Tag Archives: fritid

Drammens dyreste fliser

Journalisten i meg våknet; fram med kamera: ulykker må dokumenteres.

knust

Ikke vanskelig å konstatere at flislegging og viftemontering plutselig fikk en ny kostnadsside, men tidligere på dagen var alt rosenrødt.

liten stabel

Lim, fliser, måling. Det gikk på en måte som en lek.

nøye

…riktignok så det ut som hardt arbeid, med en vrien arbeidsstilling og seig, seig limmasse som skulle jevnt på veggen.

jobbings

Men Oscar var arbeidslysten, nøye og samvittighetsfull, som alltid.

nøye

Resultatet ble fremragende. Kun fuging gjenstår, men alt er fagmessig på veggen.

montert

Akkurat avslutningen var kanskje litt mer nedempet med en slags begravelse av induksjonsplata. Sånn kan det gå. Uflaks, heter det.

innpakket

En forundringspakke til forlystelse og ettertanke

Lars Saabye Christensen gir oss en herlig forundringspakke med boken Barnhard Hvals forsnakkelser. Vi snakker ikke utelukklende om forsnakkelser, vi snakker om en meget sjelden bok om et sjeldent liv. Her er det vennskap, lidenskap, galskap og skandaler.

Bokomslag-Saabye-20101121 Bernhard Hval, født i 1900, enebarn fra beste vestkant, en einstøing, en pugger, livredd for å henge etter, blir han selvsagt den beste i sitt kull. Alltid, også når han utdanner seg til lege, men aller best er han med de døde.

Bernhardt Hval skjønner det selv. Han forstår at han er utenfor så det holder, men han kan ikke endre noe på det.

Skikkelige anmeldelser av boken kan du for eksempel lese i Oppland Arbeiderblad eller du kan orientere deg på Bokklubben, hvor leserne gir egne anbefalinger.

Uansett, spør du meg, vil jeg si at det er en veldig leseverdig bok; litt stille, men ikke forsagt. Her får du en anderledes og helt forskjellig historie om det foregående århundret som du egentlig ikke kan bruke til noe annet enn stille ettertanke over ulike former for galskap.

Kult tidsbilde fra tidlig 80-tall

Henrik H Langeland - Verdensmestrene Henrik H. Langeland imponerte voldsomt med Wonderboy, fulgte herlig opp med Francis Meyer og leverer igjen en knallbra roman. Verdensmestrene er en roman det er lett å anbefale.
Langeland er mest troverdig og aller best på å skildre livet til folka med de “aller dypeste røttene og de eldste pengene”. Det er da også absolutt ambisiøst å “krype inn i hodet” til Amar fra Punjab som “stempler” inn på Fornebu akkurat i det Oddvar Brå brekker staven.

Spennet i romanen halter. Det kan ha vært tilsiktet av flere grunner, eller det kan være et resultat av at prosjektet rett og slett er for krevende.

Om du vil lese en ordentlige anmeldelse kan du f.eks sjekke denne i Dagsavisen . Vil du heller lese et helt utdrag, så finner du et bra i Dagbladet.

Trønder lærte å gå i bånd

Trønderen Dimen er integrert drammenser og har lært å gå i bånd.

Dimen er en våken trønder, eller eks-trønder, på drøyt seks år. Han ble raskt integrert i Drammen. Det var mer krevende å avlære uvanen med å ha så stramt bånd som mulig. Da jeg overtok Dimen for godt og vel et drøyt år siden, var alle turene en utfordring. Dimen var overbevist om at båndet måtte være så stramt som det teoretisk var mulig å få det.

Sånn ville jeg ikke ha det. Kodeknekking måtte til. Jeg startet umiddelbart etter overtakelsen med kontaktøvelser og dresurtrening. Dernest begynte den systematiske treningen på «prosjekt: gå-i-bånd». Det er på et vis enkelt å oppnå raskt resultat, men da må du bruke gammeldagse metoder. Det kan gi en usikker hund. Det vil ingen ha. Løsningen er derfor å bruke tid, være tålmodig og aldri gi seg.

