Category Archives: Dagliglivet

kKorrupsjon på norsk i helse-Norge

Posted on juni 9, 2009 | 4 kommentarer

Aftenposten avdekket for ganske nøyaktig ett år siden ventetider på to måneder for MR i Oslo. I løpet av de siste 12 månedene har det knapt skjedd fnugg av forbedring.  Skylden for elendigheten ble for ett år siden tillagt Helse Sør-Øst. Mulig det er en del av forklaringen, men på dette helseområdet er det utviklet et gråsonesystem som trolig ligger godt innenfor Eva Jolys definisjon for korrupsjon. 

I dag ble jeg stilt overfor et etisk dilemma. Med henvisning for MR for et vondt kne og en plagsom vond skulder, ringte jeg, om ikke gladelig, så ringte jeg til en av de større aktørene sentralt på Østland, anbefalt av fastlegen. Så fulgte en tankevekkende samtale.

Jeg kunne få MR av kneet 20. juli og av skulderen 24. august. Det fant jeg totalt uønsket. Jeg ba om en god forklaring som viste at dette ikke dreide seg om å hente ut dobbel statlig refusjon for noe min fastlege mente kunne tas samtidig, slik at både jeg og det offentlige sparte tid (for meg) og penger (for Staten).

“Det kan ikke tas samtidig. Apparatet må stilles om fra kne til skulder-MR. Det tar 30 minutter, og det har vi ikke tid til uten at du tar regningen selv. Det koster deg 1 900 kroner. Da kan vi gjøre det”.

Altså: om jeg betaler 1 900 kroner for skulder-MR, så kan jeg få både kne-MR og skulder-MR samme dag. Om jeg ikke betaler 1 900 kroner så må jeg stå i MR-kø til 24. august for å sjekke skulderen.

Det lukter korrupsjon. Om Unilab har tiden som trengs når pasientene betaler selv, forlenges ventetiden for dem som velger eller må stå i køen. Det kutter ikke køen.  Enden på visen er at jeg ringte opp  Fritt sykehusvalg og fikk en time på Revmatismesykehuset på Lillehammer i Oppland. Der er ventetiden ni dager. 

Helse-spekulantene i Oslo bør få nye kjøreregler. Jeg mener det er ugreit at køene forlenges som resultat av at semiprivate helseinstitusjoner åpenlyst oppfordrer pasienter til å kjøpe seg fram i køen. Det er som å betale penger direkte til bedriftsledere for å vinne anbudskonkurranser.  Denne blandingsøkonomien, styrt av helseinstitusjonene selv, fortjener ikke vernestatus og er ikke egnet for å redusere køene.

4 kommentarer

Publisert i Dagliglivet

Merket med , , , ,

Norges mest fantastiske brunost

Posted on juni 3, 2009 | 1 kommentar

HeidalHeidal Ysteri står bak Norges suverent beste brunost. I den lille fjellbygda øverst i Gudbrandsdalen, ved porten til Jotunheimen, produseres brunosten etter eldgamle oppskrifter og håndpakkes med kjærlige hender.

Osten er akkurat slik brunost skal smake. God og rund, mild men med en fast og sterk smakskarakter, fyldig, perfekt konsistens, har karakter helt uten lyter, og er til alt overmål håndpakket i en veldig tiltalende emballasje som gir en historisk fornemmelse av Heidals kulturarv.

Smaken av den perfekte Heidal-osten er i overensstemmelse med den vakre bygda hvor Sjoa renner tiltalende og isbregrønn i ville stryk og langsomme partier gjennom bygdesamfunnet, hvor kuer og sauer beiter på grønne marker og de tømrede gårstunene tegner landskapsmalerisk virkelighet som bare gjenspeiles i eventyrene.

Ysteriet som heldigvis ble startet opp i 1999, etter en sørgelig nedleggelse fire år tidligere, har nær ti år senere endelig fått innpass i enkelte butikker her sentralt på Østlandet. I Drammen finner du denne ekstremt fabelaktige brunosten, overlegen alle andre brunoster,  i matbutikken på CC-senteret. I tillegg er det mulig å kjøpe direkte fra ysteriet. Det er bare å klikke seg inn på ysteriets nettbutikk.

1 kommentar

Publisert i Dagliglivet

Merket med , ,

Hva skal vi med Afrika?

Posted on mai 14, 2009 | Legg igjen en kommentar

– Hva skal vi med Afrika, spurte hun. Selv ble jeg stum, en liten stund, og før jeg svarte visste jeg det. Det sto helt klart for meg. Det var som om ytterdøren ble lukket bak meg en isfrossen og stjerneklar vinternatt hvor pusten synes i slørete månelys og snøen knirker under skosålene når du går.

