Ritualdrap på Bråtan

Årets første ritualdrap er gjennomført. Juletreet er drept med saks og sag. Pynten er redda. Gulvet er vaska. Det er klart for resten av vinteren.

Nytt juletre kjøpes rituelt inn i desember. Det er alltid like morsomt å pynte treet. Plasseringen er gitt etter det første året i ny bolig. Årets tre ble derfor plassert på plassen sin uten at jeg trengte å forbruke en eneste kalori på å tenke ut hvor det hørte hjemme i stua.

Jula 2009 001 

Få pakker. Ja. Kun de jeg skal gi bort som er plassert. Senere kom det mange flere. Heldigvis. Men først ett bilde til; jeg er jo ganske grisefornøyd med treet, så da så:

Jula 2009 003

Og så en aldri så liten juledetalj, sånn at dette blogginnlegget blir litt hyggeligere.

Jula 2009 004

Men etter som dagene går, så dør treet bittelitt for hver dag. I dag så det sånn ut:

Juletredrapet 2009 002

Og da er det faktisk ikke mulig å ikke se at treet lider. Da  er tiden inne for barmhjertighetsdrap.

Juletredrapet 2009 003

I juletredrapstradisjonen starter alltid barbariet, etter fjerning av lys og pynt, med brutal avkutting av grenene lengst oppe på treet.

Juletredrapet 2009 005

Hmmm… til syvende og sist er det ganske barbert.

Juletredrapet 2009 006

Såkalt nakentre, kanskje i slektskap med nakenhund?

Juletredrapet 2009 007

…og her er resten av treet. Klart for destruksjon.

Og til sammen ser nå treet slik ut:

Juletredrapet 2009 008

Sånn er livssyklusen til et veldig suksessrikt juletre. Dyrkeren pleier det, hugger det, selger det, slik at treet kan få sin rettmessige plass i godstuene til folk, bli beundret og snakket om, før en brutalist gjennomfører barmhjertighetsdrap, evenuelt det årlige seriedrapet, for så å kaste det på dør. Bare de aller heldisgste trærne brennes og får enda mer ros fra kjøperne for varmen og hyggen det skaper. Resten blir rett og slett destruert som ledd i den kommunale søppelprosessen.

Stemningsskurr i Drammensmarka

Jula 2009 024 Glade Dimen inn fra høyre. Svett og iherdig skiløper i fargesprakende kondomdress og tusenmeterslys ned slakk helling. Resultat: skiløper på trynet. Fly forbanna. Utskjelling av Dimens eier, altså meg.

Et annet bilde: nyinnkjøpt hodelykt sluttet å lyse ett minutt etter at jeg gikk ut av bilen på Landfalltjern. Forbanna? Oppgitt? Irritert? Frustrert? Tja, både det ene og det andre, men så kom jeg på at jeg hadde eksta pære. Saken løst, men i minus 18 grader knekte det fingrene. Ekstremvondt, smertefult og på full fart til følelsesløshet.

En rolig tur i eventyrlig landskap. Rolig tempo. Skuldra er litt plagsom vond. Men verdt hver meter, også utskjelligen fra treningsfantomet i fargesprakende kondomdress.

Løypemaskinen hadde ikke akkurat prioritert løypenettet utenfor lysløypetraseene, men det gjorde ikke noe. Dimen og jeg hadde, alt i alt, en fabelaktig halvannen times rusletur. Litt blakgatte ski, litt dårlig glid, men hva så: vi koste oss. Rettelse: vi storkoste oss, og i etterkant kjenner jeg at skituren nesten grenser til lett trening.

 
Det er iskaldt ute, men ikke bli skremt for tungt ned i sofaen. Ta det litt rolig, kle deg godt og nyt marka!

Jula 2009 059 Dimen ble sjølsagt lei seg, ikke akkurat for at jeg ble utskjelt, men for at turen tok slutt og vi igjen måtte sette oss inn i bilen etter turen. (og…PS! bildene er fra romjula, bare ment som illustrasjoner)

Perfekt romjul og nyttårshelg

Jeg så ikke en eneste rakett, hørte ikke ett eneste smell. Rakettfri nyttårsaften i den norske fjellheimen er perfekt.

