Monthly Archives: januar 2011

Helbom av Facebook

Facebook-reklamen er ikke så treffsikker som Facebook sier. Mye tyder på at Facebook bommer kraftig i egen markedsføring.

Jeg har selvsagt ingen undersøkelser bak min hypotese, men det er litt påfallende at jeg i dag får en anmodning fra Facebook om å bruke verdens største sosiale nettsted som en reklamekanal hvor jeg kan oppnå “nøyaktig målretting”.

Samtidig, på den samme nettsiden, samtidig med skrytereklamen fra Face, presenteres jeg nemlig for fire reklamebudskap. Ikke ett eneste treffer.

Jeg tilbys abonnement på Dagens Næringsliv. Det er en avis jeg har abonnert på i flere år. Altså: bom av Facebook.

Jeg tilbys VM-mynt, som er noe skikkelig fjas og tull. Jeg har aldri kjøpt en eneste minnemynt. Altså: bom av Facebook.

Jeg tilbys usikra kredittlån. Jeg har ikke behov for ett eneste lån. Altså: bom av Facebook.

Jeg tilbys kjæreste i Oslo (eller altså å bruke et nettsted for folk over 35 som søker kjæreste i Oslo). Nesten treff. Skjønner jo annonsen. Jeg er singel, mann, over 35 år og i målgruppen, men HALLO. Jeg bor i Drammen (jobber jo i Oslo, men alvorlig talt). Jeg er ikke misfornøyd med singellivet, så konklusjonen, også på denne, Facebook, er: bom.

Kjernekunnskap


Gutta i tjuvfiske.com er ikke direkte uvant med å slå ihjel et uendelig antall timer i åndeløs spenning med speiding etter vak, eller også i full forråtnelse nede i en sovepose, inne i ett telt beskyttet mot regn, i påvente av sol og vakende ørreter. Det innebærer at vi ikke drar på fisketur uten en bok eller to. Ingen vak = trøbbel. En sjelden gang kan ørret lurkes opp selv om den kollektivt har bestemt seg for å surmule langt nede i vannmassene, men som regel ender det med en bok.
Tjuvfiske.com-gutta kan derfor svaret på spørreundersøkelsen, og har derfor ikke lov til å svare.
Spørsmålet er: kan du svaret?

Kvittering ikke nok for NSB

Han ga opp. Fornuften nådde ikke inn. Den uniformkledde NSB-mannen var uimottakelig. For andre gang betalte den dresskledde pendleren togturen.

nsb_logo I den varme og nesten helt fulle vogna resignerte den dresskledde mannen i 50-åra. Beundringsverdig rolig tok han fram kredittkortet og ga det til den mildt sagt uforståelig frkantede NSB-ansatte. Den forbrytersk feilen dressmannen med månedskort og kvittering måtte svelge og dermed betale for togturen på nytt, var manglende validering av periodebilletten.

Det er stengt tatt ikke spesielt kundevennlig å avvise kvitteringer, og i steden stå firkantet på at validering er eneste gyldige kvittering. Har du kvittering på at en vare eller tjeneste er betalt, så bør også uniformkledde NSB-ansatte bøye nakken og la nåde gå for rett, tenker jeg der jeg sitter i samme vogn som dressmannen.  Samtidig er jeg usikker på hvordan jeg selv hadde reagert. Hadde jeg velvillig betalt for samme togturen for andre gang?

Strøk på innfløtta-testen

Innfløtta-testen, altså min egen test på om jeg er innbodd etter å ha bytta bolig, gikk ikke spesielt bra. Fire bøker lest i nyttårshelga og hittil i år, skapte hodebry.

Jeg har mitt eget system i bokhyllene. Det er ikke alfabetisk. Det er ikke delt i nålevende og døde. Det er ikke delt i norske og utenlandske, men litt sjangerdelt. Viktigst er at forfatteres ådsverk hører sammen.  Vanligvis tar det kjapt ett års tid før jeg har den intuitive oversikten som jeg kan la meg imponeres av. Tre uker i ny bolig var uansett ikke nok.

