Tag Archives: journalistikk

Må ha betalt

Publisert i Nationen lørdag 2. april.

Auditoriet i VG-huset var ganske fullt. Torsdagens åpne møte om sponsing av journalistikk ble også videostrømmet på nettet. Jeg var ikke i auditoriet. Jeg var av dem som fulgte møtet fra egen arbeidsplass.

Bakteppet er mediekrisen. Det er en inntektskrise. Det handler om finansiering av journalistikk. En fri og uavhengig presse kan ikke drives utelukkende av idealisme. Det trengs penger også.

Mediekrisen kan bli en demokratikrise. Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund gikk rett til det aller første punktet i Vær varsom-plakaten. Der heter det: Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

Skal pressen fortsatt bidra til å bygge opp under et levende og godt demokrati, så må den finansieres. Samtidig er det avgjørende at journalistikken er fri og uavhengig.

Stavrum gikk til kjernen. For henne betyr det at er at fakta stemmer, at tilsvar gis og at leseren må være trygg på at «ingen har betalt deg».

Den senere tiden har vi sett flere avgjørelser i Pressens Faglige Utvalg om ulike finansieringsmodeller, av noen kalt koblerier. Det er eksempler på mediebedrifter som er dømt gjentatte ganger.

Grenseutfordring er fint, men ikke uten omkostninger. Journalistikken må være fri. Den skal ikke kunne kjøpes. Det handler om å være ekstremt nøye med merking. Om du som leser oss ikke med ett eneste øyekast skjønner at det er reklame, så har vi et problem.

Det er ikke greit om forskjellen mellom spons og reklame bare forstås av pressen. Vi kan ikke ha kjøreregler bare vi selv forstår. Også i Nationen jobbes det med nye reklameformater. Vår oppgave er å sørge for at alle som leser oss intuitivt skal se forskjellen på reklame og journalistikk.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Ble dum uten avis

Publisert i Nationen lørdag 19. mars.

Er det greit ikke å ha en papiravis? Kan du like gjerne klare deg uten? Mange gjør det. Avisbudene stopper ikke lenger ved hver eneste postkasse. Nyhetene strømmer hele døgnet gjennom nettet. Alt er på nett og vi har alltid tilgang.

Tore Renberg tok bokelskerne med storm i 2003. Det er selve gjennombruddsåret for Stavanger-forfatteren mange av oss har hatt kjær siden. Han debuterte mange år tidligere, men det var i 2003 at han kom på alles lepper.

«Mannen som elsket Yngve» ble Renbergs store gjennombrudd. Boken er solgt i over 150.000 eksemplarer. Den er oversatt til sju språk. En helt fantastisk bok som Renberg siden har fulgt opp med flere fabelaktige romaner.

Mange av oss har sans for Tore Renberg. Stillfarende, flink og mangesidig er han. Han har prøvd å «gå papirløst». Det gikk en periode. Deretter kom hans bekjennelse i en kronikk trykket og utgitt i en tradisjonell papiravis.

Han ville ikke være en dinosaur i familien, men gå foran med nye medievaner. Alle har jo flotte telefoner, brett og PC-er. Det var mest spørsmål om vaner. Her er det bare å følge med i tiden, tenkte han.

Papiravis-stoppen ble en pause. Han er igjen abonnent på papiravis. Han konkluderte med at hele familien ble dummere uten avis. De flotte skjermene er fine til nyheter, men enda bedre til alt annet, er hans konklusjon.

Papiravisen har mange fortrinn. Den setter og oppsummerer nyhetsdøgnet. Den er redigert. Den er sammenstilt. Den har en start og en slutt. Den gjør det enkelt å skille mellom alt som er vesentlig og mindre vesentlig.

Vi skal passe på Nationen. Naturligvis skal vi utvikle oss på alle digitale plattformer og holde deg løpende oppdatert, men vi skal også sørge for at du som foretrekker papiravisen, skal få den beste Nationen som er mulig å utgi.

Vi tuller ikke med papiravisen.

