Dopplers gjenkomst er et herlig gjensyn med en helt fantastisk romanfigur vi første gang møtte for over ti år siden.
Det er mer enn ti år siden Erlend Loe ga oss Doppler. Bokomslaget så ut som en melkekartong og vi bladde side etter side som en langvarig fest.
Første gang vi møtte Andreas Doppler kom han gjennom et smussomslag som mest av alt lignet en melkekartong. Inni møtte vi en helt fantastisk romanfigur. Vi møtte Doppler for første gang der han inntok skogen i bygrenseområdet. Festen var et faktum fra første side. Alle vi som slukte Doppler fikk vår etterlengtede oppfølger allerede året etterpå, men så ble det stille.
Doppler dro lengre inn i skauen, dro ut på virkelig lange vandringer sammen med Bongo, men nå vender han tilbake til den gamle gjengen sin og møter sitt yngste barn for første gang.
Doppler er aldri kjedelig. Han har det som på en ellevill berg og dalbane. Han opplever mer enn folk flest, og han sliter med sine egne greier. Han tyr faktisk til hva som helst, og han ser rimelig skjevt på litt av hvert.
Slutten på verden slik vi kjenner den er høyt lovprist av anmeldere, som her i VG. Selv vil jeg si at boken er en ny Doppler-fest for alle oss som ble fanget allerede i 2004. Anbefales med andre ord, og så er det greit om vi slipper å vente i nye ti år før Doppler igjen dukker opp mellom to permer.
Rinoandersen's Blog 