Den vek ikke en millimeter. Våre forsøk på å påkalle dens fluktinnstinkter sto ikke akkurat til speidermerket.

Vi tok speidermerket på vedsanking, bålbrenning, middagslaging, kaffekoking, rigging av fluestenger, oppføring av telt, men strøk på valg av teltplass, jaging av huggorm og ørretjakten.  Vel, egentlig var det vel ørreten som strøk, da den ikke ville vise seg på vannflaten, eller ikke ville lokkes opp av våre forbilledlig valgte fluer, men resultat er i grunnen stort sett likt…, altså veldig magert.

Det er fort gjort å komme i skade for å telte midt i et ormebol, tydeligvis. Vi erfarte det lørdag, eller; egentlig erfarte vi det søndag i det vi skulle rigge ned teltplassen. “Pinnen”, som vi egentlig trodde det var, hugg opp fra lyngen, hveste og var ekstremistisk sint. Den var så sint at det nesten er rart den ikke sprakk, fikk hjerteinfarkt, blodpropp eller rett og slett tok sin død av seg selv.

Endorfinproduksjonen gikk kanskje ikke himmelhøyt i det bråkvikke møtet med Drammensmarkas mest illsinte huggorm, men jaggu var det ørretjaktens mest spennende øyeblikk. Det sier vel i grunnen ganske mye om mangelen på fight med brunørreten. Den kom vi rett og slett ikke på talefot med. Om fiskesuksessen, eller kanskje den manglende suksessen, kan du lese mer om på tjuvfiske.com.

Drammensmarka-09-100509 005

 Godt skjult, men illsint og klar til å satse alt for å holde inntrengerer unna eget bol.

Frode Rekve – HA-styret: 1 – 0

LO Halden snudde. Lørdag tok sirkus Halden Arbeiderblad endelig helomvending. Oppsigelsen av toppsjefene er trukket. Styret er på full fart ut.

30. april kritiserte jeg LO Halden for ikke å skjønne alvoret. Det var håpløst å sette denne saken på vent i en hel uke. Hva tenkte de egentlig på? Enkelte vanskelige saker kan fra tid til annen løse seg ved tidens hjelp, men ikke denne. Det er for alvorlig å sette en hel avis i spill som resultat av et styre på villspor og passive eiere.

 Tuftet på misnøye med en lokalavis som er åpen for alle, ga lokalavisens styre klar beskjed til redaktør Frode Rekve om at han var uønsket. Offisielt holder styrelederen som er på kvikk vei ut fra styrerommet i Halden Arbeiderblad, fast på at han handlet utelukkende ut fra økonimiske motiver. Det er det få, om noen, i og utenfor Halden, som tror på.

Lokalavisa i Halden har i flere år vært et offer for beinhard eierstrid. Det lokale eierskapet, bestående av Arbeiderpartiet og LO, har jobbet iherdig for å holde avisa unna A-pressen. Storeieren A-pressen, avisas klart største enkeltaksjonær, er derfor en minoritetsaksjonær, plassert på gangen.

Abonnementsflukt, underskriftsaksjoner, støttegruppe på Facebook og 1. mai-demonstrasjon skapte bevegelse i LO Halden. Det er nok lurt for Halden Arbeiderblad og lokalsamfunnet i Halden om LO Halden og A-pressen samhandler fremover. 

Tre forvirrede menn og ei ignorantisk jaktbikkje på vakspeiding

Isfrie vann, sol, stigende temperatur, lite vind. Alle tegn pekte på tørrflueboksen. Lett utstyrt med firerstang, tørrfluer og 6x-tipper i i alle vestelommene skulle årets første brunørret tas tørt.

Langvann i Hurum - 1 mai helga 2009 009Akkurat sånn gikk det ikke første mai-helga. Se hele fortellingen på tjuvfiskernes egen side.

Oppturen under årets sesongstart var Steins innkjøp av lavvu. En i tjufiskergjengen er visstnok 1/36-del same. Det er ikke til å stikke under en stol at oppturen for deltakerne dermed ble litt skjevfordelt, men at lavvo er kult, hersker det ingen uenighet om. At lavvuen ikke var utstyrt med speidervindu for vakovervåkning var ikke akkurat spesielt sentralt under sesongåpningen.

Tjuvfiskerne speidet aktivt; fra hengekøye, fra liggeunderlag ute i naturen, fra steiner, sløvt mens bøker ble gjennomlest og under hvileløs gange på øya vi campet. Den eneste som egentlig ga jevnt blaffen i vakspeiding var fuglebikkja Dimen. Han var dessto mer ivrig på å gjennomsøke øya etter fugl og måtte kommanderes i ro for ikke å løpe seg i filler.