Drammensmarka snødekket, hvit, stille, vakker og innbydende. Årets vinter kan bli alt for kort, men har likevel bydd på fantastiske flotte skiturer i bynære omgivelser, i alle fall for skiglade drammensere.
Vakkert, fredfult, nær urørt, bare delt av andre frigåere med ski på beina.
Snart ti år gamle Dimen tråkker velvillig opp oppgåtte skispor; ren hundelykke.
Flinke folk lager perfekte spor.
Vaffelstopp og varm toddy er sjelden feil.
God skilting er uvurderlig når du sklir innover på ukjente spor i marka.
Arnaldur Indridason fyller ut historien. Endelig får vi en ren Marion Briem-historie. Det fyller ut et etterlengtet hull i Erlendur Sveinssons fortid for oss som har hengt med i islendingens mange spennende historier de senere årene.
Arnaldur Indridason setter islandsk krim på kartet, om igjen og om igjen leverer han fabelaktig godt, uovertruffent bra fra perm til perm.
Det klassiske sjakkmøtet, verdensmesterskapskampen mellom russiske Spasskij og amerikanske Fischer, i Reykjavik, sommeren 1972, er bakteppet for kinodrapet på en ung gutt som deretter vever seg sammen i stillfaren islandsk krim med Marion Briem, som vi aldri tidligere er blitt ordentlig godt kjent med, og som er mer enn alminnelig lesverdig.
Tvekampen, som boka heter, kom nesten som en jubileumsbok i fjor, men treffer jo godt også i norsk sjakkhistorie, sant og si.., selv om den som sjakkbok ikke akkurat er forbilledlig, så treffer den altså innertiersk som krim å regne.
Ferielektyre må ha et visst spenn, også innenfor krim er det godt med variasjon. Selv tok jeg med en koselig krim fra Elisabeth George og en skikkelig skrekkhistorie fra Yrsa Sigurdardottir.
Elisabeth George er selveste dronningen av britisk krim. Samtidig er hennes bøker med Thomas Lynley ren og skjær kos.
«En løgn å tro på», med handlingen lagt til regntunge Lake District, som jeg selv har erfart i en fuktig og regntung sommeruke, inneholder alt du vil ha, særlig om du har gjort deg kjent med Lynley og trofaste Havers fra før.
Et perfekt valg i enhver sommerferie, rett og slett.
Etter George-kosen er det befriende herlig med skikkelig skrekk og gru. Det leverer Yrsa Sigurdardottir til gangs i «Dødsskipet».
«Dødsskipet» leverer fra første side. Gjennom vekselvis å gi oss bilder fra den siste seilas og gjennom den uttrettelige advokaten Tora Gudmundsdottir dras vi med fra side til side.
Håndtwisting av E12 i lett solbris, utløste dagens første vak. Tre utras og noen minutter senere sprellet fast fangst i håven.
E12 er dagens flue, men dødt fisket den ikke.
En sjelden soldag ga håp, men klekking er mangelvare. Fjellfiske er ofte lunefult. Få fluer på vannflata, kald vind og ganske dødt, er status etter det som kan ha vært en fin juni og juli. Starten på august er derimot vrien for tørrfluefiske.
Utsikten fra bellybåten er det derimot ikke noe i veien med.
Pipetjern holder fin fjellørret. Vannet kan anbefales. Grei tørrfluefangst på en vakfri dag, egentlig.
