Monthly Archives: september 2009

The voice of Finland

Nightwish – overlegent bra, men savner Tarja Turunen. Hun avsløres tildels ganske kraftig på liveopptak, men det tåler om ikke alle, så i alle fall jeg ganske greit.

 

 

Hun er damen i svart. Damen i hvitt. Hun er “the voice of Finland”. Hun er den kule i metallverden. En dag ble hun på en måte større enn bandet, og det gadd ikke gutta fra de dypeste skogene å stille opp på, så de heiv a loddrett ut. Mulig det var fortjent. Det finnes dessuten damer med bedre stemmer, men på sitt beste, og etter litt seriøs jobbing i studio, var det knapt noen grunn til å gråte for noen av oss. Egentlig savner jeg stemmen hennes… så da er det arkivstoffet som gjelder.  Sorry Anette Olzon… du er sikkert flink, men for meg er det arkivstoffet som gjelder.

 

 

Må bare ta med denne også…

 

Gikk på en Freiasmell

Freia_NonStop24 timer etter Freiasjokk og Freiaboikott gikk jeg rett på en Freiasmell. Pinlig? Ja, men helt uungåelig.

24-timers Freiaboikott er uforskammet rask oppgivelse av forbrukermakt. Det var ikke mangel på skulderklapp og allmenn hyllest som knekte meg, selv om det ikke var til å unngå allmennhetens overbærenhet. Det var heller ikke skarpe og høylytte protester fra sjokofete aksjonærer på New York-børsen. Neida den iskalde mottakelsen av boikotten plaget meg ikke. Derimot innså jeg allerede ett døgn etter  sjokket at jeg må ha Non Stop som en av kakepyntindegriensene. Sånn er det bare. Tunge hensyn måtte forvirrende veies opp mot hverandre.

Vi snakker ikke lengre om å ha Freia på den svarteste boikottlista. Freia klarer seg dermed bedre enn for eksempel Mc Donald’s, som for tiår siden gikk på svartelista og som står stødig der. Freia er oppgradert til lista over selskap som er på boikott-light lista. Styr unna, om mulig…

Hmm… pragmatikern vant over standhaftigheten. Vet ikke akkurat om det er et bra tegn, men sjekk kommentaren på Freiasjokk-saken. Freia produserer nok fortsatt den beste melkesjokoladen og unektelig den eneste Non Stop-varianten.

Freiasjokk på Mega

Amerikansk-eide Freia herjer med rotnorsk sjokolade. Ti minutters stopp ved sjokoladehyllene på Mega i Drammen resulterte i Freiasjokk.

Innpakningene ligner ikke lengre norsk sjokolade. Det er full amerikanisering av sjokomarkedet. Selv kuene på melkesjokoladen er i ferd med å bli presset ut. Sånn kan vi ikke ha det. De hiver ut norske ansatte, kutter produksjonen i Norge og fyller opp med billig sjokolade fra lavkostland.

Vi husker angrepet på norsk iskrem. Overtakelsen av Drammens Is ble feid direkte tilbake over kjølen. Svenskene kom med margarin-is. Sånt skal vi selvfølgelig ikke ha. Freia er allerede ut fra mitt sortiment. Amerikanerne har ødelagt twistposen. I disse dager, dog, det kan hende det har pågått lenge, amerikaniserer de navnene og innpakningen. De tuller med hele oppveksten min, på en måte. Jeg vet hvordan sjokoladene skal se ut.

Altså: bare en ting å gjøre. Bruke forbrukermakten, selv om det neppe imponerer amerikanske Freia-eiere på New York-børsen, at jeg slutter å kjøpe sjokoladene deres, tatt i betraktning mitt ikke akkurat imponerende sjokoladeforbruk… men jeg er tross alt Freiasjokkert.

Jeg skulle selvfølgelig hatt mange bilder her, tatt i Freiasjokk-tilstand på Mega, men Canon kødder med meg, eventuelt med alle Canon-eiere som sender kameraer til reparasjon. Mitt ble sendt dem for seks uker siden. Ikke har Canon gitt meg en tilbakemelding, ikke har dem reparert kameraet og ikke har dem sendt det tilbake.

Uhyrer spiser menisken mens pasienten er på morfin

“Skal under kniven”, sa jeg, kjekk, høy og mørk. Fastende stilte jeg som avtalt på Drammen Private Sykehus. Vel, litt angsttendenser kjente jeg. Inne på operasjsonsbordet hadde jeg bare en eneste tanke i hodet, og bare ett spørsmål jeg måtte stille: “… og du kan garantere at jeg ikke vil merke noe, ikke kjenne noe, og aller helst, ikke få med meg noe av det som skjer?”