Tid for nerding

Publisert i Nationen lørdag 12. mars

Verden er lovregulert, men alt befinner seg ikke i tunge lovsamlinger. De kan virke for det. I en verden som gjennomgår digitalrevolusjon inn mot det som av mange spås å bli som en ny førindustriell tid, fortjener de digitale nerdelovene litt ekstra oppmerksomhet.

Disse nerdelovene som her er omtalt, er listet opp på Espen Andersens blogg. Han foreleser på BI om teknologi og strategi. Hele hans blogginnlegg om «De digitale nerdelovene«, som han har skrevet sammen med Silvija Seres, president i Polyteknisk forening, er også gjengitt som kronikk i Aftenposten.

Moores lov er over 50 år. Den er en sånn nerdelov som virker. Den sier at antall transistorer på et areal dobles hvert andre år. Den beskriver med andre ord veksten i regnekraft. Dagens smarttelefoner er bitte små, men har datakraft tilsvarende superdatamaskinene vi hadde for bare 15 år siden.

Metcalfes lov (1993) sier at verdien av et kommunikasjonsnettverk vokser kvadratisk med antall brukere av systemet. Den beskriver med andre ord mekanismen om at vinneren tar alt. Eksemplene er lett å peke på: Facebook, Google og finn.no er tre eksempler på tunge drivere for bransjen Nationen navigerer i.

Brooks lov (1975) burde NAV tenkt litt på. Den sier at det å supplere et forsinket dataprosjekt med enda flere utviklere, bare forsinker det enda mer. Også Oslo Sporveier kunne vel med fordel tenkt litt på den loven i utviklingen av Flexus.

Amaras lov sier at på kort sikt overvurderer vi teknologiens effekt og undervurderer den på lang sikt. Du husker kanskje alle reisebyråene vi omga oss med for få år siden. Internett rev plutselig og med ett eneste slag beina under hele bransjen.

Sånn virker Internett. Vi får nye muligheter. Vi tar dem i bruk. Vi endrer vaner, og samtidig fortsetter vi i stor grad som før. Tilsynelatende skjer det ingen ting før du en dag våkner opp til nye spilleregler og alt er forandret.

Mye av det vi holder på med i dag vil robotiseres eller vil rett og slett forsvinne. De digitale nerdelovene virker. Det er disse lovene som gjelder når vi planlegger hvordan vi skal møte morgendagen.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Sitat

Gull eller gråstein

Publisert i Nationen lørdag 5. mars


Facebook er nettets aller største gigant. Mark Zuckerbergs nettsamfunn for universitetsstudenter og ansatte i USA, sjøsatt i 2004, er i mange deler av verden ikke bare synonymt med Internett, men selve navnet på Internett.

Facebook er blitt Internett. Sånn kan det gå også i resten av verden. Det er kjøttvektas lov som driver utviklingen. Facebook har endret hvordan vi lever, leker, lærer og jobber.

Facebook er den viktigste trafikkmaskinen for de fleste av landets nettaviser. Også for oss i Nationen er Facebook en del av distribusjonsstrategien. Vi poster daglig artikler, nyheter og kommentarer på Facebook. Der deler vi litt av vårt stoff og gjør det tilgjengelig for alle

Sånn har det vært en lang periode, men nå drar det seg ytterligere til. Norske Teknisk Ukeblad vil poste hele artikler på Facebook. Da kan du lese artiklene og se videoene direkte på Facebook, i din egen nyhetsfeed, sammen med oppdateringer fra dine venner med de ferskeste feriebildene. Du skal ikke lengre måtte klikke deg inn på Teknisk Ukeblad for å lese det mediets nyheter.

Det er å oppfylle Facebook store våte drøm: Å ha alt innhold på Internett kun hos seg selv. Mediene inviteres til å legge stoffet ut på såkalt Instant Articles. Oppsiden er at mediehusene oppsøker leserne. De skal slippe å oppsøke mediene. Den eneste adressen folk flest skal trenge i sin nettleser er Facebook. Der skal du få alt.

