Søkkvåt nedpakking, og lang padetur før hjemreise og den kjedelige «få-alt-på-plass»-øvelsen, men først må alt tørkes.
Krøssær fingre og tær for litt oppholdsvær før neste økt. Skjønner at naboene lurte da innerteltet ble satt opp på terrassen, men også det må aller helst tørke.
Min tillit til yr.no fikk en brutal knekk. Tenker yr kan ha godt av litt buksevann.
Regn er ikke ille, men uanmeldt regn for en uforberedt fluefisker… tja, ikke gull, men ikke akkurat katastrofe heller.
Yr. no svikter. Yr meldte opphold og sol. Er værfast. I telt. I regn. I Nordmarka. Uten regntøy.
Skuffa over yr. Skuffa over pakking. Våt… Kulern en stund med Sue Grafton og mentalt klar for våt padletur senere i dag.
Markfiskerne er rullingsens beste venner. Observasjoner over flere år er entydig. Er du på markkjøret er rullingspakka neppe langt unna.
Flere års observasjoner er ikke akkurat forskning. Selv ikke når du kombinerer det med å samle inn andres erfaringer, kan du være sikker på resultatet. Det kan ikke helt utelukkes at det finnes markfiskere som ikke røyker rullings, men det virker tvilsomt.
Tjuvfiskelagets nøye opptegnelser, basert på observasjoner og samtaler med fiskere vi har møtt, tilser at tobakk ikke er en sjeden følgesvenn på fisketurer. Samtidig ser vi et tydelig mønster. Det er slik:
Markfiskere er på rullingskjøret.
Slukfiskere røyker ferdigrøyk.
Fluefiskere bruker snus.
Sånn ser det ut. Snus og fluefiske hører på mange måter sammen. Det går en del snus på ørretjakt. Vi har sjekkt mønsteret, og finner at det er omtrent sånn:
Du kommer til elva/vannet hvor du speider etter vak. Til speiding er det på plass med fersk snusklype.
Etter at vak er lokalisert, og du har gjort en kvalitativ bedømmelse i tørrflueboksen, er det helt på sin plass med snusbytte.
Snusbytte følger naturligvis som hånd i hanske til ethvert fluebytte. I tillegg er det sjølsagt snusbytter ved hver landing av sprek ørret.
Vi går for reprise fra 17. mai 2008.
Vi går for fem dager i kano, nypreppa flytesnører, fulle fluebokser, stille vann, innløp, utos og utsjekk av Øksne-elva mellom Kongsberg og Notodden. Statskog-hytta Øksne venter på oss, ikke på noen andre, vår bestilling er bekreftet. Alt ligger til rette for en perfekt nasjonalfeirende langhelg.
Carlsen og Andersen er bekreftet, to Ally-kanoer er vannklare. Vi tar med oss drøssevis med fluebokser, vadebukser og fiskevester. Absolutt alt som kreves skal settes inn i jakten på ørret. Vi gleder oss som barnehagebarn. Nedtelling til årets første ørret tatt tørt startet egentlig allerede i fjor høst.
Øksne er lenge etter sesongåpningen. Langvann i Hurum ligger som vanllig først i løypa, men etter Langvann er det vanna til gamle Sølvverket som gjelder.
I mellomtiden mimrer vi oss slumrende fram til årets første tørrfluekast.
Ut etter turtips, gjerne i nærmiljøet? Andreas Carlsen har samlet tipsene fra tjuvfiske.com, Inn i granskauen og sin egen blogg i en fin kartløsning.
Samlingen av tips gir en god variasjon. Sjeldent på Lars Monsen-nivå, flere av tipsene er i drammensernes nærmiljø, men helt uten variasjon er tipsene ikke. Her er flere gode opplegg for såvel dags- som litt strevsomme ukesturer til fots eller i kombinasjon med en kano, og gjerne en fluestang, selvfølgelig.
God lesning og planlegging inn mot sommeren (vi snakker tross alt om en viss overvekt av turtips som er gjennomført mens minnene om siste snøfall ikke akkurat er fremst i minneboken).
Tørrfluevak rykker nærmere for hver bidige dag. På terrassen ser jeg snøen falle sammen i stekende vintersol. Sesongplanmøtet kom med snøsmelting, dagen etter pinnekjøtt med alt tilbehør. Vi er mentalt klare for å kjøre tung ørret.
Likevel gjenstår det en betydelig restoppgave. Årets tjuvfisketur gjenstår. Det er ikke mulig å legge den på plass før ferieplanene er fastlagt. Den kommer på plass uansett, men nøyaktig hvor og når gjenstår.
Hele planen finner du på tjuvfiske-bloggen.
Uansett; vi nærmer oss igjen den vakende årstid, som på bildet fra handicaptjern i Øystre Slidre. Stort bedre blir det neppe i år heller…
Vintermånedene er en mental utfordring. Fluestanga er støvete. Selv sjøen er islagt.
Sandebukta i issmelting er som en våt drøm. Værvarslinga tilsier at drømmen ikke er realiserbar i på kort sikt.
Fredag er det sesongplanmøte for tjuvfiske.com. Da er det ikke nok med gamle bilder.
Tro om vi finner en usett tørrfluefilm til trøst. Det er like effektivt å se nye tørrfluefilmer som å drikke seg sveiseblindfull for å døyve kjærlighetssorg. Klart det hjelper, er minst like bra som å tisse i buksa for å få opp varmen i 20 iskalde vintergrader…
(via iPhone, testartikkel. Ps! Foto fra Sandebukta 2009)
Lars Monsen elskes av mange. Likevel; her er en variant innenfor friluftsliv som du ikke må gå glipp av…
Det sorgløse livet med jakt og fiske er en illusjon. Det viser helgens fangsrapport. Oppsummert er den slik: en drapstrussel og en ørret.