Heldigvis virket annestestilegen stø i faget. Forhåpentligvis hadde han morfin nok, og forhåpentligvis var han av den typen som heller tok i litt ekstra.

Noen timer senere, med nybandasjert kne, dumpende ned i sofaen, etter å ha tilfredsstilt sulten etter en privat Ramadan, det var tross alt 20 timer mellom måltidene,  skrudde jeg på PCen og matet inn DVD-filmen. Da var jeg glad for at jeg var ferdigpist og har en sterk mave. Hadde jeg sett filmen fra operasjonen først, tror jeg Ramadan hadde gått direkte over i langvarig sulting.

Her får du klippene, fire deler. Sånn ser det nok ut i ditt kne også, om du må gjøre en meniskoperasjon. Har du ennå ikke tatt menisken, men lurer på hva som skjer, så kan du ta filmen(e) som en ren undervisning.

Ok – da kjører vi skrekkfilm.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kuer i grønne enger

Freia_melkesjokolade_93881aDet er sol. Det er harmoni. Det er kuer, gressende og drøvtyggende. Friske kuer uten abnorme jur, i ei grønn helling, på gult papir. Det er Melkesjokolade.

Slik er mitt bilde av melkesjokolade. Nidar angrep melkesjokoladebildet mitt i kveld. På TV2 kjørte Nidar en sjokkerende reklame. Nidar Begene Melk har ikke bilde av kuer på ei grønn eng, men av rennende melk. Rystende? Javisst.

Nidar har selvsagt laget en egen internettside for melkesjokoladen sin. Fin side, bevares, men jeg ser ikke bort i fra at alt er oppspinn. I en og samme artikkel hevdes det at Bergene Melk relanseres etter 27 år og etter 20 år. Sånt gjør meg litt skeptisk til alt som står om sjokoladen som visstnok ble lansert i 1955.

Bergene Melk tapte visstnok for Stratos, da Nidar og Bergene slo sjokoladepjaltene sine sammen i 1980. Stratos som på et tidspunkt ble, eller  burde blitt, solgt sammen med toalettpapir, ikke fordi Stratos er en drittsjokolade, snarere tvert om, men fordi den på et tidspunkt hadde noe avvikende bakterieflora og derfor massivt ble trukket tilbake fra enhver butikkhylle. Hvordan Bergene Melk vil klare seg uten kuer på omslagspapiret er jeg mindre sikker på, men at melkebøndene bør krysse fingra er rimelig sikkert. Er det noe vi oversvømmes av, så må det være et solid melkeoverskudd.

Dimen – en integrert drammenser

Dimen er fem år. Han er en vellykket integrert drammenser. Det tok rimelig kort tid å integrere ham, selv om han opprinnelig er trønder. Her en listen over hva som gjorde integreringen kjappere og enklere, målt opp mot gjenkjennelighet.

Fordeler (minsket overgangen, høy trønderfaktor):

    • snus

Ulemper (faktorer hvor det ikke er noe overlapp)

    • hvite sokker
    • mokasiner
    • skinnvest
    • bart
    • seiersrikt forballag
    • Opel Ascona
    • DDE
    • hjemmebrent
    • lommelerke
    • blendet whiskey
    • språket
    • Åge Alexandersen

Så, egentlig skulle vel denne integreringen knapt lykkes. Det hjalp sikkert at kjøreturen er på over syv timer (slitsomt for noen hver det) og mye kontakt- og dresursøvelser var svært sentralt i hans nye liv i Drammen, eller er det sånn at snus er undervurdert i integreringsarbeidet?

finnemarka-aug-09 015

 

Dimen, ex-trønder, en godt integrert drammenser. Det som lettet integreringen må ha vært snusen. Forsøkte å matche på andre “trønderting”, men…

Den store biffbløffen

bilde_eurospar

Gamlisgamlingene, sånne som allerede tilbringer tiden på aldershjemmene, setter kanskje pris på smakløs biffgryte uten kjøttstykker, da flertallet på gamlishjemmene kanskje sliter med utbredt tannfelling. Det kan godt hende det er sånn. Det vet jeg egentlig ikke noe om, men sjøl foretrekker jeg at det faktisk er biff i biffgryta. Eurospar kunne i det minste spandert to små kjøttstykker, så kunne jeg ordnet krydderier og foretatt litt tilsetting av hvitløk, krønsja tomater og litt snadder selv.

