– Det finnes ikke gratis lunsj, er et ofte brukt munnhell av folk som er opptatt av å holde ryggen fri. Jeg erfarte noe annet enn munnhellets iboende tilbakeforventningsbetaling i dag. Hvor gæli kan det gå, sånn i alminnelighet?
Vel, prislappen vi snakker om er ikke akkurat komprimiterende, men jeg skjønner jo at vi brennvinnskvikt kan snakke om tusenlapper. En uskyldig skål med salat, iblandet smellgode oliven, skulle vise seg å herpe en tann. Da snakker vi plager. Da snakker vi utgifter. Da snakker vi dyrt.
Vi snakker ikke ruin, men alle vet at tannleger ikke rødmer over å slenge rundt seg med helt unevnelige beløp bare for å ta imot skrekksvettende pasienter for å ta bilder av tenna. Det tar dem kjapt nærmere tusen kroner for. Besøk på et kvarter koster skjorta, faktisk, og ei skjorte kan du faktisk ha glede av i flere år, men bilder av tenna skaper jo ikke akkurat glede. Derimot skaper det uneklig grunnlag for gladelige utskeielser for menn, eventuelt kvinner, i hvite frakker, gjerne med briller, stødige borrehender og med lisens for å foreskrive amalgam.
Jeg gruer meg så jeg føler meg syk. Lønsjen sender meg rett inn i torturstolen, og denne gang er det ikke for å fornye albumet. Pokkern til lønsj. Årets dyreste, tenker jeg, for ikke å snakke om at den får etterspill som årets mest torturerende. Bare ett botemiddel kan løfte morgendagen, og det er unevnelige mengder lystgass.
Rinoandersen's Blog 