Jula 2009 044

Dimen er en irsk setter, snart seks år, yrende ellevill i sin utforskning av alt som kan ligge under snø. Hans frydefulle glede over å jage over hvite vidder er upåvirket av temperaturer ned mot 30 grader minus; like morsomt uansett…

 

 

Rakettfri nyttårsaften er bare en av plussfaktorene. Romjulstiden er overlegen på fjellet. Scooterspor i nysnø, stillhet, nesten folketomt.  Lastet med ski, bøker og mye ulltøy stakk jeg til Synhauglia, ved Yddin, i Øystre Slidre for andre år på rad. Jeg angrer ikke. Helt fenomenalt.

Gode og late dager sammen med bikkja, uten tv, uten nettstrøm, men med solstrøm, parafin, ved og stearinslys er lykkeland. Temperaturer ned mot minus 30 grader gir korte skiturer, men mer sofatid med uendelig god samvittighet.

Bra bokår sluttet perfekt

Siste bok i 2009: Jo Nesbøs Panserhjerte ga en perfekt avslutning på et bra bokår. Det er ikke årets desiderte boktopp, slik jeg vurderer det, men absolutt en av de anbefalingsverdige.

Aller øverst på 2009-lista plasserer jeg Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Det er en fenomenal oppvekstroman. Yan Liankes Tjen folket er også i en egen divisjon.

Bokåret mitt har som vanlig hatt et tungt krimpreg, og som vanlig er jeg imponert av Fossum, Hiaasen, Läckberg, Staalesen Indridason og mange flere. Dersom du ikke er ute etter krim, og ennå ikke har oppdaget Irene Nemirovsky, er det en bra anbefaling.  Bra anbefalinger er også Lars Saabye Christensens Visning, for ikke å glemme Erlend Loes Mixing Part (løp og kjøp!).

 

Camilla Läckberg: Steinhuggeren

Camilla Läckberg: Predikanten

Yan Lianke: Tjen Folket

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Gunnar Staalesen: Kalde hjerter

Jan Mehlum: Det ingen vet

Åsa Linderborg: Meg eier ingen

Turid Rugaas: På talefot med hunden

Niall Griffiths: Sauepuler

Ingvar Ambjørnsen: En lang natt på jorden

Jan Guillou: Madame Terror

Liza Marklund: En plass i solen

Irene Nemirovsky: Sjelens herre

Colm Toibin: Mesteren

Erlend Loe: Muleum

Jørn Lier Horst: Når havet stilner

Arnaldur Indridason: Fjellet

Kjetil Try: La de små barn komme til meg

Kjetil Bjørnstad: Elven

Knut Nærum: De dødes båt

Håkan Nesser: Beretningen om herr Ros

Jonny Hallberg: All verdens ulykker

Alf R. Jacobsen: Rød August

Marita Liabø: Hoppe naken

Vibeke Løkkeberg: Allierte

Denise Mina: Blodåkeren

Ake Edwardson: Det beste landet

Roy Jacobsen: Hoggerne

Kjell Ola Dahl: Lindemans tivoli

Yrsa Sigurdadottir: Den som graver en grav

Lars Lenth: Den samme elva

Markus Zusak: Boktyven

Lars Saabye Christensen: Gutten som ville være en av gutta

Christian Refsum: Ingen vitner for vitnet

Karin Fossum: Varsleren

Camilla Läckberg: Havfruen

Rune Belsvik: Kommoden

Yrsa Sigurdadottir: Aske

Vetle Lid Larsen: Norske helter

Mark Haskell Smith: Våt

Erlend Loe: Mixing Part

Carl Hiaasen: Et naturbarn

Lars Saabye Christensen: Visning

Henning Mankell: Den urolige mannen

Vigdis Hjort: Tredje person entall

Knut Faldbakken: Totem

James Lever: Meg Cheeta

Håkan Nesser: Og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla

Mark Billingham: Reddhare

Jo Nesbø: Panserhjerte

(satt opp i lest rekkefølge)

Nye Gulskogen ikke klokest

Hva tenkte politikerne på den dagen de ga grønt lys for gigantutbyggingen av Gulskogen Senter?

Kartbilde

Gulskogen Senter er flott. Den kraftige utvidelsen er vellykket. Det samme er det nye parkeringshuset. Det er ganske fint å handle på Gulskogen, men hvordan er det mulig å gi tillatelse til en såpass kraftig utvidelse uten å vurdere veinettet til og fra kjøpesenteret?

For en god del år siden betalte AKA-eier Åge Thoresen nytt lysregulert kryss med tilpasset avkjøring for å få lov til å åpne butikk langs Rosenkrantzgata i Drammen. Det var åpenbart lurt. Utvidelsen av Gulskogen er ikke like lur. I store deler av desember har det korket seg fra  Rosenkrantzgata. Det har en eneste årsak: et veinett som ikke er tilpasset det nye kjøpesenteret.