Om det ikke var for at jeg var hjemme hos meg selv, så ville jeg, noe jeg gjorde faktisk, men bare mentalt, gått med tunglette skritt ut den lange gangen, ut i hallen og langsomt, nesten uendelig langsomt, med trege bevegelser, sånne bevegelser som en motvillig hund kan oppvise om den blir bedt om å legge seg på gulvet når det eneste den vil er å krølle seg sammen i sofaen, og fortsatt uten å ha ytret et eneste ord til svar, langsomt kledd på meg.

– Hva skal vi med Afrika? Hun mente det alvorlig. Det var ikke skjemt. Det var ikke for å provosere, men et overveiet spørsmål. Spørsmålet hennes er noe midt mellom provoserende og trøstesløst for oss som er vokst opp med sultkatastrofer, folkemord, kriger, grenseløs nød formidlet gjennom svarhvite og flimrende TV-bilder, korrupte regimer og en dyptfølt forståelse om Vestens ihumane og systematiske utbyttepolitikk.

Vi er ikke uten sår på samvittigheten. Mange av oss er på eller over grensen til minst å føle flauhet, i vissheten om at vi er en del av et stort utbyttesystem, med en grotesk økonomisk verdensordning som er tuftet på noe som ligner tyveri.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Dagliglivet

Sommer’n starter med softis på Flora

Posted on april 16, 2009 | 1 kommentar

Det fineste med brutterns bursdag var ikke de gamle tantene som kom med gaver, kakene, og var vi veldig heldige, men så heldige kan jeg egentlig ikke huske at vi var, men det ville ha vært en opphøyd lykke, selvsagt; godteri og brus. Nei, det forekom nok ikke. Men det aller fineste med brutterns bursdag var at det var dagen vi slapp å gå med lange underbukser. 30. april. D-dagen for sommeren.

Selvportrett - 040409 002Det var bare en eneste ting som toppet at vi slapp de uutholdelige varme underbuksene: den tradisjonsrike kveldsturen til Flora der lemmane ble slått ned den dagen, dagen før 1. mai. Det var neppe en tilfeldighet at lemmane falt 30. april. Arbeidernes Internasjonale Solidaritetsdag var en festdag i Fredrikstad. Da ble bygatene fylt av sangkor, marsjerende folketog, taler på torget, gratis barnekino på Speilet, festglade voksenmennesker som smilte, og pappaer som hadde god tid og litt gløttende lommebok for pølser og is. Ikke rart vi unga likte den dagen. Neste gang pappas lommebok fikk gløttende åpning var første fellesferiedag. Nei, det er ikke helt sant. 17. mai var ikke så borte den heller, men hos oss var 1. mai på en måte viktigere. Den dagen var litt gladere. 17. mai var litt mer alvorlig. Da var det så mye snakk om krigen og maidagene i 1945, som om vi unga hadde noen forutsetninger for å skjønne særlig mye av akkurat det.

Men før vi kom til 1. mai, så hadde altså bruttern, en skikkelig storebror, han var mye større enn meg, to år faktisk, bursdag, og da var det både av med de lange undisene og softis på Flora. Uteserveringen på Flora symboliserer sommer’n i Fredrikstad. Alltid fullt på Flora på varme sommerdager. Der sto vi i kø for å få bord. Riktig jevt å finne eget bord på Flora. Vi tok det selv om ikke alle fikk egen stol. Stas er nok det helt dekkende uttrykket. Flora var et pustehull, et sted å se og bli sett.

Den gang ble softisene utelukkende servert i kjeksstruller. Sjokoladestrø fantes, men det likte vi ikke. Vi ville ha den softishvit, stor, høy, bred og litt vanskelig å spise uten å søle. Ikke at vi var så veldig opptatt av om vi sølte litt is på klærne, men sølte vi  så fikk vi jo ikke spist den. Og vi ville ikke unngå en eneste munnfull, eller rettere sagt eneste slikk. Vi slikket den rundt og rundt, og oppover.

Softisspising er høytidsstemt, selv i dag, og softissesongen starter fortsatt 30. april, selv om jeg ikke lengre bor i Fredrikstad og selv om jeg ikke vet om Flora engang fortsatt serverer softis. Bjørnen, ølstedet for de godt voksne mannfolkene i min barndom, eksisterer i hvert fall ikke lengre. Nesten ikke noe er som før, men for meg er 30. april softisens sesongstart og årets første sommerdag. Da, og først da, er tiden inne for softis og sommer. 