Vi er skeptiske. Vi tenker det ikke tjener det norske demokratiet å ha Facebook som redaktør og at norske mediehus ender opp som rene innholdsprodusenter av enkeltartikler som Facebook tenker er greit å distribuere.

Fasit for morgendagen har ingen. Ikke vi heller, men Facebooks invitasjon som kan legge mediehusenes egne nettsteder døde, bør ikke i alle fall omfavnes med blåøyd entusiasme.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Sammen alene

Mediekonsernet Schibsteds aller mektigste toppsjefer har denne uken (uke 8 i 2016) sendt ut en invitasjon til en samlet norsk mediebransje. Toppsjefene i selskapet bak finn.no, Aftenposten, VG, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad her i Norge, vil samle alle nyheter fra norske redaksjoner på ett felles nettsted.

Invitasjonen til samarbeid for en hardt presset mediebransje som blør under de internasjonale storspillerne Facebook og Googles skattefrie reise inn til norske markedsføringsbudsjetter, og som stikker av med flere milliarder kroner av norske annonsørers årsbudsjetter, er veldig interessant.

Mediebransjen kan med fordel gjøre mye felles. Vi kan for eksempel ha felles innloggingstjeneste, etter modell av bankene. Vi kan ha felles annonsenettverk, slik at vi kan tilby annonsørene mer skreddersøm og bedre dekning. Vi vil fortsatt ikke stille likt med Google og Facebook. Vi skal også forsvare norske arbeidsplasser, norsk verdiskapning og betale skatt til det norske fellesskapet, men det er mulig å tilby mer skreddersøm.

Det er mindre sannsynlig å samarbeide om en felles redaksjonell tjeneste. Ikke først og fremst fordi det er utfordrende å bygge en forretningsmodell, men det kan true mediemangfoldet. Vi skal ikke bare ha et mangfold av ulike medieformater som tekst, video og lyd. Viktigere er det redaksjonelle mangfoldet målt ut fra medienes redaksjonelle ulikheter i innhold. Det er helt vesentlig å sikre grunnlaget for at de redaktørstyrte og uavhengige redaksjonene fortsatt kan smøre det norske demokratiet.

Vi trenger uavhengige redaksjoner, styrt etter redaktørplakaten. Grunnlaget kan gjerne være en blanding av idealisme og virksomhetenes ulike visjoner. Det står om innsyn, det står om ulikhet, det står om å speile ulike sider og interesser i samfunnet. Det kan være behagelig å ikke vite, men du har ikke godt av det.

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Dette blogginnlegget sto på trykk i Nationen lørdag 27. februar.

Glad i avisa mi

Jeg er så glad i avisa mi. Da jeg så at dere ikke skal legge ned papiravisa ble jeg innmari glad. Jeg kan ikke tenke meg å ikke ha Nationen hver dag. Den hører hjemme på kjøkkenbordet og den hører hjemme på salongbordet i stua, skrev en av våre mangeårige lesere i en mail til meg.

Papiravisa skal fortsatt utgis seks dager i uka. Den skal fortsatt være gjenkjennelig og gjennomarbeidet. Vår avis skal gi et redigert bilde med prioriterte nyheter, reportasjer og meninger som skal gi en god oversikt over det siste døgnets viktigste hendelser og aktuelle spørsmål innenfor landbruk, matproduksjon og bosetting i hele landet.

Mobilutgaven og nettavisen vår gir deg også alt som står i papiravisen. Kanskje ikke samtidig. Der kan nyhetene og reportasjene komme tidligere, men også senere. I tillegg har vi mer innhold i de kanalene. Der er det ofte lenker direkte til rapporter, andre saker, det er flere meninger, videoer, flere bilder og kanskje også en litt annerledes og beriket grafikk. Men i all hovedsak så er selve stammen av innhold likt. I tillegg er typografien lik. Du skal rett og slett oppleve at Nationen er Nationen i alle kanaler.