Utvidelsen av senteret er uheldig.  Det er ganske fint om politikerne blir noe strengere i møte med kapitalinteresser. Det er ikke mangel på butikker, men det er mulig å skape mangel på fremkommelighet.

Følg DT – vinn kinobilletter

Drammens Tidende skal dele ut 100 kinobilletter. Vi trekker ut en vinner som får to kinobilletter hver gang vi passerer 100 nye tilhengere på Facebook.

Drammens Tidende har lenge hatt en gruppe på Facebook. I dag etablerte vi en egen side. Vi tar en ny sats. Hovedgrunnen er et ønske om å styrke dialogen med våre lesere.

Facebook er viktig. Vi snakker om Norges største nettsted. Ingen virksomheter kan forholde seg passive til det største treffstedet på nettet.

Trafikkmeldinger på dt.no

Vei- og føreforhold finner du fra denne uken på dt.no. Vi ønsker din hjelp for å utvikle tjenesten videre.

Trafikkmelding-tjenesten er litt beta. Den kan utvikles videre, selv om den allerede fra lanseringsdagen har mye nyttig informasjon. Du finner alt om føreforhold i ditt nærmiljø, likeså om stengte veier og køer. Vi mener den er såpass nyttig at vi er glade for å lansere den i en hektisk førjulstid. Knapt noe er mer irriterende enn å møte en stengt vei, og  måtte foreta betydelige omkjøringer i steden for å legge oppen alternativ reiserute før du starter kjøreturen. Det skal du slippe, om du bruker trafikktjenesten på dt.no.

Vi ønsker å utvikle tjenesten videre. Til det ber vi om din hjelp. Om du kjører ofte eller sjelden, har du selv den beste oppfatningen av hva du aller helst ønsker informasjon om. Gi gjerne tilbakemeldinger her på bloggen, eller på e-post til rino.andersen@dt.no

Ikke akkurat Lars Monsen

Lars Monsen elskes av mange. Likevel; her er en variant innenfor friluftsliv som du ikke må gå glipp av…

Les lokale nyheter på iPhone

iphone 2 dt.no er tilpasset på iPhone-plattform. Det kom på plass i dag. Du finner den på http://mobil.dt.no

All iPhone-funksjonalitet skal legges på plass. Vi er ikke helt ferdig med jobben. Førsteversjon er fiks ferdig mandag. Samtidig er vi interessert i tilbakemeldinger fra dere som leser oss på iPhone. Er det noe du vil ha endret på, så gi oss en tilbakemelding. Den kan du gi som en kommentar på denne bloggen, eller sende en sms til 90881828 eller en e-post til rino.andersen@dt.no.

Mandag legger vi ut en bedre og mer brukervennlig meny, men det kan jo være at du ønsker større bilder, ny rekkefølge på elementer, eller noe vi ikke har tenkt på. Vi er interessert i din mening.

iPhone-versjonen vår speiler mobil-utgaven. Slik gjør vi det i denne omgang. Langsiktig er målet at alle får tilgang på hele dt.no, tilpasset iPhone eller andre smarte mobiltelefoner med berøringsskjerm, også når du klikker deg inn på vår ordinære nettutgave. Det er et litt mer omfattende løp. Vi kommer dit, men det er neste generasjons utvikling.

Salander vår tids Jane

Lisbeth Salander er like tidsriktig som Jane var på 30-tallet.

Jane, dama til Tarzan, i stofilmen fra 30-tallet (Apemannen i 1932, skrevet allerede i 1912), traff perfekt tidsånden. Hun klarte seg gjennom flere tiår. Mannen var muskelsterk, handlekraftig, beskyttende, omsorgsfull, leder, sjef, mikrofeminin og sånn passe smart, men smart nok til å klare seg helt på egenhånd. Janes rolle var å beundre Tarzan. Hun var naturligvis vakker, feminim, beskyttende, lojal og mye annet bra, men var definitivt ikke akkurat i ledelsen.

Lisbeth Salander er nøkkelkvinnen i Stieg Larsson-filmene, i bøkene også, men der er det flere fremtrende og sterke kvinner. Noe av det undervurderte, tror jeg, i å forstå Larssons popularitet, er at mannen ikke bare skriver spennende og godt, men også treffer på kjønnsrolledefinisjonen.

Har du glemt Tarzan og Jane? Vel, her er en mulighet for et minnegløtt: