Snublet over denne. En slags analog blogg.
Tja, vel så er kranbloggen på en måte digitalisert. Skribleritolkning kan du gjøre sjæl, men vil tro det er en slags illustrasjon på en deleøkonomi i en kommunikasjonstid…
Publisert i Bøker, Uncategorized
Merket med bøker, bok, fluefiske, friluftsliv, fritid, medier
Innfløtta-testen, altså min egen test på om jeg er innbodd etter å ha bytta bolig, gikk ikke spesielt bra. Fire bøker lest i nyttårshelga og hittil i år, skapte hodebry.
Jeg har mitt eget system i bokhyllene. Det er ikke alfabetisk. Det er ikke delt i nålevende og døde. Det er ikke delt i norske og utenlandske, men litt sjangerdelt. Viktigst er at forfatteres ådsverk hører sammen. Vanligvis tar det kjapt ett års tid før jeg har den intuitive oversikten som jeg kan la meg imponeres av. Tre uker i ny bolig var uansett ikke nok.
Jeg satt med et bittelite knippe bøker etter nyttårshelga. Kun Hans Olav Lalums Menneskefluene var opplagt. Årsaken er at jeg ikke har noe fra ham fra før, og om jeg hadde hatt noe av ham fra før, så tviler jeg jeg på at hovedprinsippet om samling hadde vært opplagt; du blander ikke krim og politikk. Sånn er det bare.
Vigdis Hjorts Snakk til meg, John Le Carres Marionetten og Nick Hornbys Slam ville før flytting vært tominutters jobben, men selv om jeg slanket ned boksamlingen med 15 meter da jeg flytta, på tampen av fjoråret, trengte jeg flere timer. Egentlig er det litt Ok. På den måten er det mulig å gjennerobre tidligere leste bøker.
Publisert i Flytting 2010
Merking av postkasser med Nei takk til reklame virker ikke overfor Norpost. Selskapet som konkurrerer med Posten, gir blanke blaffen. Utilbørlig fyller Norpost postkassene med reklame.
Norpost distribuerer Byavisa DRAMMEN, en gratisavis som har rett til å komme ned i postkassa mi, selv om jeg har Nei takk til reklame-merke på kassa. Merket er selvsagt klistret på foran, og var derfor godt synlig og ikke skjult under en haug med snø. Likevel nøyde ikke Norpost seg med å legge den helt uønskede avisa i postkassa. Sammen med gratisavisa stablet Norpost reklame fra:
Annonsører som ikke bruker medier folk faktisk ønsker, og som de derfor betaler for, sånne som for eksempel Drammens Tidende, må nøye seg med å komme i postkassene til bare halvpartren av husstandene i Drammen. Sånn er det. Det er ikke akseptabelt at Norpost legger reklame i min postkasse.
Adressaten for å klage er egentlig Forbrukerrådet. Utfallet er garantert. Avsenderne får en skrape. Synderen denne uka var ikke butikkene, men Norpost.
Jeg hadde tatt inn avisene Aftenposten, Nationen, Dagens Næringsliv og Drammens Tidende litt over klokka fem. Et drøyt kvarter senere ser jeg en bil godt merket med Norpost utenfor gjerdet. På vei til jobben åpnet jeg postkassa for å kaste Byavisa DRAMMEN i søplekassa, slik at jeg kan motta vanlig post, og da finner jeg postkassa smekkfull av reklame som aldri skulle kommet i nærheten av min postkasse.
Norpost må skjerpe seg. Seriøse butikker bør plassere annonsene sine i medier som folk faktisk vil ha. Det er først da annonsørene faktisk kan regne med at reklamen blir lest. Å strø reklamen ulovlig i postkasser til tusenvis av mottakere, bør ikke lønne seg. Det er respektløst.
Publisert i Medier
Merket med aviser, drammen, forbrukerretiigheter, gratisaviser, medier, norpost, reklame, ulovlig reklame
I transformasjon fra mental trening til praktisk handling, i skarp konkurranse med brødbaking, Dag og Nydalen på TV2.
Flyttesjauen er i sin aller spedeste start, men jeg kan bevise at ting skjer, som det heter. Etter uendelige utsettelser med brødbaking og TV-underholdning, rev jeg skinnet av pølsa, for å omskrive Leiv Vidar-slogaen. Pølsemaker’n på Hønefoss elsker som kjent viktige ting for stygge menn som liker øl: rock og fluefiske, og sponser normalt kun festivaler som slår om seg med med slagord som “speller skinnet av pølsa”. Godt uttenkt, egentlig.
Sjøl var jeg brødløs, uten en smule i brødskuffen, og hadde egentlig ikke noe valg, men måtte sette en brøddeig. Det ga som en liten tilleggseffekt utsatt oppstart av pakking, som i og for seg er en forutsetning for å gjennomføre flyttesjauen. Altså ikke utsettelsen, men pakkingen.
