Publisert i Nationen lørdag 2. april.
Auditoriet i VG-huset var ganske fullt. Torsdagens åpne møte om sponsing av journalistikk ble også videostrømmet på nettet. Jeg var ikke i auditoriet. Jeg var av dem som fulgte møtet fra egen arbeidsplass.
Bakteppet er mediekrisen. Det er en inntektskrise. Det handler om finansiering av journalistikk. En fri og uavhengig presse kan ikke drives utelukkende av idealisme. Det trengs penger også.
Mediekrisen kan bli en demokratikrise. Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund gikk rett til det aller første punktet i Vær varsom-plakaten. Der heter det: Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
Skal pressen fortsatt bidra til å bygge opp under et levende og godt demokrati, så må den finansieres. Samtidig er det avgjørende at journalistikken er fri og uavhengig.
Stavrum gikk til kjernen. For henne betyr det at er at fakta stemmer, at tilsvar gis og at leseren må være trygg på at «ingen har betalt deg».
Den senere tiden har vi sett flere avgjørelser i Pressens Faglige Utvalg om ulike finansieringsmodeller, av noen kalt koblerier. Det er eksempler på mediebedrifter som er dømt gjentatte ganger.
Grenseutfordring er fint, men ikke uten omkostninger. Journalistikken må være fri. Den skal ikke kunne kjøpes. Det handler om å være ekstremt nøye med merking. Om du som leser oss ikke med ett eneste øyekast skjønner at det er reklame, så har vi et problem.
Det er ikke greit om forskjellen mellom spons og reklame bare forstås av pressen. Vi kan ikke ha kjøreregler bare vi selv forstår. Også i Nationen jobbes det med nye reklameformater. Vår oppgave er å sørge for at alle som leser oss intuitivt skal se forskjellen på reklame og journalistikk.
Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen
Rinoandersen's Blog 