Sliten, med tunge steg, trøtt i kroppen og hodet, uten motivasjon for å kreere egen middag, slepte jeg meg innmom Eurospar-butikken i Torget Vest. Det er en bitte liten omvei fra jobben, innom Eurospar, på strekningen fra torvet til Thamsgate Parkeringshus.

Etter en alt for lang arbeidsdag, uten motivasjonfor å prestere noe som helst, men med en gryende sultfølelse, lutret jeg meg fram til delikatessedisken helt bakerst  i lokalet. I glassmontrene er det alltid, har jeg sett, et bitte lite, men ikke nødvendigvis direkte frastøtende, utvalg av ferdige middagsretter. Etter å ha sjekket ut hva alt var, altså ikke ved å smake på alt, men gjennom å snakke med den litt slitne damen som jobbet bak disken, klikket hjernen inn på biffgryte.

Forventningene var ganske minimalistiske. Jeg forventet ikke en kulinarisk opplevelse som ville stimulert smaksløkene og fått tunge og tær til å krølle seg av rå og hemningsløs nytelse. Jeg hadde vel egentlig ingen spesielle forventninger, rent bortsett fra at jeg ville satt pris på å finne mer enn ett bitte lite stykke billig bankekjøtt i en biffgryte. “Hallo. Dere må faktisk skjerpe dere litt”, tenkte jeg, unektelig skuffet, fortsatt sliten, og veldig utilfreds.

Spar meg for at jeg skal spare dere, men jeg er selvsagt åpen for at jeg har misforstått selve butikknavnet. Det er ikke jeg som kunde som skal spare, men dere som skal spare, eller sparer dere tannfellernes forening for å måtte slite i stykker kjøttet med de allerede tannløse gummene?

En drapstrussel og en ørret

Det sorgløse livet med jakt og fiske er en illusjon. Det viser helgens fangsrapport. Oppsummert er den slik: en drapstrussel og en ørret.

Laupeina-15-17 mai09 014En sauebonde i mildt sagt psykisk ubalanse, kjørende i en miljøværsting av en stor firehjulstrekker, iherdig speidende etter forvillede sauer, 48 timer før rypejakta er i gang, gikk bærserkergangen da hans lunefulle og ondskapslysende øyne observerte en livlig og glad irsk setter i fritt firsprang i lyngen. Vi gikk intetanende i et terreng hvor ingen kan jakte, hvor det er relativt tett mellom hyttene, og lot Dimen løpe gledesstrålende og fritt.

Den eneste samvittighetsnagen var om han kunne skremme opp en og annen rype rett før jaktstarten, men vi gikk uansett i et terreng hvor det ikke er jaktbart som følge av hyttetettheten. Vi gikk fra et vann til et annet. Vi hadde velutstyrte fiskevester. Vi hadde fluestenger og en ukuelig lyst til å kjøre store ørreter, håve dem og kose litt med dem.

Det var da sauebonden kom. “Du er ikke mye redd for bikkja di”, åpnet han. Vel, ingen kan være redd for Dimen. Han er snill som dagen er langt. Han hadde en storveis opplevelse. Helt uvitende tok han imot drapstrusselen.

“Jeg skyter bikkjer som er løs”, sa bonden. “Du kan ikke bare skyte bikkjer, ikke om de ikke faktisk jager vilt. Og hva i all verden gjør sauene dine ute på beite så kort tid før jakta braker løs”. Argumentasjonen prellet av på den illsinte bonden. Han var klar for innleggelse på psykriatrisk når som helst. Som den tikkende bomben han nok faktisk er, forsterket han drapstrusselen, og gjorde det klar tat han skjøt alle løshunder han observerte, hele året. Han hatet bikkjer. Sauene hans var visstnok redd for bikkjer, selv om bikkjene var flere kilomter borte, og ikke innenfor sauenes synsfelt så kunne de komme i skade for å stikke av.

Det hele var litt skremmende, litt ubehagelig, og litt fasinerende. Tenk å være så ille ute og kjøre.  Vi ble reddet av en annen bil som kom i motsatt retning, slik at den psykriatrisk skakkjørte bonden måtte flytte unna den svære miljøbomben sin av en bil. Høfflig takket vi for praten og ønsket ham en god dag. Et interessant møte var det, men helt trygt på fjellet er det dessverre ikke. Det finnes bønder som kjører rundt med ladd hagle og som fremstilte det som en glede å jakte på bikkjer.

Senere på dagen landet vi en feit fjellørret. Fangsrapporten var komplett. Ville jo vært litt leit om det eneste vi kunne bokføre var drapstrusselen.

 

Skummel brunskjortestyrke i skolene

Hvordan i all verden kan unge og presumtivt oppegående skoleelever gi sin stemme til Vigrid? I beste fall er det i misforstått sympati med bråket om Vigrids deltakelse i skoledebattene, eller en litt skummel forvirring og ihuga lyst til å markere en protest.

Vigrid, listesammenrasket sprunget ut av en organisasjon mange uten å løfte øyebrynene karakteriserer som nazivennlig og forvirrede nasjonalromantiske, fikk en oppslutning på 3,9 prosent ved skolevalget i Buskerud, viser Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Vigrid-oppslutningen er for eksempel høyere enn oppslutningen om Rødt og mer enn dobbelt så høyt som oppslutningen om KrF.

Ap fikk svi så det må ha gjort vondt. Partiet tapte med nær åtte prosentpoeng, målt mot 2007-resultatet, og havnet på 21,8 prosent. Det bør jo få Aps representanter på skoledebattene til å gå litt i seg selv. Ap gjorde det som kjent rimelig greit landet sett samlet.

Mest happy kan FrP være. Solid fremgang og størst oppslutning på de videregående skolene i Buskerud, men det som bør få seriøse ungdomspartier, skoletopper og meningsdannere til å gå i tenkeboksen, er Vigrids oppslutning. Sånn vil vi vel ikke ha det, og da er jeg ikke helt sikker på at fortielse er rette medisin.

Grepene partiene brukte i skoledebattene var fortielse, eventuelt kombinert med såkalt stille protest, som å se bort. Den oppskriften var muligens ikke veldig vellykket.

Vi er alltid dratt mellom fortielse og argumentasjon i møte med ytterligående meninger, men meningsdannelse bør altså skje gjennom ytringer og bryting av ytringer. Fortielse er i og for seg også en ytring, men spesielt trygg på fortielse som virkemiddel mot fremvekst av brunskjorter er jeg ikke. 

…og slik kan Kristin ta de fatige enda en gang?

I partilederutspørringen på TV2 jobbet Pål T (Thore, husker du den, fra Erna?) iherdig for å sette FrP-Siv fast på regningen for FrPs 100-dagersprogram. Samtidig har Stoltenberg-regjeringen innfridd valgløfter på løpende bånd de siste dagene, slik det fremgår av Sp-politiker Tone Sofie Aglens blogg.

Jeg har ikke sett prislappen på alle disse plutselig-innfridde-valgløftene, men viktigst er kanskje prislappen for “Grønne sertifikater”. Den regningen skal betales av hver bidige norske husstand. Den legges rett på strømprisen. Hvordan henger det sammen med SVs og Aps fattigmannsprofil?

Veksten i antall fattige er rimelig interessant. SV-Halvorsen har beklaget seg. Hun har bedret egen kjøpekraft brukbart gjennom nytt skatteopplegg samtidig som førskolelærerne er avspist med smuler. Nå planlegger Ap, Sp og SV å slå til igjen, åpenbart.

Så langt har jeg sett at Ap-statsråden har sluppet unna med svadaord som at “det blir ikke så veldig dyrt”, “det vil ikke slå ut så mye, for alle skal jo bidra”. Jeg skjønner at det er ømtåelig, for vi vil alle det beste for miljøet.  Finansiering av “grønne sertifikater” for industrien, atså en slags næringsstøtte, kan enkelt finansieres ved å kutte strømavgiften. Jeg har ikke sett at det er oppskriften. Her har vel faktisk den rødgrønne regjeringen smuglet på plass en ekstra liten skatteøkning, som ingen vet hvor stor blir, eller som ingen har sjekket i forhold til sosial profil.

Om det da ikke er sånn at “rikinger bor i store hus, og må betale mest, mens de fattige har små leiligheter og følgelig blir det ikke SÅ mye dyrere for de fattige”. Men det kan jo like gjerne tenkes at “grønn-sertifikat-skatten” legges på fastleddet og blir lik for alle. Vil jo være en perfekt oppfølging av den sosiale profilen på skatteendringene SV-Halvorsen har kjørt gjennom. Eller?