Jeg ser ikke mye TV. Den påstanden fastholder jeg, men det finnes noen unntak, så selv om jeg aldri vil innrette livet mitt etter TV-programmer innrømmer jeg glatt og fullstendig uten antydning til rødming, at det finnes noen få TV-programmer som kjører i venstrefila om jeg er hjemme på sendestart. Torsdager er en krevende TV-dager, særlig etter at Atle Antonsen kostet av seg alt støvet og skapte Dag. Enkel match.
Men jeg er i gang, og jeg kan allerede fastslå, uten at jeg trenger å regne på det i det hele tatt, at 20 tilpassede bokesker (størrelse syv for de innvidde) ikke er mer enn at jeg kommer litt i gang, men det er jo ganske bra i seg selv. Kan med andre ord krysse av i kalenderen for: Er på gang. Jiiiihaaaa!!!!!!!!!!!!!
Publisert i Flytting 2010
Merket med brødbaking, drammen, flytting, medier, pakking, tv
Er iPad og andre smarte leserbrett løsningen for tradisjonelle mediehus som svett leter etter digitale pengestrømmer?
Leserne flykter ikke, men de flytter seg stadig raskere fra de tradisjonelle papiravisene til nettutgavene. Det er egentlig strålende. Utfordringen er at nye leservaner ikke er lønnsomt for mediehusene. Nettleserne er gratislesere, mens annonseløsningene på nettet så langt ikke er på høyden med effekten i papiravisene. Det gir mediehusene en dramatisk inntektsutfordring.
Et av mediebransjens mulige svar ligger i å utvikle gode løsninger for digitale leserbrett. Nationen og Drammens Tidende er to av seks norske aviser som er etablert på iPad-plattformen. Der kan du i løpet av ett minutt laste ned dagens avis, slik du kjenner den som analog papiravis, e-avis/pdf-avis, og du kan klikke deg inn på enkeltartikler. Tanken er å tilby “leserbrett-avis” i tillegg til eller som erstatning for en levert papiravis hjem i postkassa. Foreløpig er iPad-utgaven stengt for folk flest. Bare lesere som er invitert inn i Mediebedriftenes store testpanel har tilgang. Målet er å utvikle en funksjonell og god teknisk plattform, kombinert med å jobbe fram gode kommersielle løsninger.
Om leserbrett-utgavene er salgbare, og til hvilken pris, og i hvilken form, er det for tidlig å mene så mye om, men dersom det lar seg utvikle en kombinasjon av gratis og betalte digitale versjoner, så kan vi se for oss at profesjonelle nyhetsorganisasjoner også framover kan spille en sentral rolle for å ivareta norsk språk, kultur og demokrati. Alternativet kan være rimelig dystert. Det er avgjørende for kulturen og demokratiet å ha en fri og uavhengig journalistikk som makter å nå ut til folk flest.
Foreløpig er leserbrettversjonene kopier av avissidene (e-aviser/pdf-aviser). Utviklingen kan gå i retning av egne “leserbrett-designede aviser”, verdiøkt med video, lyd, lenker til eksterne nettkilder, debattforum og dialog. iPad-utgavene kommer uansett til å forandre seg. Leserbrettene er heller ikke siste stopp i utviklingen. Hvordan mediehusenes nyhetsstrøm vil se ut, hvor mye leserbrett (som rett og slett kan være morendagens PCer) vil veie, eller hvordan innholdet pakkes sammen, aner de færrste noe som helst av verdi om. Men at vi fortsetter i retning av ytterligere sammensmelting av alle kjente mediekanaler, mer integrasjon, mer dialog, mer stedsuavhengig, mer tilgjengelig og får enda raskere overføring av vesentlig større datamengder til enda lavere priser, er det neppe grunnlag for å bestride.
iPad byr på en rekke fordeler, så som størrelse, lagringskapasitet, lesbarhet i mørke…
Like lett å få oversikt over en dobbeltside som på printutgaven…
God lesbarhet på selve artikkelteksten… også i rom med elendig leselys
Kommentaren “Bygdepopulisme” i Aftenposten tirsdag 27. juli, er en god dokumentasjon på samrøre og fri diktning.
Kommentaren som sto på trykk i Aftenpostens lokalutgave for Oslo, er ikke god i faktagrunnlaget. Faktagjengivelsen i kommentarartikkelen er fri fantasi. Kommentatoren kunne i det minste lest reportasjen “Mange byfolk vil flytte til bygda”, som han faktisk kommenterer, og forsøkt å forstå Sentioundersøkelsen som Nationen faktisk har sendt ham.
I steden for å lese reportasjen og undersøkelsen, bedriver kommentatoren fri diktning og trekker slutninger det ikke er grunnlag for.
Faktafeil og fri diktning
1) “Er det bare 63 prosent som trives i Oslo? Det må bety at 37 prosent mistrives”, er resultat av kommentatorens frie fantasi. Nationen har ikke skrevet det. Undersøkelsen sier ikke noe om oslofolks trivsel.