I tilfellet Dimen er all opplæring tuftet på at «jeg vil inn i hodet hans». Jeg vil beholde en glad hund med mye selvtillit. Metoden gikk ut på:

Jeg byttet ut vanlig hundebånd med et tau på fem-seks meter. Det ga Dimen mulighet til å løpe relativt fritt. Derimot fikk han ikke løpe med stramt bånd. Jeg stoppet hver gang båndet ble stramt. Han måtte tilbake og rundt meg, før vi fortsatte turen. Selv veldig korte turer, målt i meter, tok fryktelig lang tid, i starten. Det tok flere måneder før jeg kunne regne med å gå en rimelig lang tur. Metoden er en eneste stor og sammenhengende tålmodighetstest.

Senere varierte jeg båndlengdende. I dag er båndlengden uvesentlig. Dimen går bra i lange og korte bånd. Han stopper opp når båndet strammes, og lenge før det strammer såpass at min arm «forsvinner/dras» ut fra kroppen. Bare unntaksvis må jeg stoppe opp.

Den endelige testen, eksamen så å si, på om metoden virkelig er en suksess, har vært en bytur i variert tempo (vanlig bånd på ca halvannen meter), og joggetur (med bånd på 1,20).

Har du ei bikkje som er umulig å gå tur med, ei bikkje som halser og drar, så tenker jeg at denne metoden garantert gir suksess. Ulempen er at du selv må utvise en ekstrem stahet, ha veldig romslig tålmodighet og være utholdende. Det positive er at den virker uten at bikkja blir usikker, nervøs eller at forholdet dere imellom blir anstrengt eller ødelagt.

Ritualdrap på Bråtan

Årets første ritualdrap er gjennomført. Juletreet er drept med saks og sag. Pynten er redda. Gulvet er vaska. Det er klart for resten av vinteren.

Nytt juletre kjøpes rituelt inn i desember. Det er alltid like morsomt å pynte treet. Plasseringen er gitt etter det første året i ny bolig. Årets tre ble derfor plassert på plassen sin uten at jeg trengte å forbruke en eneste kalori på å tenke ut hvor det hørte hjemme i stua.

Jula 2009 001 

Få pakker. Ja. Kun de jeg skal gi bort som er plassert. Senere kom det mange flere. Heldigvis. Men først ett bilde til; jeg er jo ganske grisefornøyd med treet, så da så:

Jula 2009 003

Og så en aldri så liten juledetalj, sånn at dette blogginnlegget blir litt hyggeligere.

Jula 2009 004

Men etter som dagene går, så dør treet bittelitt for hver dag. I dag så det sånn ut:

Juletredrapet 2009 002

Og da er det faktisk ikke mulig å ikke se at treet lider. Da  er tiden inne for barmhjertighetsdrap.

Juletredrapet 2009 003

I juletredrapstradisjonen starter alltid barbariet, etter fjerning av lys og pynt, med brutal avkutting av grenene lengst oppe på treet.

Juletredrapet 2009 005

Hmmm… til syvende og sist er det ganske barbert.

Juletredrapet 2009 006

Såkalt nakentre, kanskje i slektskap med nakenhund?

Juletredrapet 2009 007

…og her er resten av treet. Klart for destruksjon.

Og til sammen ser nå treet slik ut:

Juletredrapet 2009 008

Sånn er livssyklusen til et veldig suksessrikt juletre. Dyrkeren pleier det, hugger det, selger det, slik at treet kan få sin rettmessige plass i godstuene til folk, bli beundret og snakket om, før en brutalist gjennomfører barmhjertighetsdrap, evenuelt det årlige seriedrapet, for så å kaste det på dør. Bare de aller heldisgste trærne brennes og får enda mer ros fra kjøperne for varmen og hyggen det skaper. Resten blir rett og slett destruert som ledd i den kommunale søppelprosessen.

Stemningsskurr i Drammensmarka

Jula 2009 024 Glade Dimen inn fra høyre. Svett og iherdig skiløper i fargesprakende kondomdress og tusenmeterslys ned slakk helling. Resultat: skiløper på trynet. Fly forbanna. Utskjelling av Dimens eier, altså meg.

