Tag Archives: bøker

Läckberg suveren svensk krimdronning

Det er noen år siden jeg falt tungt for bøkene til svenske Camilla Läckberg, og det er alltid en glede å ha en av hennes bøker på vent. Du vet du ikke blir skuffet.

Läckberg_fyrvokteren

 Fyrvokteren er ikke ny av året, men jeg har akkurat lest den. Enda en gang leverer Läckberg krim som svinger fra aller første setning.

Menn som hater kvinner-tema har uendelige variasjoner. Läckberg skriver grusomhetene inn i en spennende og god variasjon med drama og trivialiteter på en forbløffende måte.

Jeg gir terningkast seks, og vil du lese en gjennomgripende anmeldelse er Dagbladet en av redaksjonene som har gjort en skikkelig jobb.

Elsker – en god ungdomsroman

Sverre Knudsen har levert “Elsker”, som definitivt er en bra ungdomsroman.

20120118-sveere_k

Sverre Knudsen er en av dem som på en måte “alltid” har vært der, men som ikke har nådd absolutt helt opp.

Ungdomsromanen Elsker har det lille ekstra, det litt uforutsigelige som skaper den lille, ekstradimensjonen.

I så måte er jeg på linje med VGs anmelder som ikke akkurat leverte en slakt.

Rinnan-jævel til siste minutt

Livslei presser han kroppen ut gjennom vinduet og lar seg falle. Ti etasjer lengre nede treffer han asfalten.

20120110-rinnan_bok

Trond Jardar Kvaale ble 87 år. Hans selvmord sommeren 2008 satte på en måte et slags punktum for den forhatte Rinnan-banden. Kvale var den siste i banden som døde. Han døde for egen hånd.

Kvale var ikke akkurat svigermors drøm,  samtidig satt han på en historie fra innsiden av Rinnan-bandens ondskap, og han ga sin historie til Øyvind Skarsem og Ola Flyum før han ga opp, før han ikke orket mer av den på en måte uendelige straffen, slik han opplevde det.

Et vesentlig dokument som kunne blitt språkvasket minst ett øye på terningen, i tillegg er det litt merkelig at forfatterne skriver seg selv inn i historien. For meg er boka en treer på terningen. Dagbladets anmelder mener den er tynn. Det er forståelig.

Bokåret 2011 – en slags selvangivelse

2011-boklista

2011- var ujevnt lesemessig, litt sånn rykk og napp, egentlig. Innholdsmessig er det derimot veldig greit.

2011-heimdal

Årets overraskelse: Jon Erik Rileys Heimal – California. En av de kuleste bøkene jeg har lest. Rilley er skriveglad. Han trengte 873 sider for å skrive fortellingen, men som leser kunne han gjerne fortsatt noen hundre sider ekstra. Klar terningkast seks.

2011-jan_guillou

For Jan Giullou-fans var 2011 ekstraordinært bra. Først leverte han en fantastisk biografi (Ordets makt og avmakt), så fyrte han av Brobyggerne, hvor vi alle forventningsfult kan imøtese oppfølgeren. To seksere på terningen der altså.

2011-jo_nesbø

Uten overraskelse leverte Jo Nesbø, som mange for lengst har hyllet i avisartikler, i blogger og i sosiale medier, Gjenferd. Stødig sekser.

2011-john_irving 

 John Irvings Siste natt i Twisted River lever opp til alle forventninger. Jeg leste den i fjor. Nok en sekserbok fra Irving, som alltid.

Siste klare sekserbok, for meg, er Erlend Loes Fvonk, men det tror jeg egentlig er fordi jeg er fan, har sansen og liker absolutt alt mannen utgir. Nøkternt er det vel egentlig mer usikkert om Fvonk fortjener terning seks, men for oss som liker Loe er det en ny klar sekser.

Rett under disse som jeg rangerer absolutt i det ypperste sjiktet av alt som er utgitt, er det en grei liste med andre gode bøker som er nesten like gode:

KONGEDRAPENE av Jan Ove Ekeberg. Fantastisk historie fra vikingetiden.

NATTEFOKK av Johan Theorin. Herlig svensk krim. Kåret til beste svenske krimroman i 2008. Helt forståelig.

BLODLEIE av Johan Theorin. Ypperlig krim. Ikke rart at Aftenposten ga denne terningkast seks.

VI SKAL ARVE VINDEN av Gunnar Staalesen. Varg Veum holder koken.

MØRKETS SYMETRI av Audrey Niffenegger er ubetalelig spennende, varm, nær, overraskende og bra.

JEG LEVER, PAPPA av Siri Marie Seim Sønsteli og Erik H. Sønstelie er en av høstens viktige bøker. En av de første Utøya-bøkene; opplevd av en av dem som overlevde og hennes far. Dyktig håndtert og tvers gjennom skikkelig.

