Category Archives: Medier

Analog miniblogg

20111020-010036.jpg
En bra og litt forbilledlig analog blogg som jeg snublet over i dag. Her ser vi bloggeren legge ut et kort innlegg med tydelig budskap. Det skaper brukerengasjement, ett spørmål og ett svar, og dermed er alle opplyste.
Så med 1 til 100-regelen kan vi slå fast at tre engasjerte har fjernet skyene (potensielt) for mellom hundre og 300 passive bloggbrukere.

Reklamer

En analog doblogg

Mange blogger er som papiraviser; det er mest enveiskommunikasjon; fra en til mange. Slik er dagens analoge blogg. Ser ikke så interaktivt ut, og det er kanskje å foretrekke, sant og si.

Doblogg-1 - oversikt

Fant denne i dag. Dagens analoge blogg ser faktisk ut til å ha blitt oppdatert minst en gang, og foreløpig ser det ikke ut som om det er etablert kommentarfelt.

Litt tettere på, ser bloggen slik ut:

Doblogg-2 - tett på

Kanskje best det ikke er satt av plass til kommentarer; kunne jo kvikt blitt ganske mange innlegg med mye annet som kværna heller ikke fikser, så som:

joggesko

pc

mobiltelefoner

gifteringer, glass, jakker, truser kanskje, og…

En slags blogg

Snublet over denne. En slags analog blogg.

Tja, vel så er kranbloggen på en måte digitalisert. Skribleritolkning kan du gjøre sjæl, men vil tro det er en slags illustrasjon på en deleøkonomi i en kommunikasjonstid…

Norpost sprer reklame ulovlig

Merking av postkasser med Nei takk til reklame virker ikke overfor Norpost. Selskapet som konkurrerer med Posten, gir blanke blaffen. Utilbørlig fyller Norpost postkassene med reklame.

NORPOST-ULOVLIG REKLAME  Norpost distribuerer Byavisa DRAMMEN, en gratisavis som har rett til å komme ned i postkassa mi, selv om jeg har Nei takk til reklame-merke på kassa. Merket er selvsagt klistret på foran, og var derfor godt synlig og ikke skjult under en haug med snø. Likevel nøyde ikke Norpost seg med å legge den helt uønskede avisa i postkassa. Sammen med gratisavisa stablet Norpost reklame fra:

Annonsører som ikke bruker medier folk faktisk ønsker, og som de derfor betaler for, sånne som for eksempel Drammens Tidende, må nøye seg med å komme i postkassene til bare halvpartren av husstandene i Drammen. Sånn er det. Det er ikke akseptabelt at Norpost legger reklame i min postkasse.

Adressaten for å klage er egentlig Forbrukerrådet. Utfallet er garantert. Avsenderne får en skrape. Synderen denne uka var ikke butikkene, men Norpost.

Jeg hadde tatt inn avisene Aftenposten, Nationen, Dagens Næringsliv og Drammens Tidende litt over klokka fem. Et drøyt kvarter senere ser jeg en bil godt merket med Norpost utenfor gjerdet. På vei til jobben åpnet jeg postkassa for å kaste Byavisa DRAMMEN i søplekassa, slik at jeg kan motta vanlig post, og da finner jeg postkassa smekkfull av reklame som aldri skulle kommet i nærheten av min postkasse.

Norpost må skjerpe seg. Seriøse butikker bør plassere annonsene sine i medier som folk faktisk vil ha. Det er først da annonsørene faktisk kan regne med at reklamen blir lest. Å strø reklamen ulovlig i postkasser til tusenvis av mottakere, bør ikke lønne seg. Det er respektløst.

Slått ut av Kongen av Bastøy

Melankolsk trist, utmattet, det kjennes ut som innvendig gråt, som om huden er tårevåt på innsiden. Sjelden har en film berørt meg så sterkt. Kongen av Bastøy er så sterk at det gjør vondt.

 

Kongen av Bastøy

Kongen av Bastøy er filmen du må se. Det kommer til å gjøre vondt. Du kommer til å bli berørt. Du kommer til å kjenne følelsene rive. Du utfordres. Du bør ha tid til ettertanke i bakkant, men du bør ikke droppe denne filmen.

 

Kautokeinoppprøret, om du husker den filmen, og det gjør du sikkert om du så den, er litt i samme klasse. Etter Kautokeinofilmen kjente meg ille berørt. Den delen av den moderne norske historien er  ikke noe å være stolt av.