1 kommentar

Publisert i Dagliglivet

Merket med , , ,

Hvor er egentlig påskeharen?

Posted on april 4, 2009 | 1 kommentar

Fredag, påskestartdagen, startet ikke akkurat som alle andre fredager. Neida, slettes ikke. Vekkefunksjonen på mobilen funka. Den funka helt i tråd med Nokias beste reklamefilmer, selv om jeg vel egentlig ikke kan  erindre at Nokia har egne reklamefilmer for å selge mobiltelefoner. Snarere tvert om, egentlig. Den funksjonen er sikkert ikke noe som finner hungrer etter. De våkner sikkert av bjørnesøvnen helt uten elektroniske lyder. Vi snakker jo om et folk som fortsatt bygger landet; vi snakker om hardt arbeid i skogen, vodka, blank sprit, øl som skyllvann, fuktige badstuer, nakenbading i snø, isbading, gråt, mumling, bråk, uendeligheter i banning, svartsinn, bare avbrutt av en veldig langvarig stillhet mens kameraet snurrer film for norske seere av “fjernsynsteateret”.

Uansett, fredag morgen er normalt som alle andre morgener, ihvertfall morgenene fra mandag til fredag. Lørdag og søndag kan rikrtignok være annerledes, men altså ikke fredagene. Fredag er en hverdag, og hverdager er like, men altså ikke i dag. Ikke det at noen dager er likere enn andre dager, men dagen i dag, ja, den vat faktisk helt forskjellig. Forskjellig fra andre hverdager, altså.

Klokka ringte. Jeg skrudde, eller rettere trykte av alarmknappen, men så sovnet jeg. Ble vel nærmest forført av min lunende varme dyne, dullet tungt ned i Jensen-madrassen, og rett tilbake til slumretilværelsen…

Dermed røyk treninga gitt. Resten av dagen, arbeidsdagen vil jeg korrigere det hele til, forløp uten knirkninger målt opp mot normaldagen, men senere, flere timer etter jobbslutt, ble jeg bråkvikt klar over at mange ser på dagen som en del av påsken. Det skal jo anføres at søndagen har en navnedagsbenevnelse i tråd med noe som minner om påskens opphav og grunnlaget for Nidars påskemarsipansuksess, en suksess Freia forsøker å ta del i.

Men, alvorlig talt, Freia; glem det. Dere er sjanseløse. Amerikansk filosofi bak norske påskesmakstradisjoner er ikke bærekraftig. Det går ikke an å tulle med den norske påskesmaken. En ting er at vi skal til, eller drømmer om, eller er glade for at vi slipper, men, egentlig skal vi til, og bare til fjellet. Der skal vi gå på ski, spise kvikklunsj, høre påskekrimmen på NRK, gå på utedo, vaske oss med klut i lunka vann, og spise påskemarsipan mens vi leser krim.

Vi vil være som dem som bygde landet, men ingen av dem er blant oss lengre, eller de færrste av dem er blant oss, og de som er det er uansett, med en håndfull unntak, på fjellet. Vi skal tross alt gå fem kilometer inn til hytta, og der har vi ikke strøm, ikke innlagt vann, ikke gulvvarme, ikke tv, i alle fall ikke internett, men vi har uhyggelig mange dølle spill som ludo og yatzi. Dessuten har vi ideen om “hele-familien-sammen-rundt- det nedslitte-salongbordet-og-en-gammel-radoinetteradio”.

Vel, uansett. Min påske starter først onsdag kveld. Lærerpåsken startet egentlig sist uke, tror jeg. Bra for dem, men hvor er påskeharen, og hva gjør denne haren, egentlig?

1 kommentar

Publisert i Dagliglivet

Merket med

Bronsefundament for rypesuksess

Posted on april 2, 2009 | Legg igjen en kommentar

Mars09 008Dimen er en ekte bronsehund, altså ikke fordi Dimen som er irsk setter er bronsefarget i steden for rødbrun, eller rødgyllen, eller hva nå idealfargen på irske settere kalles. Neida, det er ikke derfor. Det er heller ikke fordi han bare har oppnådd tredje plass i eksteriør, som jo på en måte er en belønning som hvis den ble avsagt på et menneske raskt kunne resultert i en plutselig planlagt død. Tredje plass i eksteriør er egentlig nesten nedrig.