Et annet bilde: nyinnkjøpt hodelykt sluttet å lyse ett minutt etter at jeg gikk ut av bilen på Landfalltjern. Forbanna? Oppgitt? Irritert? Frustrert? Tja, både det ene og det andre, men så kom jeg på at jeg hadde eksta pære. Saken løst, men i minus 18 grader knekte det fingrene. Ekstremvondt, smertefult og på full fart til følelsesløshet.

En rolig tur i eventyrlig landskap. Rolig tempo. Skuldra er litt plagsom vond. Men verdt hver meter, også utskjelligen fra treningsfantomet i fargesprakende kondomdress.

Løypemaskinen hadde ikke akkurat prioritert løypenettet utenfor lysløypetraseene, men det gjorde ikke noe. Dimen og jeg hadde, alt i alt, en fabelaktig halvannen times rusletur. Litt blakgatte ski, litt dårlig glid, men hva så: vi koste oss. Rettelse: vi storkoste oss, og i etterkant kjenner jeg at skituren nesten grenser til lett trening.

 
Det er iskaldt ute, men ikke bli skremt for tungt ned i sofaen. Ta det litt rolig, kle deg godt og nyt marka!

Jula 2009 059 Dimen ble sjølsagt lei seg, ikke akkurat for at jeg ble utskjelt, men for at turen tok slutt og vi igjen måtte sette oss inn i bilen etter turen. (og…PS! bildene er fra romjula, bare ment som illustrasjoner)

Perfekt romjul og nyttårshelg

Jeg så ikke en eneste rakett, hørte ikke ett eneste smell. Rakettfri nyttårsaften i den norske fjellheimen er perfekt.

Jula 2009 044

Dimen er en irsk setter, snart seks år, yrende ellevill i sin utforskning av alt som kan ligge under snø. Hans frydefulle glede over å jage over hvite vidder er upåvirket av temperaturer ned mot 30 grader minus; like morsomt uansett…

 

 

Rakettfri nyttårsaften er bare en av plussfaktorene. Romjulstiden er overlegen på fjellet. Scooterspor i nysnø, stillhet, nesten folketomt.  Lastet med ski, bøker og mye ulltøy stakk jeg til Synhauglia, ved Yddin, i Øystre Slidre for andre år på rad. Jeg angrer ikke. Helt fenomenalt.

Gode og late dager sammen med bikkja, uten tv, uten nettstrøm, men med solstrøm, parafin, ved og stearinslys er lykkeland. Temperaturer ned mot minus 30 grader gir korte skiturer, men mer sofatid med uendelig god samvittighet.

Bra bokår sluttet perfekt

Siste bok i 2009: Jo Nesbøs Panserhjerte ga en perfekt avslutning på et bra bokår. Det er ikke årets desiderte boktopp, slik jeg vurderer det, men absolutt en av de anbefalingsverdige.

Aller øverst på 2009-lista plasserer jeg Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Det er en fenomenal oppvekstroman. Yan Liankes Tjen folket er også i en egen divisjon.

Bokåret mitt har som vanlig hatt et tungt krimpreg, og som vanlig er jeg imponert av Fossum, Hiaasen, Läckberg, Staalesen Indridason og mange flere. Dersom du ikke er ute etter krim, og ennå ikke har oppdaget Irene Nemirovsky, er det en bra anbefaling.  Bra anbefalinger er også Lars Saabye Christensens Visning, for ikke å glemme Erlend Loes Mixing Part (løp og kjøp!).