I riktig gamle dager, sånn før Internett, i den tiden de fleste av oss bare hadde fasttelefon, sånn som satt fast i en kontakt i veggen, skrev norske aviser om Nigeria-brev. Det var ganske tullete svindelopplegg som en og annen bedriftseier faktisk gikk på, og som lokalavisene derfor synes det var litt festlig å skrive om. Nigeria-brevene er en saga blott. De er forstummet. Heldigvis, men en gang i tiden drev faktisk norsk politi med etterforskning av slike saker, og riksavisene skrev også artikler om de utspekulerte svindlerne som lurte godtroende norske rikinger. I vår moderne internettverden, i selveste deleøkonomien, har de utspekulerte tiggerne kommet seg på internettet. Der tusker dem rundt sammen med andre kriminelle og forsøker å lure oss. Noen er ganske smarte, andre er mer hjelpeløse. Av de aller mest hjelpeløse er det noen som sender mail. De har avsenderadresser som denne (som altså er en såkalt ekte avsenderadresse, og ikke en adresse jeg selv har funnet på, men som jeg har funnet i min egen innboks):
kundeserviceadmin@sparebank1.no
I selveste mailen skriver de for eksempel slik som i eksempelet nedenfor, og det er neppe bare Google translate som svikter, her er det nok flere beinsparkere enn enkle oversettelsesprogram, men mer om det en annen gang. Eksempelet er altså heller ikke funnet på av meg, men funnet i min mailinnboks, og der står det altså:
» Kjare SpareBank 1 Kunde,
Eiere av SpareBank 1 kort blir bedt om a validere kortet i de neste 24 timene.
Dette tiltaket er nodvendig som en ny sikkerhetslosning oppgradering skyldes skje
denne uken.
Hvis du ikke klarer a validere din kortinformasjon til Juli/31/2013, vi forbeholder oss
retten til a suspendere alle online virksomhet.
Du kan validere kortet ved a klikke pa linken nedenfor:
Takk for at du forsta
Vart hovedkontor adresse kan bli funnet pa var hjemmeside http://www.sparebank1.no.
»
Disse mailene sendes i hytt og vær. Jeg har ennå ikke lest i noen aviser, eller i noen andre tidsskrifter, nettaviser eller blogger, at noen faktisk har gått på, så til dere som sender disse hjelpeløse mailene: Slutt med tøyset deres. Folk går ikke på. Ingen er så korka, enten de er kunder i banken dere tror de er kunder i, eller ikke, og dere treffer sikkert rett innimellom, så holder det ikke. Bare slutt. La oss slippe å rydde ut så håpløse mailer fra innboksene våre, er dagens hjertesukk.
Har du ennå ikke lest Katherine Pancols «Skilpaddens langsomme vals» som jeg omtalte i bloggen i mai i fjor, er det tid for å plukke opp paperback-utgaven fra nærmeste bokhandel.
En bloggleser som fulgte min anbefaling, og som fant boken i en bokhandel i Drammen, sende meg et bilde av bokens bakside. Det er kanskje det kuleste bildet jeg har fått på sms den siste uken.
På mine skattejakter i bokhyllene, er det ikke så rent sjelden at jeg også sveiper noen utgiveres skrytende anbefalingsklipp, og jaggu hadde forlaget funnet fram til min blogg.
Innrømmer glatt, og uten å rødme, at det oppleves fornøyelig,og litt fint, egentlig, å havne på bokens bakside, og samtidig kunne stå inne for formuleringene også ett år senere.
Yr sørget for optimisme. Langvarig kjølig og fuktig vær, etterfulgt av sol og varme, kombinert med litt småregn og mildt bris er en drøm av et bakteppe. Synd ingen hadde tatt jobben med å forklare det for ørretene i Langvann.
Dimen tok vakspeiding på alvor allerede på padleturen innover marka. Det var lysende forhold; mild bris og spredte tørrvak dempet ikke optimismen.
To vann og fire kilometer senere kom regnet. Det knakk vakingen. Selv om kvelden etterhvert ble riktig fin, så gikk ørreten vått og vi henfalt til den gamle bålbrenninga.
Oppskriftsmessig frokost løfter enhver ørretjakt, men det imponerte ikke ørreten som fortsatt ville innta all føde under vannflaten. Langvann er et paradis, og Langvannørreten er oppskriftsmessig lunefull.
Rinoandersen's Blog 