Tag Archives: kundeservice

Monopolistiske trekk i dekkbransjen

Dekkhotell i Drammen må ha det veldig fett. Konkurransen er åpenbart pinglete.  Selv er jeg ute etter å få tips fra noen som er fornøyde kunder hos en av de lokale dekkhotellene.

I ettermiddag ringte jeg til selskapet som lagrer mine sommerdekk. Samtalen begynte bra. Jeg fikk svar etter femte ring. Telefonen ble tatt, men så skar alt seg. Samtalen forløp slik:

 

– Unnskyld, har jeg kommet riktig. Jeg har ringt XXX?

– Ja. Du har ringt riktig nummer, men vi har stengt. Du må ringe før 16:00.

– Oppsann. Er det mulig å gjøre en dekkavtale en ettermiddag, eller en lørdag. Du skjønner jeg er pendler og er ikke i Drammen så tidlig.

– Nei. Og jeg kan ikke snakke med deg. Det er stengt. Du må ringe mellom åtte og fire.

– Jo, men nå snakker jo vi sammen. Er det mulig å gjøre en dekkskiftavtale?

– Ikke nå. Du må ringe mellom åtte og fire.

– Jeg skjønner at dere har stengt, men er det for eksempel mulig å få skiftet på en lørdag. Du skjønner jeg er pendler. Jeg er ikke i Drammen før 16:00 og jeg drar lenge før åtte om morgenen.

– Du må ringe i åpningstiden, mellom åtte og fire.

– Ja, men men hvordan kan vi få ordnet opp med dekkskiftet. Sommerdekkene mine ligger hos dere, og jeg må få byttet fra vinter- til sommerdekk.

– Du må ringe mellom åtte og fire. Du er ikke hos XXX. Det er bare telefonen som  er her. Mannen min har tatt med telefonen hjem.

– Ok, kan jeg snakke med ham, og se hva som er mulig å få til? Jeg vil jo uansett ha mine egne dekk. De er lagret hos dere.

(damen snakker med en annen person som åpenbart er i samme rom…, men hjelper det? Nei)

– Du må ringe mellom åtte og fire.

– Ja, men kan jeg få snakke…

– Nei. Du må ringe mellom åtte og fire.

Jeg forsto at samtalen i og for seg var rimelig sluttkjørt. Hadde dekkhotellene i Drammen slitt, hadde de hatt det trangt, hadde de hatt fokus på å bevare og rekruttere kunder, hadde de trengt nye oppdrag, så ville de selvfølgelig minst strukekt seg såpass langt at jeg hadde fått snakke med mannen som hadde tatt med seg telefonen hjem,…han må jo ha tenkt en eller annen kunderettet tanke når han gjorde det? Da kunne vi kanskje funnet en løsning.

Uansett; har du et tips om et selskap i dekkhotellbransjen (skifter og lagrer dekk) i Drammen, så er jeg interessert i dine erfaringer. Jeg trenger nytt hotell til dekkene mine.  

Vangsjø topper vaffeltest

Styr unna vaflene på Smuget (Yddin Fjellstue). Gå for Vangsjø-vaflene. Det viser dagens pittstopper.

Dagens bloggoppdatering er for alle oss som påskeferierer på Synhauglia.

Smuget-vaflene står til en svak toer på terningen. Den ble servert kald, var bløt og dvask. I tillegg manglet ekte rømme. Lettrømme på fjellet holder ikke!

Vangsjø-vaflene er gigantisk store, serveres alltid varme, med rikelig jordbærsyltetøy og ekte rømme!
Vangsjø har kanskje Norges beste vaffeljern. Noen ganger er vaflene litt overstekte. Det drar ned til en sterk femmer på terningen.

På Smuget lurer du litt på om du egentlig er velkommen. Slik er det ikke på Vangsjø. Der tas du imot som en gammel slektning. Det sier ganske mye om atmosfæren.

Legg gjerne skituren via Yddin, sånn for å oppleve forskjellen. Aviser får du begge steder. Resten er forskjellig.

Fatle-løs tilværelse er undervurdert

 

Vellykket skulderoperasjon. Den uendelig kjedelige fatle-perioden er avsluttet, tre uker før normert tid. Intet mindre enn genialt bra.