 

Kongen av Bastøy kjennes like tøff, men på en annen måte. Jeg skal aldeles ikke levere en anmeldelse. Det kan du heller lese i for eksempel VG, der og på filmweb eller Youtube  finner du både traileren og en rekke andre klipp fra filmen, om du altså lurer på hva Bastøy var for et utskudd i det norske samfunnet.

Avis-Norge går brett

nationen på ipad Er iPad og andre smarte leserbrett løsningen for tradisjonelle mediehus som svett leter etter digitale pengestrømmer?

Leserne flykter ikke, men de flytter seg stadig raskere fra de tradisjonelle papiravisene til nettutgavene. Det er egentlig strålende. Utfordringen er at nye leservaner ikke er lønnsomt for mediehusene. Nettleserne er gratislesere, mens annonseløsningene på nettet så langt ikke er på høyden med effekten i papiravisene. Det gir mediehusene en dramatisk inntektsutfordring.

Et av mediebransjens mulige svar ligger i å utvikle gode løsninger for digitale leserbrett. Nationen og Drammens Tidende er to av seks norske aviser som er etablert på iPad-plattformen. Der kan du i løpet av ett minutt laste ned dagens avis, slik du kjenner den som analog papiravis, e-avis/pdf-avis, og du kan klikke deg inn på enkeltartikler. Tanken er å tilby “leserbrett-avis” i tillegg til eller som erstatning for en levert papiravis hjem i postkassa. Foreløpig er iPad-utgaven stengt for folk flest. Bare lesere som er invitert inn i Mediebedriftenes store testpanel har tilgang. Målet er å utvikle en funksjonell og god teknisk plattform, kombinert med å jobbe fram gode kommersielle løsninger.

Om leserbrett-utgavene er salgbare, og til hvilken pris, og i hvilken form, er det for tidlig å mene så mye om, men dersom det lar seg utvikle en kombinasjon av gratis og betalte digitale versjoner, så kan vi se for oss at profesjonelle nyhetsorganisasjoner også framover kan spille en sentral rolle for å ivareta norsk språk, kultur og demokrati. Alternativet kan være rimelig dystert. Det er avgjørende for kulturen og demokratiet å ha en fri og uavhengig journalistikk som makter å nå ut til folk flest.

Foreløpig er leserbrettversjonene kopier av avissidene (e-aviser/pdf-aviser). Utviklingen kan gå i retning av egne “leserbrett-designede aviser”, verdiøkt med video, lyd, lenker til eksterne nettkilder, debattforum og dialog. iPad-utgavene kommer uansett til å forandre seg. Leserbrettene er heller ikke siste stopp i utviklingen. Hvordan mediehusenes nyhetsstrøm  vil se ut, hvor mye leserbrett (som rett og slett kan være morendagens PCer)  vil veie, eller hvordan innholdet pakkes sammen, aner de færrste noe som helst av verdi om.  Men at vi fortsetter i retning av ytterligere sammensmelting av alle kjente mediekanaler, mer integrasjon, mer dialog, mer stedsuavhengig, mer tilgjengelig og får enda raskere overføring av vesentlig større datamengder til enda lavere priser, er det neppe grunnlag for å bestride.

iPad byr på en rekke fordeler, så som størrelse, lagringskapasitet, lesbarhet i mørke…

forside 

Like lett å få oversikt over en dobbeltside som på printutgaven…

dobbeltside 

God lesbarhet på selve artikkelteksten… også i rom med elendig leselys

artikkelvisning

Fri diktning om bygdepopulisme

Kommentaren “Bygdepopulisme” i Aftenposten tirsdag 27. juli, er en god dokumentasjon på samrøre og fri diktning.

Kommentaren som sto på trykk i Aftenpostens lokalutgave for Oslo, er ikke god i faktagrunnlaget. Faktagjengivelsen i kommentarartikkelen er fri fantasi. Kommentatoren kunne  i det minste lest reportasjen “Mange byfolk vil flytte til bygda”, som han faktisk kommenterer, og forsøkt å forstå Sentioundersøkelsen som Nationen faktisk har sendt ham.

I steden for å lese reportasjen og undersøkelsen, bedriver kommentatoren fri diktning og trekker slutninger det ikke er grunnlag for.

Faktafeil og fri  diktning

1)  “Er det bare 63 prosent som trives i Oslo? Det må bety at 37 prosent mistrives”, er resultat av kommentatorens frie fantasi. Nationen har ikke skrevet det. Undersøkelsen sier ikke noe om oslofolks trivsel.