FREDSFYRSTER av Arid Aspøy er et must for krimlesere, aktuelt knyttet til vår egen Fredspris.

LØGNERE av Odd Harald Hauge er enda en god finanstriller fra Hauge

TYSTEREN av Jan-Erik Fjell er en ekstrem debutantbok fra en ung 28-åring fra Fredrikstad med handling i sommeridylllen utenfor plankebyen.

FASANDREPERNE av Jussi Adler-Olsen viser at danskene også har en krimforfatter i elitesjiktet.

SKYGGEN av Hogne Hongset er også en bok som er på den ypperste anbefalingslisten for krim etter 2011.

UNG MANN I NYTT LAND av Romeo Gill er en uhyre interessant oppvekstroman om brødrene Akas og Surjais møte med Drammen som de kom til sammen med sin mor på 70-tallet. Anbefales.

ANGER av Arnaldur Indridason er enda en ekstremt god islandsk krim.

POKERFJES av Ulrik Høisæther er en litt annerledes og veldig god krim. Leste den stort sett på toget hjem fra jobb. Helt utmerket reisefølge.

OPERASJON ISBJØRN av Erik Wekre er absolutt en bok å plukke med seg.

NATTHAGEN av Knut Faldbakken er innertier for alle oss som liker Faldbakken og hans krimbøker fra Hamar.

OM BARE av Vigdis Hjort er kanskje en av hennes aller beste.

TREDVE DAGER I SANDEFJORD av samme forfatter er ikke akkurat like bra, men en selvbiografisk skildring fra fengslet etter fyllekjøring er absolutt leseverdig.

2011-bøker, for min del, som jeg egentlig vil anbefale deg å styre unna er:

USYNLIG a v Paul Auster

RAPPORT FRA ET SANDKORN av Kjerti Wold og Geir Vang

KJØR MEG TIL SLOTTSPARKEN av Gustav M. Galåsen (som riktignok var et slags ikon på 80-tallet)

MUS av Gordon Reece

DEN GODE DATTER av Steffen Jacobsen

Ikke akkurat finsk fjernsynsteater mellom to permer

Arto Paasilinna Tror du denne mannen er en stor humorist? Se nøye på ham. Navnet er Arto Paasilinna. Han er forfatter. Han er finsk. En bokanmelder i Fredrikstad Blad skriver slik om boken Kollektivt selvmord: “Få kan skrive så gøyalt om alvorlige ting som finske Arto Passilinna”, står det på selve bokomslaget.

Akkurat den bokanmeldelsen er dessverre ikke lengre søkbar på nettet, men Anne-Lise Johnsen har anmeldt flere av den veldig produktive finnens bøker, så da kan du jo for eksempel lese denne om Den elskelige giftblandersken (som jo er en kul tittel).

Det er ikke utenkelig at det er det mest lysende som er skrevet om den boken noen sinne. Riktignok er avslutningen ganske ellevill, og humrende morsom, og riktignok er det en del lettere humrende episoder i boka, men den er absolutt litt “finsk fjernsynsteater-aktig”.

Finner kan fortone seg humoristiske, i alle fall de jeg har møtt, men de er ganske tungsindige. Det er ofte noe dystert over finnene. Akkurat det tar Arto Passilinna på dypeste alvor, eller han spiller opp alle verdens fordommer (med mindre det altså ikke er fordommer, men faktum…, men det vet jeg alvorlig talt egentlig ikke).

Boka er absolutt lesverdig, men direkte ellevill er den ikke. Derimot tror jeg det er et snev av personlig erfaring fra Arto-familiens flukt under krigen, og han klarer faktisk å si noe ganske innsiktsfult om ensomhet, dysterhet og om hvor viktig det er å tilhøre et fellesskap som er litt større enn selvet.

Ønsker du å lese en skikkelig anmeldelse kan du heller sjekke denne fra NRKs Kulturnytt, og som du ser, så er det en varm anbefaling om en lunmorsom bok, egentlig.

Kjernekunnskap


Gutta i tjuvfiske.com er ikke direkte uvant med å slå ihjel et uendelig antall timer i åndeløs spenning med speiding etter vak, eller også i full forråtnelse nede i en sovepose, inne i ett telt beskyttet mot regn, i påvente av sol og vakende ørreter. Det innebærer at vi ikke drar på fisketur uten en bok eller to. Ingen vak = trøbbel. En sjelden gang kan ørret lurkes opp selv om den kollektivt har bestemt seg for å surmule langt nede i vannmassene, men som regel ender det med en bok.
Tjuvfiske.com-gutta kan derfor svaret på spørreundersøkelsen, og har derfor ikke lov til å svare.
Spørsmålet er: kan du svaret?

Strøk på innfløtta-testen

Innfløtta-testen, altså min egen test på om jeg er innbodd etter å ha bytta bolig, gikk ikke spesielt bra. Fire bøker lest i nyttårshelga og hittil i år, skapte hodebry.