En tilværelse med høyrearmen i fatle er tilbakelagt. Det har vært ganske interessant, ganske krevende, rimelig vanskelig, og fryktelig kjedelig. Det er nesten ikke til å begripe hvilket latmannsliv kjeiva bedriver. Venstrehånda har vist seg ekstremistisk utrent i nesten alle sammenhenger. Selv tannpuss er en krevende øvelse.

Mest skremmende er butikkansattes overlegent ignorantiske holdning til folk med handicap. Jeg har med fullt overlegg ikke spurt aktivt om hjelp, og det er bare på Meny på Konnerud at kassadamen uoppfordret pakket varene for meg. Ingen andre dagligvarebutikker i Drammen har ansatte som er i nærheten, og jeg kan love dere: det er veldig krevende å pakke varer ned i en plastpose basert på en frisk arm.

Normert skulle jeg bruke fatlen fram til 1. desember. Men jeg har åpenbart hatt en flink kirurg, og det er vel ikke merkelig at alpintlandslagets fremste knivmann, Arne Kristian Aune, er en flink mann med skalpell, og i og for seg med skrutrekker og sysaker. I tillegg har jeg sikkert gjort de riktige øvelsene. Dermed kunne fatlen hives allerede på dagens kontroll på sykehuset.

Feiringen besto i å gå “hodelykt-tur” i skauen med begge armene fri. En uendelig deilig opplevelse. Høyrearmen hang for det meste rett ned, var ikke særlig aktivt med, men å slippe den løs, så å si, ikke ha den bundet i en fatle inntil kroppen, var en unik opplevelse.

Det betyr et nytt hakk på opptreningsperioden. Jeg er fornyet i troen på lange skiturer på fjellet i romjulen, og gleder meg allerede til en rekke kjedelige øvelser med fjellferie med ski på beina i romjulen som første store belønning.

Tror dere kundene er idioter?

Konkurranse er herlig. Internett er effektivt. Det hjelper forbrukeren til raskt å sjekke priser. Det er kjapt å spare tusenvis av kroner.

Nettet forandrer samfunnet på veldig mange måter. Prissjekk og dermed en helt ny konkurransesituasjon er bare ett av elementene, ikke det viktigste en gang, men fem-minutters jobben kan kvikt gi deg tusenvis av sparte kroner i fortjeneste. Dette er en slik fortelling.

Det er langt fra alle som har tatt inn over seg de nye rammebetingelsene. Et av merkeverkstedene i Drammen ga et pristilbud på en reparasjon som mildt sagt viste seg å være i overkant drøyt.

audi a6 2,4 Det er ikke alle som har tatt helt inn over seg at konkurranse virker. Det tok fem minutter å sende en e-post til et utvalg godkjente verksteder. Det tok fem minutter å kutte regningen med 14 000 kroner, tilsvarende en tredel av det første tilbudet som ble gitt.

Det er visstnok ekstremt billig i Sverige, men der gadd ikke verkstedene å besvare forespørselen. Det gjorde heller ikke alle verkstedene i og rundt Drammen. Jeg gadd ikke purre. Det handler om tillit.

Jeg fikk et konkret pistilbud. Dermed skulle bilen også kunne EU-godkjennes. I dag har jeg benyttet et helt annet tilbud. Internett gjør livet litt enklere, og litt billigere…

Albjerk-timen er ikke som andre timer

En skoletime er 45 minutter. På Albjerk er det ennå en definisjon på tidsenheten.

Overrasket? Vet ikke helt, men at en klokketime tilsvarer en halv Albjerk-time var jeg ikke forberedt på.

Jeg kom til timeavtalen. Bilen skulle være ferdig etter en time, men det viste seg å være etter en Albjerk-time, eller to klokketimer. EU-kontroll har fastpris hos Auda-forhandleren i Drammen. Enten svirrer gutta på verkstedet rundt i svime, og det gjør dem nok ikke, eller så er kalkylene for å utbedre feilene så gunstige at selve kontrollen greit nok kan gjøres unna med svimlende tap. Det er ikke mulig å tjene penger på en totimers-kontroll med 390 kroner i fastpris.

Derimot ligger det nok en grei fortjeneste om verkstedet får “godkjenningsreparasjonene” på Auda-bilene. Jeg vet ikke om tyske Auda (eller Audi som tyskerne kaller den) er verdens dårligste biler. Det er mulig jeg bare har vært uheldig med bilen min, men kvaliteten er uansett en katastrofe.