2) “Nationen ga i saken leserne inntrykk av at oslofolk vantrives langt mer enn folk i distriktene”, er kommentatorens frie diktning, eller demonstrasjon av manglende evne til å forstå. Artikkelen sier ikke noe om folks trivsel eller vantrivsel.
3) “Nationen hadde fint hatt dekning for tittelen: Halvparten vil vekk fra bygda”, er feil. Nationen skriver, og undersøkelsen viser, at syv prosent av folk som bor på bygda vil flytte til en storby og ti prosent vil flytte til en småby. Resten vil bli boende i tettbebygd strøk, flytte til et småbruk eller til et øde område (altså forbli på bygda). Altså: Mange vil ha mindre asfalt og mer landlige omgivelser, helt uavhengig av om de i dag bor i storby, småby eller i et øde område.
4) “Nationens vinkling er tendesiøs”, er håpløst. Det er et faktum, viser undersøkelsen, at fire av ti i Oslo vil flytte til bygda om de kan velge helt fritt, uten økonomiske eller andre hensyn.
5) “Er ikke Nationen … interessert i de 63 prosentene som trives i Oslo”, er like håpløst. Det er godt mulig at alle som bor i Oslo trives. Det vet vi ingen ting om. Vi har ikke spurt. Det er ikke poenget. Det vi fikk undersøkt var hvor mange som ønsker å flytte om de kan velge helt fritt.
Når forståelsen er på jordet og mistenkeliggjøringen tar overhånd, blir konklusjonene uten interesse.
Denne elgen er trafikkdrept. Den ser skutt ut, men fasit er ikke tyvjakt.
Svaret står i Ringerikes Blad. Jeg sendte bildet til min gamle avis i Hønefoss. Journalisten i Ringerikes Blad sjekket saken. All grunn til årvåken MC-kjøring over Sollihøgda, og sikkert mange andre steder hvor elgtettheten er særlig stor. Mødrene plager kalvene helt til de stikker. Dessverre roter ungdyra seg ut i veibanen, og visstnok oftere på Sollihøgda enn enkelte andre steder.
Jeg er uansett glad for at jeg selv ikke møtte dyret før det allerede var trafikkdrept og ikke mens det krysset veien.
Publisert i Dagliglivet
Merket med elg, mc, medier, Ringerikes Blad, Sollihøgda, ulovlig jakt
Sosiale medier har en sentral plass i journalistikken. Journalister må ha et fremoverlent og aktivt forhold til sosiale medier.
Hos oss i Nationen, som i en rekke andre redaksjoner, er spørsmålet om retningslinjer for journalisters opptreden i de sosiale mediene reist. Vårt utgangspunkt er at journalistene ikke trenger retningslinjer. Vi har likevel utviklet tre punkter. De skal ikke være begrensende, men gi trygghet. Punktene våre er:
Lojalitetsplikten til arbeidsgiveren er for journalister, som alle andre yrkesgrupper, selvsagt uavhengig av hvor du opptrer. Den bærer vi med oss, alle sammen, enten vi er på nettet eller i festlig lag sammen med venner eller familie.
Vi ønsker at våre journalister oppretter egne profiler (Facebook og Twitter) og bruker de sosiale mediene aktivt, også i sitt journalistiske virke. Vi skal utvikle sakene sammen med leserne og vi skal overvåke nyhetsbildet, også gjennom de sosiale mediene. I tillegg skal vi ha et aktivt forhold til debattsonen på nationen.no, og vi oppretter en Nationen-blogg for å bedre dialogen med leserne.
På twitter: http://twitter.com/rinoandersen
Her er boken for alle som drømmer om den den store lykken som skal eksplodere i fødestuen på sykehuset og alle de rosafargede opplevelsene som drømmen om egne barn er superfastlimt med. Les boken og styr unna. Alternativt er det forklaringsboken du trenger når du stuptrøtt, på kanten av sammenbrudd, for sjette gang på samme natt, forstyrres og må trå til som den gode hjelper og trøster, og det er knapt halvannen time til du må stå opp for å rekke jobben.
Ina Åsheim debutterer med boken Mamma vet ikke hva som er deilig. 35-åringen går inn i ei jentes hode, og gir en episodisk fortelling om familien, sett gjennom den lille jentas egne øyne.
Det er ikke utspekulert ondskap satt i system. Det kan bare virke sånn innimellom. Det er uskyldsrent, men opplevelsen kan sette den tålmodigste mor og far på harde prøver. En helt annerledes fortelling, likevel hverdagslig og stillfarent. Et lite stykke hverdagsdrama, faktisk.
 | Rino til Nei til alt – har f… |
 | Annelie Johansson til Nei til alt – har f… |
 | Nathalie til Boka du ikke må misse |
 | Winnie R til Anbefaler: Den norske pas… |
 | Faith Peters til Siste stikk rett i kneet |
Rinoandersen's Blog 