Jeg har mitt eget system i bokhyllene. Det er ikke alfabetisk. Det er ikke delt i nålevende og døde. Det er ikke delt i norske og utenlandske, men litt sjangerdelt. Viktigst er at forfatteres ådsverk hører sammen.  Vanligvis tar det kjapt ett års tid før jeg har den intuitive oversikten som jeg kan la meg imponeres av. Tre uker i ny bolig var uansett ikke nok.

Jeg satt med et bittelite knippe bøker etter nyttårshelga. Kun Hans Olav Lalums Menneskefluene var opplagt. Årsaken er at jeg ikke har noe fra ham fra før, og om jeg hadde hatt noe av ham fra før, så tviler jeg jeg på at hovedprinsippet om samling hadde vært opplagt; du blander ikke krim og politikk. Sånn er det bare.

Vigdis Hjorts Snakk til meg, John Le Carres Marionetten og Nick Hornbys Slam ville før flytting vært tominutters jobben, men selv om jeg slanket ned boksamlingen med 15 meter da jeg flytta, på tampen av fjoråret, trengte jeg flere timer. Egentlig er det litt Ok. På den måten er det mulig å gjennerobre tidligere leste bøker.

En forundringspakke til forlystelse og ettertanke

Lars Saabye Christensen gir oss en herlig forundringspakke med boken Barnhard Hvals forsnakkelser. Vi snakker ikke utelukklende om forsnakkelser, vi snakker om en meget sjelden bok om et sjeldent liv. Her er det vennskap, lidenskap, galskap og skandaler.

Bokomslag-Saabye-20101121 Bernhard Hval, født i 1900, enebarn fra beste vestkant, en einstøing, en pugger, livredd for å henge etter, blir han selvsagt den beste i sitt kull. Alltid, også når han utdanner seg til lege, men aller best er han med de døde.

Bernhardt Hval skjønner det selv. Han forstår at han er utenfor så det holder, men han kan ikke endre noe på det.

Skikkelige anmeldelser av boken kan du for eksempel lese i Oppland Arbeiderblad eller du kan orientere deg på Bokklubben, hvor leserne gir egne anbefalinger.

Uansett, spør du meg, vil jeg si at det er en veldig leseverdig bok; litt stille, men ikke forsagt. Her får du en anderledes og helt forskjellig historie om det foregående århundret som du egentlig ikke kan bruke til noe annet enn stille ettertanke over ulike former for galskap.

En litt lang ukebladfortelling

uteliggerbok Gunnar (58) er hjemløs og eier ikke annet enn det han går og står i. Du får historien hans i den nyutgitte boka “Jeg bor rett nede i gata”. Faren hans var skikkelig tørst. Gunnar gikk for lut og kaldt vann i et etterkrigsherjet Tyskland. En dag kom den tidligere drukkenbolten av en far ned til Tyskland og hentet unga hjem til Norge. Unga kunne tysk. Faren tok dem med til et litt enkelt og koielignende hjem i Porsgrunn. Bakteppet oser av et forklarbart liv på gata.

Siri Walen Simensen fant Gunnar på Natthjemmet i Drammen. Hun låner ham et øre og blyanten. Hun gir oss Gunnars historie. Det er som å lese en skikkelig lang ukebladreportasje om en uteligger som helst ikke vil se ut som en uteligger, og som har gode sider, sterke sider, stolthet, som skjønner når han er en drittsekk, og som periodevis har skikket seg veldig bra, men som leser vet du ikke hva du kan stole på. Det er ikke mye spor av journalistikk i boka, bare et par antydninger, deriblant et sterkt møte med Gunnars søsken.

Bor du i Drammen er det jo greit å lese en bok om en som bor i Drammen. Simensen gir deg en sterk historie som er ukebladsk lettlest,  men som dessverre skjemmes av at den utgir seg for  å være en reportasjebok; en slags møte med-bok, uten at du som leser egentlig vet hva som er oppsinn og hva som er fakta .

Kult tidsbilde fra tidlig 80-tall

Henrik H Langeland - Verdensmestrene Henrik H. Langeland imponerte voldsomt med Wonderboy, fulgte herlig opp med Francis Meyer og leverer igjen en knallbra roman. Verdensmestrene er en roman det er lett å anbefale.
Langeland er mest troverdig og aller best på å skildre livet til folka med de “aller dypeste røttene og de eldste pengene”. Det er da også absolutt ambisiøst å “krype inn i hodet” til Amar fra Punjab som “stempler” inn på Fornebu akkurat i det Oddvar Brå brekker staven.

Spennet i romanen halter. Det kan ha vært tilsiktet av flere grunner, eller det kan være et resultat av at prosjektet rett og slett er for krevende.

Om du vil lese en ordentlige anmeldelse kan du f.eks sjekke denne i Dagsavisen . Vil du heller lese et helt utdrag, så finner du et bra i Dagbladet.