Alle våre lesere er like viktige. Du skal få Nationen slik du vet at Nationen skal være. Nationen skal være helt gjenkjennelig. Vår journalistikk skal være like grundig. Vår typografi skal du kjenne igjen, selv om stoffet er tilrettelagt litt forskjellig for de ulike kanalene. Uansett hvor du vil lese oss, så skal vi gi deg Nationen slik du kjenner oss i alle kanaler. Om du foretrekker mobilen eller papiravisa så skal vi gjøre alt vi kan for å sette dagsorden gjennom nyheter og historier om landbruk og matproduksjon og vi skal være distriktenes stemme og møteplass.

Mobilutgaven av Nationen vokser raskest. Om du har lest denne på din mobil eller i papiravisa, så er vår helgehilsen den samme: Ha en fin lesestund og en flott helg!

Rino Andersen er sjefredaktør (konst.) i Nationen

Denne artikkelen sto på trykk i Nationen lørdag 20. februar.

Ny mobilutgave for Nationen

Nationens mobilutgave er fornyet. Det er resultatet etter at Nationen fra i dag  redigerer onlinekanalene manuelt. Omleggingen styrker prioriteringen og i særlig grad mobilutgaven.

Nationen har siden sommeren 2013 vært på WordPress. Den gang var integrasjonen mellom vårt redaksjonelle system, Newspilot til Infomaker og WordPress helt grei, men ikke sømløs for journalister i en hektisk arbeidshverdag. Vi valgte den gang å ha en automatisk flyt som samtidig var prioritert, og vi la mest vekt på desktop.

Vår mobilfokus tilsa den gang at vi skulle være responsive: Alt skulle passe for alt – for alle duppeditter og alle skjermer, og det gjorde det. Vi var tidlig ute med responsivt design. Det funket perfekt. Det ga en bra mobilutgave, men front på desktop og front på mobil funker ikke helt likt likevel.

En godt promotert forsidesak på en nettutgave kan faktisk ligge ganske langt ned på siden. Det går helt fint, om du ikke har elementer på fronten som stopper leseren. Er det god flyt på siden, så følger leserne med helt til bunnen av siden din, og sakene vil virke godt. Det er faktisk et poeng å ha gode saker litt langt nede på desktop.

Fint det, men for mobilbrukere er det en dårlig tilrettelegging. Hvem gidder å bla en meter på mobilen for å se etter gull, eller nyheter du egentlig bør få med deg. Slik er ikke verden.

Vi var med andre ord nødt til å ta mobiltenkingen ett hakk lengre. Responsivitet er avgjørende og fortsatt viktig, men all redigering må være tilrettelagt for mobilleserne. Vi har derfor lagt om fra autoflyt til manuell prioritering og redigering av alt vi gjør online.

Vi skal være sikre på at mobilbrukerne får med seg det vi tenker at ingen av våre brukere, dem som vil ha og som trenger å ha Nationens redigerte nyhetspakke skal få den raskt, effektivt og være sikre på at de er godt orientert uten at de bruker mer tid enn nødvendig.

Nationen desker aktivt de viktigste nyhetssakene. Sammen med lederen, landbruksbloggen, kommentaren og dagens intervju er det vår aktive meny på mobilutgaven. I tillegg lister vi anbefalte artikler og vi tilbyr et nyhetsarkiv med ytterligere 40 «sist publiserte» nettsaker (som brukeren aktivt kan klikke fram).

Omleggingen gir en bedre prioritert topp på nationen.no. Omleggingen er motivert ut fra:

  1. Styrke mobilutgaven
  2. Ha en prioritert førsteseksjon (samle alle de viktigste sakene på toppen av desktop-siden)
  3. Promotere andre viktige saker (anbefalte saker på mobilen som vi gir bedre visning i flyten nedover på desktop-siden)
  4. Tilrettelegge for et «vanlig» nyhetsdøgn og helgelesning (vi kan skifte det manuelle rigget med et mykere rigg for å gi helgefølelse med flere featuresaker og bildedrevne artikler i helgene)
  5. I tillegg har vi god teknisk drahjelp med en sømløs integrasjon mellom det redaksjonelle publiseringssystemet og WordPress. Dermed kan vi like effektivt jobbe manuelt som i en automatisk oppdatert arbeidshverdag hvor artikkeltype og publiseringstidspunkt avgjorde hvor vi plasserte nyhetssakene på fronten.