2) “Nationen ga i saken leserne inntrykk av at oslofolk vantrives langt mer enn folk i distriktene”, er kommentatorens frie diktning, eller demonstrasjon av manglende evne til å forstå. Artikkelen sier ikke noe om folks trivsel eller vantrivsel.

3) “Nationen hadde fint hatt dekning for tittelen: Halvparten vil vekk fra bygda”, er feil. Nationen skriver, og undersøkelsen viser, at syv prosent av folk som bor på bygda vil flytte til en storby og ti prosent vil flytte til en småby. Resten vil bli boende i tettbebygd strøk, flytte til et småbruk eller til et øde område (altså forbli på bygda). Altså: Mange vil ha mindre asfalt og mer landlige omgivelser, helt uavhengig av om de i dag bor i storby, småby eller i et øde område.

4) “Nationens vinkling er tendesiøs”, er håpløst. Det er et faktum, viser undersøkelsen, at fire av ti i Oslo vil flytte til bygda om de kan velge helt fritt, uten økonomiske eller andre hensyn.

5) “Er ikke Nationen … interessert i de 63 prosentene som trives i Oslo”, er like håpløst. Det er godt mulig at alle som bor i Oslo trives. Det vet vi ingen ting om. Vi har ikke spurt. Det er ikke poenget. Det vi fikk undersøkt var hvor mange som ønsker å flytte om de kan velge helt fritt.

Når forståelsen er på jordet og mistenkeliggjøringen tar overhånd, blir konklusjonene uten interesse. 

Regelfrie journalister på sosiale medier

Sosiale medier har en sentral plass i journalistikken. Journalister må ha et fremoverlent og aktivt forhold til sosiale medier.

Hos oss i Nationen, som i en rekke andre redaksjoner, er spørsmålet om retningslinjer for journalisters opptreden i de sosiale mediene reist. Vårt utgangspunkt er at journalistene ikke trenger retningslinjer. Vi har likevel utviklet tre punkter. De skal ikke være begrensende, men gi trygghet. Punktene våre er:

      • få restriksjoner på bruk – men krav til “vanlig folkeskikk” og premiss at ingen skriver noe som setter deres integritet eller Nationens omdømme og troverdighet i fare
      • journalister bør svare på spørsmål om egne saker, men ikke delta i debatter som meningsbærere (unntatt er kommentatorene). Spørsmål av strategisk karakter skal kanaliseres til ansvarlig i ledergruppa
      • presseetiske regler gjelder for bruk av sosiale medier på linje med øvrige plattformer

Lojalitetsplikten til arbeidsgiveren er for journalister, som alle andre yrkesgrupper, selvsagt uavhengig av hvor du opptrer. Den bærer vi med oss, alle sammen, enten vi er på nettet eller i festlig lag sammen med venner eller familie.

Vi ønsker at våre journalister oppretter egne profiler (Facebook og Twitter) og bruker de sosiale mediene aktivt, også i sitt journalistiske virke. Vi skal utvikle sakene sammen med leserne og vi skal overvåke nyhetsbildet, også gjennom de sosiale mediene. I tillegg skal vi ha et aktivt forhold til debattsonen på nationen.no, og vi oppretter en Nationen-blogg for å bedre dialogen med leserne.

 

På twitter: http://twitter.com/rinoandersen

Snille mannen – påskens film

En ganske snill mann er årets genuint beste påskefilm på kino. Om du ikke er i nærheten av en kinosal i påsken, er det bare å stikke på kino så kjapt som mulig og få med seg denne humorkrim-filmen. Helt fabelaktig bra. Stemningen i kinosalen var upåklagelig, faktisk enda bedre enn under Snøhulemannen.

Det er morsomt å oppleve norsk film om dagen. Perlene kommer som tredd på en snor.

På kino for å lukte bæsj

– Snakk om å være dårlig til å lete? Tenk å gå i skogen for å finne seg sjæl.

Det er tid for å gå på kino folkens. Luktfilm fra skaperen av “Død snø” og “Kill Buljo” er straks klar for kinosalene.  Tommy Wirkola gir oss duften av skog, mose og illeluktende kroppsavfall. Det siste er kanskje ikke så forlokkende, men opplevelsesrikt blir det garantert.

“Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa”, ei dame du ikke skal spøke med, er en ny tulledokumentar fra Wirkola. Her er det bare å glede seg.