Mistet en times søtlig nattesøvn. Solen flommet kraftig inn stuevinduene, da søvnen slapp taket og beina ikke lengre var horrisontalt dandert, men befant seg klart nederst på motsatt måte av hodet som var kommet aller høyest. Få minutter tidligere hadde beina og hodet hatt høyaktig samme posisjon, bare adskilt av kroppen.
Solen gjorde sitt for å mane fram en sommerlig stemning, men landskapet var fortsatt vinterskudd. Snø, snø, snø. Kulda hang i. Ikke at det var mange kuldegrader, men gradestokken viste unektelig færre enn null grader. I min verden tilsier det at vi befinner oss i vinterhalvåret.
Sommertid er en merkelig sak. Sett i lys av at vi kalenderstyrer sommertiden, har vi på en måte dårlig kontakt med værguden(e). Her var det totalt mangel på harmonomi. Det var nesten ikke noe som minte om sommer.
I tillegg tok det sin tid før jeg faktisk måtte erkjenne at tiden var fremskutt, fremskutt sammenlignet med for eksempel gårsdagen. Nå hang jeg skikkelig bakpå. Ikke at det var direkte kritisk. Det var tross alt søndag, og en sportssending eller to på TV er ikke all verden, men det er jo greit å rekke programmene du har mentalt innstilt deg på å få med deg, tross alt.
Ikke at jeg hadde planlagt TVdagen, men ut fra avisenes oversikter fant jeg kjapt fram til et par høydepunkter, eller mer presist sagt ett høydepunkt. Bjørndalens 90. verdenscupseier er jo vel verdt å markere med egen tilstedeværelse, men neida. Ikke rakk jeg skiskyting og ikke rakk Bjørndalen gullet. I så måte mistet jeg egentlig ikke noe, rent bortsett fra, kanskje, den ene timen med planlagt søvn, – eller en våkentime.
Uansett; mandagen kommer bråkvikt. En times forskyvning natt til søndag er ikke direkte konsekvensskapende for mandagen. Blir bra med ny uke og med stabil tidsregning. Det er tross alt en uendelighet fram til neste vintertid. Heldigvis.
Rinoandersen's Blog 