I tillegg har vi skrudd litt på andre tilleggselementer som Nationens Twitter-fangst på mobilutgaven. Tanken er at startsiden på mobil skal være rask, prioritert, gi god oversikt over det vi mener leserne faktisk må ha og en mulighet for å hente opp mye, mye mer.

Ser du noe vi burde ha tenkt på, noe som du tenker kan gjøre oss vesentlig bedre, så setter vi pris på alle tilbakemeldinger. Gi oss gjerne et vink: Gjerne her på bloggen, på Facebook, på Twitter eller send oss gjerne en mail.

En litt lang ukebladfortelling

uteliggerbok Gunnar (58) er hjemløs og eier ikke annet enn det han går og står i. Du får historien hans i den nyutgitte boka “Jeg bor rett nede i gata”. Faren hans var skikkelig tørst. Gunnar gikk for lut og kaldt vann i et etterkrigsherjet Tyskland. En dag kom den tidligere drukkenbolten av en far ned til Tyskland og hentet unga hjem til Norge. Unga kunne tysk. Faren tok dem med til et litt enkelt og koielignende hjem i Porsgrunn. Bakteppet oser av et forklarbart liv på gata.

Siri Walen Simensen fant Gunnar på Natthjemmet i Drammen. Hun låner ham et øre og blyanten. Hun gir oss Gunnars historie. Det er som å lese en skikkelig lang ukebladreportasje om en uteligger som helst ikke vil se ut som en uteligger, og som har gode sider, sterke sider, stolthet, som skjønner når han er en drittsekk, og som periodevis har skikket seg veldig bra, men som leser vet du ikke hva du kan stole på. Det er ikke mye spor av journalistikk i boka, bare et par antydninger, deriblant et sterkt møte med Gunnars søsken.

Bor du i Drammen er det jo greit å lese en bok om en som bor i Drammen. Simensen gir deg en sterk historie som er ukebladsk lettlest,  men som dessverre skjemmes av at den utgir seg for  å være en reportasjebok; en slags møte med-bok, uten at du som leser egentlig vet hva som er oppsinn og hva som er fakta .

Avis-Norge går brett

nationen på ipad Er iPad og andre smarte leserbrett løsningen for tradisjonelle mediehus som svett leter etter digitale pengestrømmer?

Leserne flykter ikke, men de flytter seg stadig raskere fra de tradisjonelle papiravisene til nettutgavene. Det er egentlig strålende. Utfordringen er at nye leservaner ikke er lønnsomt for mediehusene. Nettleserne er gratislesere, mens annonseløsningene på nettet så langt ikke er på høyden med effekten i papiravisene. Det gir mediehusene en dramatisk inntektsutfordring.

Et av mediebransjens mulige svar ligger i å utvikle gode løsninger for digitale leserbrett. Nationen og Drammens Tidende er to av seks norske aviser som er etablert på iPad-plattformen. Der kan du i løpet av ett minutt laste ned dagens avis, slik du kjenner den som analog papiravis, e-avis/pdf-avis, og du kan klikke deg inn på enkeltartikler. Tanken er å tilby “leserbrett-avis” i tillegg til eller som erstatning for en levert papiravis hjem i postkassa. Foreløpig er iPad-utgaven stengt for folk flest. Bare lesere som er invitert inn i Mediebedriftenes store testpanel har tilgang. Målet er å utvikle en funksjonell og god teknisk plattform, kombinert med å jobbe fram gode kommersielle løsninger.

Om leserbrett-utgavene er salgbare, og til hvilken pris, og i hvilken form, er det for tidlig å mene så mye om, men dersom det lar seg utvikle en kombinasjon av gratis og betalte digitale versjoner, så kan vi se for oss at profesjonelle nyhetsorganisasjoner også framover kan spille en sentral rolle for å ivareta norsk språk, kultur og demokrati. Alternativet kan være rimelig dystert. Det er avgjørende for kulturen og demokratiet å ha en fri og uavhengig journalistikk som makter å nå ut til folk flest.