En sauebonde i mildt sagt psykisk ubalanse, kjørende i en miljøværsting av en stor firehjulstrekker, iherdig speidende etter forvillede sauer, 48 timer før rypejakta er i gang, gikk bærserkergangen da hans lunefulle og ondskapslysende øyne observerte en livlig og glad irsk setter i fritt firsprang i lyngen. Vi gikk intetanende i et terreng hvor ingen kan jakte, hvor det er relativt tett mellom hyttene, og lot Dimen løpe gledesstrålende og fritt.
Den eneste samvittighetsnagen var om han kunne skremme opp en og annen rype rett før jaktstarten, men vi gikk uansett i et terreng hvor det ikke er jaktbart som følge av hyttetettheten. Vi gikk fra et vann til et annet. Vi hadde velutstyrte fiskevester. Vi hadde fluestenger og en ukuelig lyst til å kjøre store ørreter, håve dem og kose litt med dem.
Det var da sauebonden kom. “Du er ikke mye redd for bikkja di”, åpnet han. Vel, ingen kan være redd for Dimen. Han er snill som dagen er langt. Han hadde en storveis opplevelse. Helt uvitende tok han imot drapstrusselen.
“Jeg skyter bikkjer som er løs”, sa bonden. “Du kan ikke bare skyte bikkjer, ikke om de ikke faktisk jager vilt. Og hva i all verden gjør sauene dine ute på beite så kort tid før jakta braker løs”. Argumentasjonen prellet av på den illsinte bonden. Han var klar for innleggelse på psykriatrisk når som helst. Som den tikkende bomben han nok faktisk er, forsterket han drapstrusselen, og gjorde det klar tat han skjøt alle løshunder han observerte, hele året. Han hatet bikkjer. Sauene hans var visstnok redd for bikkjer, selv om bikkjene var flere kilomter borte, og ikke innenfor sauenes synsfelt så kunne de komme i skade for å stikke av.
Det hele var litt skremmende, litt ubehagelig, og litt fasinerende. Tenk å være så ille ute og kjøre. Vi ble reddet av en annen bil som kom i motsatt retning, slik at den psykriatrisk skakkjørte bonden måtte flytte unna den svære miljøbomben sin av en bil. Høfflig takket vi for praten og ønsket ham en god dag. Et interessant møte var det, men helt trygt på fjellet er det dessverre ikke. Det finnes bønder som kjører rundt med ladd hagle og som fremstilte det som en glede å jakte på bikkjer.
Senere på dagen landet vi en feit fjellørret. Fangsrapporten var komplett. Ville jo vært litt leit om det eneste vi kunne bokføre var drapstrusselen.
Nytt og bedre system, sa selgeren. Trallehavari ved Langvann på første tur, er fasit. Redningen er strikksystemet for liggeunderlaget. Strikken var nesten like bra som de fancy mutterskruene som fulgte med tralla fra fritidsbutikken i Mjøndalen.
Kanotralle er en uvurderlig bra oppfinnelse, men kanotraller som er skrudd sammen med “nytt og bedre muttersystem” er trist. Den holdt ikke på traktorveiene i Drammensmarka. Totalt sammenbrudd. Da er fortvilelsen nær. Eneste redning er kreativ “Petter Smart-tenkning”. Vi ble reddet av en minimalistisk strikk jeg bruker rundt liggeunderlaget.
De lettskrudde mutterne er heldigvis helt svarte. Dermed er de umulige å finne i terrenget. Skrur de seg av, så er de også borte. Leteaksjonen var gitt opp, men falkeblikket til Andreas på hjemveien viste seg bedre enn supersynet til Supermann. Han fant mutteren. Ikke at det er stor trøst. Det gikk ikke lengre an å skru den på, men godt sett var det.
Helgeturen kunne lett blitt et ekte mareritt midt inne i marka. Flere kilometer med skogsveier er ingen spøk med tung sekk full av fiskesaker, telt, og overnattingsutstyr på ryggen kombinert med bæring av 20 kilo kano, i steden for å dra den på ei tralle. Da har du en barsk jobb foran deg, for å si det sånn.
To dagers fiske på skogsvann uten ett eneste vak er en utfordring for tørrfluefiskere. Vi fikk ikke lurket på en eneste fisk på tørre fluer. Andreas tok til syvende og sist en padletur med en “oterlignende, dobbeltkroket våtflue”. Det var ikke dumt med tanke på å sikre føda. Det kan du lese mer om på tjuvfiskebloggen vår.
Muttern er og blir borte. Borte-vekk, som det heter. Her kunne vi betalt dyrt for ethvert råd, men vi fant heldigvis løs ningen selv. Det sparte vi nok en god del på, i hvertfall regnet i slit, eventuelt i svette…
Bra stemning på parkeringsplassen på vei inn i marka. Dagen etterpå røk tralla, og vi ble nok bittelitegrann slukørede.
Selv Dimen så litt trist ut der han voktet på den totalt havarerte tralla. Skikkelig solidarisk holdning.
Litt juks egentlig (ble tatt vått…), men godt smakte det med kortreist og fersk mat midt inne i marka. Mer om selve fisket finner du på tjuvfiskebloggen vår.
 | Rino til Nei til alt – har f… |
 | Annelie Johansson til Nei til alt – har f… |
 | Nathalie til Boka du ikke må misse |
 | Winnie R til Anbefaler: Den norske pas… |
 | Faith Peters til Siste stikk rett i kneet |
Rinoandersen's Blog 