Jeg satt med et bittelite knippe bøker etter nyttårshelga. Kun Hans Olav Lalums Menneskefluene var opplagt. Årsaken er at jeg ikke har noe fra ham fra før, og om jeg hadde hatt noe av ham fra før, så tviler jeg jeg på at hovedprinsippet om samling hadde vært opplagt; du blander ikke krim og politikk. Sånn er det bare.

Vigdis Hjorts Snakk til meg, John Le Carres Marionetten og Nick Hornbys Slam ville før flytting vært tominutters jobben, men selv om jeg slanket ned boksamlingen med 15 meter da jeg flytta, på tampen av fjoråret, trengte jeg flere timer. Egentlig er det litt Ok. På den måten er det mulig å gjennerobre tidligere leste bøker.

Norpost sprer reklame ulovlig

Merking av postkasser med Nei takk til reklame virker ikke overfor Norpost. Selskapet som konkurrerer med Posten, gir blanke blaffen. Utilbørlig fyller Norpost postkassene med reklame.

NORPOST-ULOVLIG REKLAME  Norpost distribuerer Byavisa DRAMMEN, en gratisavis som har rett til å komme ned i postkassa mi, selv om jeg har Nei takk til reklame-merke på kassa. Merket er selvsagt klistret på foran, og var derfor godt synlig og ikke skjult under en haug med snø. Likevel nøyde ikke Norpost seg med å legge den helt uønskede avisa i postkassa. Sammen med gratisavisa stablet Norpost reklame fra:

Annonsører som ikke bruker medier folk faktisk ønsker, og som de derfor betaler for, sånne som for eksempel Drammens Tidende, må nøye seg med å komme i postkassene til bare halvpartren av husstandene i Drammen. Sånn er det. Det er ikke akseptabelt at Norpost legger reklame i min postkasse.

Adressaten for å klage er egentlig Forbrukerrådet. Utfallet er garantert. Avsenderne får en skrape. Synderen denne uka var ikke butikkene, men Norpost.

Jeg hadde tatt inn avisene Aftenposten, Nationen, Dagens Næringsliv og Drammens Tidende litt over klokka fem. Et drøyt kvarter senere ser jeg en bil godt merket med Norpost utenfor gjerdet. På vei til jobben åpnet jeg postkassa for å kaste Byavisa DRAMMEN i søplekassa, slik at jeg kan motta vanlig post, og da finner jeg postkassa smekkfull av reklame som aldri skulle kommet i nærheten av min postkasse.

Norpost må skjerpe seg. Seriøse butikker bør plassere annonsene sine i medier som folk faktisk vil ha. Det er først da annonsørene faktisk kan regne med at reklamen blir lest. Å strø reklamen ulovlig i postkasser til tusenvis av mottakere, bør ikke lønne seg. Det er respektløst.

Slått ut av Kongen av Bastøy

Melankolsk trist, utmattet, det kjennes ut som innvendig gråt, som om huden er tårevåt på innsiden. Sjelden har en film berørt meg så sterkt. Kongen av Bastøy er så sterk at det gjør vondt.

 

Kongen av Bastøy

Kongen av Bastøy er filmen du må se. Det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å bli berørt. Du kommer til å kjenne følelsene rive. Du utfordres. Du bør ha tid til ettertanke i bakkant, men du bør ikke droppe denne filmen.

 

Kautokeinoppprøret, om du husker den filmen, og det gjør du sikkert om du så den, er litt i samme klasse. Etter Kautokeinofilmen kjente meg ille berørt. Den delen av den moderne norske historien er  ikke noe å være stolt av.

 

Kongen av Bastøy kjennes like tøff, men på en annen måte. Jeg skal aldeles ikke levere en anmeldelse. Det kan du heller lese i for eksempel VG, der og på filmweb eller Youtube  finner du både traileren og en rekke andre klipp fra filmen, om du altså lurer på hva Bastøy var for et utskudd i det norske samfunnet.