 

Camilla Läckberg: Steinhuggeren

Camilla Läckberg: Predikanten

Yan Lianke: Tjen Folket

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Gunnar Staalesen: Kalde hjerter

Jan Mehlum: Det ingen vet

Åsa Linderborg: Meg eier ingen

Turid Rugaas: På talefot med hunden

Niall Griffiths: Sauepuler

Ingvar Ambjørnsen: En lang natt på jorden

Jan Guillou: Madame Terror

Liza Marklund: En plass i solen

Irene Nemirovsky: Sjelens herre

Colm Toibin: Mesteren

Erlend Loe: Muleum

Jørn Lier Horst: Når havet stilner

Arnaldur Indridason: Fjellet

Kjetil Try: La de små barn komme til meg

Kjetil Bjørnstad: Elven

Knut Nærum: De dødes båt

Håkan Nesser: Beretningen om herr Ros

Jonny Hallberg: All verdens ulykker

Alf R. Jacobsen: Rød August

Marita Liabø: Hoppe naken

Vibeke Løkkeberg: Allierte

Denise Mina: Blodåkeren

Ake Edwardson: Det beste landet

Roy Jacobsen: Hoggerne

Kjell Ola Dahl: Lindemans tivoli

Yrsa Sigurdadottir: Den som graver en grav

Lars Lenth: Den samme elva

Markus Zusak: Boktyven

Lars Saabye Christensen: Gutten som ville være en av gutta

Christian Refsum: Ingen vitner for vitnet

Karin Fossum: Varsleren

Camilla Läckberg: Havfruen

Rune Belsvik: Kommoden

Yrsa Sigurdadottir: Aske

Vetle Lid Larsen: Norske helter

Mark Haskell Smith: Våt

Erlend Loe: Mixing Part

Carl Hiaasen: Et naturbarn

Lars Saabye Christensen: Visning

Henning Mankell: Den urolige mannen

Vigdis Hjort: Tredje person entall

Knut Faldbakken: Totem

James Lever: Meg Cheeta

Håkan Nesser: Og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla

Mark Billingham: Reddhare

Jo Nesbø: Panserhjerte

(satt opp i lest rekkefølge)

Salander vår tids Jane

Lisbeth Salander er like tidsriktig som Jane var på 30-tallet.

Jane, dama til Tarzan, i stofilmen fra 30-tallet (Apemannen i 1932, skrevet allerede i 1912), traff perfekt tidsånden. Hun klarte seg gjennom flere tiår. Mannen var muskelsterk, handlekraftig, beskyttende, omsorgsfull, leder, sjef, mikrofeminin og sånn passe smart, men smart nok til å klare seg helt på egenhånd. Janes rolle var å beundre Tarzan. Hun var naturligvis vakker, feminim, beskyttende, lojal og mye annet bra, men var definitivt ikke akkurat i ledelsen.

Lisbeth Salander er nøkkelkvinnen i Stieg Larsson-filmene, i bøkene også, men der er det flere fremtrende og sterke kvinner. Noe av det undervurderte, tror jeg, i å forstå Larssons popularitet, er at mannen ikke bare skriver spennende og godt, men også treffer på kjønnsrolledefinisjonen.

Har du glemt Tarzan og Jane? Vel, her er en mulighet for et minnegløtt:

Blomstrende suksess

Blomster-okt09 001

Her er min første blomstersuksess. Planten kom i hus sammen med meg for snaut to år siden. I dag blomstrer den for tredje gang. Noe lignende har jeg aldri opplevd. Bygger selvtillit i planteverdenen til Blomster-Finn.

Blomster-okt09 002 Jeg kommer aldri til å gå Blomster-Finn i næringen, ikke på noen måte og ikke i noen sammenheng. Men det er forbasket morsomt, egentlig, å se at planten blomstrer for tredje gang. Det skjer på tross av at jeg tidligere har klippet den helt ned, og det er visstnok ikke akkurat etter boka.

 

 

Blomster-okt09 004 Da den blomstret for andre gang ble jeg så fornøyd at jeg økte med en ny plante. Jeg har altså gått fra “helt håpløst” til å  stelle, vel ikke spesielt iherdig, men likevel, fire planter. Det er kanskje ikke imponerende for Gud og hvermann, men selv nøler jeg ikke med å ta i bruk ganske sterke ord og uttrykk.

 

 

Blomster-okt09 008 Nesten litt synd at ikke hele husstanden tar bølgen. Dimen er for sin del genuint uinteressert, der han bikkjer over på ryggen og strekker potene i været, kombinert med et større gjesp…