Likevel er han blid, oppvakt, lydig, hyggelig, kjelen, flink til å løpe, flink til å te seg, har masse positiv energi og mye selvtillit. Han er rett og slett en lykkelig irsk setter. Men heller ikke hans mange uovertrufne positive egenskaper er i mine tankebaner bak bronsehund-stempelet.

Neida. Ikke i det hele tatt, men mens solen langsomt forsvant ned over Solbergåsen, og temperaturen gikk fra lunende hyggelig til kald på den store parkeringsplassen utenfor Åssiden videregående skole, der vi sto gjennomfrosne, etterhvert, sammen med en rekke andre hundeiere og deres firbente, selv ble jeg så frossen at jeg nesten måtte bite hardt sammen for ikke å få klaprende tenner, som jo ville vært litt pinlig, gjorde vi oss klar til å demonstrere lydighet på Oslo Hundeskoles siste kursdag i bronsedresurkurset. Vi var ikke topp inspirerte noen av oss, altså hverken Dimen eller jeg, men vi tenkte at vi hadde en forpliktelse til å gjennomføre sånn helt greit. Det var tross alt mange på kurset som slet rimelig tungt, og noen hadde allerede strøket på merkeprøven.

Dimens bronsemerke-020409 004 Vi slakket litt av, hadde en fin stund sammen, slentret oss gjennom, gjorde øvelsene på komando, og mottok diplom og merke. Vel, det var jeg som fikk diplomet og merket. Dimen har tross alt ikke hender, bare forlabber. Ikke uttrykte han overbegeistrede bjeff eller overdreven logring heller. Han er tross alt en hund og var langt mer opptatt av om noen kanskje hadde mistet en godbit fra en tidligere kurskveld på asfalten, og om det kanskje kunne være en katt eller fugl i nærheten, men han fant seg som vanlig tålmodig i ventingen og snakkingen.

Etterpå fikk vi en helt vanlig kveld. Er ikke helt sikker på om Dimen egentlig har noe forhold til bronsemerket sitt. Kurslederen anbefalte innramming og prydplassen på stueveggen, men det sier kanskje mest om hvordan ekvipasjen Andersen-Dimen imponerte, eller kanskje altså ikke imponerte, første kurskvelden en isende kald februardag.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Dagliglivet

Merket med ,

Sommertid i vinterskudd klima

Posted on mars 29, 2009 | Legg igjen en kommentar

Mistet en times søtlig nattesøvn. Solen flommet kraftig inn stuevinduene, da søvnen slapp taket og beina ikke lengre var horrisontalt dandert, men befant seg klart nederst på motsatt måte av hodet som var kommet aller høyest. Få minutter tidligere hadde beina og hodet hatt høyaktig samme posisjon, bare adskilt av kroppen.

Selvportretter 004 Solen gjorde sitt for å mane fram en sommerlig stemning, men landskapet var fortsatt vinterskudd. Snø, snø, snø. Kulda hang i. Ikke at det var mange kuldegrader, men gradestokken viste unektelig færre enn null grader. I min verden tilsier det at vi befinner oss i vinterhalvåret.

Sommertid er en merkelig sak. Sett i lys av at vi kalenderstyrer sommertiden, har vi på en måte dårlig kontakt med værguden(e). Her var det totalt mangel på harmonomi. Det var nesten ikke noe som minte om sommer.

I tillegg tok det sin tid før jeg faktisk måtte erkjenne at tiden var fremskutt, fremskutt sammenlignet med for eksempel gårsdagen. Nå hang jeg skikkelig bakpå. Ikke at det var direkte kritisk. Det var tross alt søndag, og en sportssending eller to på TV er ikke all verden, men det er jo greit å rekke programmene du har mentalt innstilt deg på å få med deg, tross alt.

Ikke at jeg hadde planlagt TVdagen, men ut fra avisenes oversikter fant jeg kjapt fram til et par høydepunkter, eller mer presist sagt ett høydepunkt. Bjørndalens 90. verdenscupseier er jo vel verdt å markere med egen tilstedeværelse, men neida. Ikke rakk jeg skiskyting og ikke rakk Bjørndalen gullet. I så måte mistet jeg egentlig ikke noe, rent bortsett fra, kanskje, den ene timen med planlagt søvn, – eller en våkentime.

Uansett; mandagen kommer bråkvikt. En times forskyvning natt til søndag er ikke direkte konsekvensskapende for mandagen. Blir bra med ny uke og med stabil tidsregning. Det er tross alt en uendelighet fram til neste vintertid. Heldigvis.

Legg igjen en kommentar

Publisert i Dagliglivet

Merket med ,