Foreløpig er leserbrettversjonene kopier av avissidene (e-aviser/pdf-aviser). Utviklingen kan gå i retning av egne “leserbrett-designede aviser”, verdiøkt med video, lyd, lenker til eksterne nettkilder, debattforum og dialog. iPad-utgavene kommer uansett til å forandre seg. Leserbrettene er heller ikke siste stopp i utviklingen. Hvordan mediehusenes nyhetsstrøm  vil se ut, hvor mye leserbrett (som rett og slett kan være morendagens PCer)  vil veie, eller hvordan innholdet pakkes sammen, aner de færrste noe som helst av verdi om.  Men at vi fortsetter i retning av ytterligere sammensmelting av alle kjente mediekanaler, mer integrasjon, mer dialog, mer stedsuavhengig, mer tilgjengelig og får enda raskere overføring av vesentlig større datamengder til enda lavere priser, er det neppe grunnlag for å bestride.

iPad byr på en rekke fordeler, så som størrelse, lagringskapasitet, lesbarhet i mørke…

forside 

Like lett å få oversikt over en dobbeltside som på printutgaven…

dobbeltside 

God lesbarhet på selve artikkelteksten… også i rom med elendig leselys

artikkelvisning

Fri diktning om bygdepopulisme

Kommentaren “Bygdepopulisme” i Aftenposten tirsdag 27. juli, er en god dokumentasjon på samrøre og fri diktning.

Kommentaren som sto på trykk i Aftenpostens lokalutgave for Oslo, er ikke god i faktagrunnlaget. Faktagjengivelsen i kommentarartikkelen er fri fantasi. Kommentatoren kunne  i det minste lest reportasjen “Mange byfolk vil flytte til bygda”, som han faktisk kommenterer, og forsøkt å forstå Sentioundersøkelsen som Nationen faktisk har sendt ham.

I steden for å lese reportasjen og undersøkelsen, bedriver kommentatoren fri diktning og trekker slutninger det ikke er grunnlag for.

Faktafeil og fri  diktning

1)  “Er det bare 63 prosent som trives i Oslo? Det må bety at 37 prosent mistrives”, er resultat av kommentatorens frie fantasi. Nationen har ikke skrevet det. Undersøkelsen sier ikke noe om oslofolks trivsel.

2) “Nationen ga i saken leserne inntrykk av at oslofolk vantrives langt mer enn folk i distriktene”, er kommentatorens frie diktning, eller demonstrasjon av manglende evne til å forstå. Artikkelen sier ikke noe om folks trivsel eller vantrivsel.

3) “Nationen hadde fint hatt dekning for tittelen: Halvparten vil vekk fra bygda”, er feil. Nationen skriver, og undersøkelsen viser, at syv prosent av folk som bor på bygda vil flytte til en storby og ti prosent vil flytte til en småby. Resten vil bli boende i tettbebygd strøk, flytte til et småbruk eller til et øde område (altså forbli på bygda). Altså: Mange vil ha mindre asfalt og mer landlige omgivelser, helt uavhengig av om de i dag bor i storby, småby eller i et øde område.

4) “Nationens vinkling er tendesiøs”, er håpløst. Det er et faktum, viser undersøkelsen, at fire av ti i Oslo vil flytte til bygda om de kan velge helt fritt, uten økonomiske eller andre hensyn.

5) “Er ikke Nationen … interessert i de 63 prosentene som trives i Oslo”, er like håpløst. Det er godt mulig at alle som bor i Oslo trives. Det vet vi ingen ting om. Vi har ikke spurt. Det er ikke poenget. Det vi fikk undersøkt var hvor mange som ønsker å flytte om de kan velge helt fritt.

Når forståelsen er på jordet og mistenkeliggjøringen tar overhånd, blir konklusjonene uten interesse.