Meny på Konnerud – i en særklasse

menyButikkansatte gir døll service. Jeg har funnet ett unntak i Drammen: Meny på Konnerud.

Med armen i fatle, etter å ha fått festet bicepsen på nytt, ved hjelp av en skrue i skuldra og omfangsrikt kirurgisk håndtverk, har jeg fortvilet kjempet mang en kamp med å pakke betalte dagligvarer ned i gjenstridige bæreposer. En rørlig og frisk venstrearm og friske tenner er ikke akkurat like bra som to friske og rørlige hender. Pakking av betalte varer er faktisk innmari krevende, basert på kjeiva som eneste redskap.

“Heisann. Trenger du pakkehjelp?”, spurte den hyggelige damen i kassa i Menybutikken på Konnerud, og før jeg rakk å svare var hun i full gang med å pakke ned varene.

Fabelaktig.

Den store biffbløffen

bilde_eurospar

Gamlisgamlingene, sånne som allerede tilbringer tiden på aldershjemmene, setter kanskje pris på smakløs biffgryte uten kjøttstykker, da flertallet på gamlishjemmene kanskje sliter med utbredt tannfelling. Det kan godt hende det er sånn. Det vet jeg egentlig ikke noe om, men sjøl foretrekker jeg at det faktisk er biff i biffgryta. Eurospar kunne i det minste spandert to små kjøttstykker, så kunne jeg ordnet krydderier og foretatt litt tilsetting av hvitløk, krønsja tomater og litt snadder selv.

Sliten, med tunge steg, trøtt i kroppen og hodet, uten motivasjon for å kreere egen middag, slepte jeg meg innmom Eurospar-butikken i Torget Vest. Det er en bitte liten omvei fra jobben, innom Eurospar, på strekningen fra torvet til Thamsgate Parkeringshus.

Etter en alt for lang arbeidsdag, uten motivasjonfor å prestere noe som helst, men med en gryende sultfølelse, lutret jeg meg fram til delikatessedisken helt bakerst  i lokalet. I glassmontrene er det alltid, har jeg sett, et bitte lite, men ikke nødvendigvis direkte frastøtende, utvalg av ferdige middagsretter. Etter å ha sjekket ut hva alt var, altså ikke ved å smake på alt, men gjennom å snakke med den litt slitne damen som jobbet bak disken, klikket hjernen inn på biffgryte.

Forventningene var ganske minimalistiske. Jeg forventet ikke en kulinarisk opplevelse som ville stimulert smaksløkene og fått tunge og tær til å krølle seg av rå og hemningsløs nytelse. Jeg hadde vel egentlig ingen spesielle forventninger, rent bortsett fra at jeg ville satt pris på å finne mer enn ett bitte lite stykke billig bankekjøtt i en biffgryte. “Hallo. Dere må faktisk skjerpe dere litt”, tenkte jeg, unektelig skuffet, fortsatt sliten, og veldig utilfreds.

Spar meg for at jeg skal spare dere, men jeg er selvsagt åpen for at jeg har misforstått selve butikknavnet. Det er ikke jeg som kunde som skal spare, men dere som skal spare, eller sparer dere tannfellernes forening for å måtte slite i stykker kjøttet med de allerede tannløse gummene?

Materialkjøp i millimeter ga XL-service

hundehus og mc-09 - aug09 019

Hei, Oscar her. Jeg tenkte at jeg vil bygge hundehus til Dimen.

Hæ? Hundehus til Dimen, svarte jeg, litt paff over forslaget, egentlig. Men sånn startet Dimen-huset.

Oscar fant fram papir, gråblyant og egnede linjaler og satte i gang. Få dager senere kom han med tegningen.

 

Her er prosessen, og resultatet. Selv tok jeg den viktige håndlangerjobben, og allerede under innkjøpsrunden på XL Bygg, og altså før byggingen startet, skjønte jeg at Dimen-huset var i ekstremt trygge hender. XL-mannen på lageret rettet ryggen, så skarpt på Oscar, konstaterte høylytt at: Jasså, er det i millimeter! Derfra og inn fikk vi service som om vi var Snekkerne Andersen. Artig.

Her er fotoalbum fra prosjektet. Vi hadde for det meste ganske fint vær. Sola var med oss. Dimen inntok en litt avvente holdning og Oscar tok i bruk alle mulige arbeidsstillinger, og fint ble det.