Monthly Archives: april 2016

Fortjent avisjubel

Denne kommentaren sto på trykk under vignetten Herfra i Nationen lørdag 16. april

Lokalavisfolk fra over 100 av landets minste aviser er denne helgen feststemt samlet på Fornebu i Oslo.

250 flinke kolleger har natt til i dag festet, feiret, smilt og delt gode historier fra Landslaget for lokalavisers (LLA) 40 første år. Så lenge har landets minste aviser hatt sin egen organisasjon.

LLA er en viktig stemme i mediemangfoldet. Den organisasjonen samler noen av våre viktigste bedrifter for å levendegjøre og smøre demokratiet i lokalsamfunn i hele landet.

Dagspresseutvalget la fram sin innstilling i 1982. Samme år passerte medlemstallet til LLA 30. I år er medlemstallet 108, står det i LLAs årsmelding. Deres samlede opplag er på 330.000.

110 nye aviser er etablert etter at de minste avisene kom inn i pressestøtteordningen i 1989. Tilveksten viser at ordningen ikke er konserverende, sa generalsekretær Rune Hetland på organisasjonens pressefrokost i Oslo torsdag. Den viser også et sterkt behov for journalister som ligger tett på de politiske sakene der folk bor.

Lokalavisene heier på og passer på lokalmiljøene. Sosiale medier som Facebook er en dårlig erstatning for lokalavisenes postlistesøk, dekning av kommunestyrer og utvalgsmøter, eller ta opp urettferdighet og overkjøring av enkeltmennesker i enhver avkrok.

Mange viktige og vesentlige nyhetssaker vil aldri bli satt på dagsorden om store regionaviser, riksaviser eller riksdekkende radio- og TV-stasjoner står alene tilbake. Den mangesidige norske mediebransjen er avgjørende for et levende demokrati.

Vi gratulerer LLA-folket med jubileet. Mandag morgen er det igjen «striskjorte og hardt arbeid som gjelder». Uten lokalavisene blir det norske demokratiet fattigere.

Rino Andersen er sjefredaktør

(konst.) i Nationen

Jubileum for D-dag

Publisert i Nationen 9. april.

En helt typisk høstdag i Oslo: Vinden kom litt nordfra. Regnet sildret. Temperatur omtrent som denne uken, noen grader over null. Vinteren var ennå ett stykke unna. Dagen var som mange andre, men 1. november 1996 skrev seg likevel inn i norsk pressehistorie.

Tre solide pressefolk, gode navn i bransjen, markante folk, byttet ut avispapir med noe helt nytt. De etablerte en av verdens aller første rendyrkede nettaviser. Det skulle gjøre dem selv styrtrike da de solgte seg ut få år senere.

Nettavisen så dagens lys 1. november 1996. Grunnleggerne Knut Ivar Skeid, Odd Harald Hauge og Stig Eide Sivertsen la ikke fingrene imellom når de tegnet morgendagens mediebilde: Der var det ikke plass til papiraviser. Alle ville være borte innen 20 år.

Papiravisenes død er senere spådd av mange. Faktum er at veldig mange foretrekker sin daglige avis. De vil ha den levert i postkassen. Det er rett og slett sånn at veldig mange ikke kan tenke seg å bytte ut papiravisen med løpende nyheter på nettet.

Papiravisen har mange fortrinn. Den har en start, en slutt, og den er redigert. Den gir raskt oversikt over det aller mest vesentlige og det som er litt mindre viktig. Den holder folk oppdatert og orientert.

Vi skal fortsatt ta vare på Nationen. Vi tror på det redigerte produktet, og vi skal utvikle både papiravisen og våre digitale tilbud. Vi skrur, justerer, endrer og forbedrer oss hele tiden. Vi tar opp video. Vi utvikler grafikken. Vi utvikler fortellerteknikkene digitalt.

Teknisk og funksjonelt er det bare ett punkt som skiller oss og Nettavisen: Vi er til for våre abonnenter. Det vi publiserer av eget journalistisk arbeid må du logge deg inn for å lese. Det betyr at abonnentene våre skal få alt på alle plattformer. Test oss gjerne på PC eller mobil i dag. Du har allerede betalt. Det er bare å logge seg inn.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Må ha betalt

Publisert i Nationen lørdag 2. april.

Auditoriet i VG-huset var ganske fullt. Torsdagens åpne møte om sponsing av journalistikk ble også videostrømmet på nettet. Jeg var ikke i auditoriet. Jeg var av dem som fulgte møtet fra egen arbeidsplass.

Bakteppet er mediekrisen. Det er en inntektskrise. Det handler om finansiering av journalistikk. En fri og uavhengig presse kan ikke drives utelukkende av idealisme. Det trengs penger også.

Mediekrisen kan bli en demokratikrise. Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund gikk rett til det aller første punktet i Vær varsom-plakaten. Der heter det: Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

Skal pressen fortsatt bidra til å bygge opp under et levende og godt demokrati, så må den finansieres. Samtidig er det avgjørende at journalistikken er fri og uavhengig.

Stavrum gikk til kjernen. For henne betyr det at er at fakta stemmer, at tilsvar gis og at leseren må være trygg på at «ingen har betalt deg».

Den senere tiden har vi sett flere avgjørelser i Pressens Faglige Utvalg om ulike finansieringsmodeller, av noen kalt koblerier. Det er eksempler på mediebedrifter som er dømt gjentatte ganger.

Grenseutfordring er fint, men ikke uten omkostninger. Journalistikken må være fri. Den skal ikke kunne kjøpes. Det handler om å være ekstremt nøye med merking. Om du som leser oss ikke med ett eneste øyekast skjønner at det er reklame, så har vi et problem.

Det er ikke greit om forskjellen mellom spons og reklame bare forstås av pressen. Vi kan ikke ha kjøreregler bare vi selv forstår. Også i Nationen jobbes det med nye reklameformater. Vår oppgave er å sørge for at alle som leser oss intuitivt skal se forskjellen på reklame og journalistikk.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen