Category Archives: Bøker

Kjernekunnskap


Gutta i tjuvfiske.com er ikke direkte uvant med å slå ihjel et uendelig antall timer i åndeløs spenning med speiding etter vak, eller også i full forråtnelse nede i en sovepose, inne i ett telt beskyttet mot regn, i påvente av sol og vakende ørreter. Det innebærer at vi ikke drar på fisketur uten en bok eller to. Ingen vak = trøbbel. En sjelden gang kan ørret lurkes opp selv om den kollektivt har bestemt seg for å surmule langt nede i vannmassene, men som regel ender det med en bok.
Tjuvfiske.com-gutta kan derfor svaret på spørreundersøkelsen, og har derfor ikke lov til å svare.
Spørsmålet er: kan du svaret?

En forundringspakke til forlystelse og ettertanke

Lars Saabye Christensen gir oss en herlig forundringspakke med boken Barnhard Hvals forsnakkelser. Vi snakker ikke utelukklende om forsnakkelser, vi snakker om en meget sjelden bok om et sjeldent liv. Her er det vennskap, lidenskap, galskap og skandaler.

Bokomslag-Saabye-20101121 Bernhard Hval, født i 1900, enebarn fra beste vestkant, en einstøing, en pugger, livredd for å henge etter, blir han selvsagt den beste i sitt kull. Alltid, også når han utdanner seg til lege, men aller best er han med de døde.

Bernhardt Hval skjønner det selv. Han forstår at han er utenfor så det holder, men han kan ikke endre noe på det.

Skikkelige anmeldelser av boken kan du for eksempel lese i Oppland Arbeiderblad eller du kan orientere deg på Bokklubben, hvor leserne gir egne anbefalinger.

Uansett, spør du meg, vil jeg si at det er en veldig leseverdig bok; litt stille, men ikke forsagt. Her får du en anderledes og helt forskjellig historie om det foregående århundret som du egentlig ikke kan bruke til noe annet enn stille ettertanke over ulike former for galskap.

En litt lang ukebladfortelling

uteliggerbok Gunnar (58) er hjemløs og eier ikke annet enn det han går og står i. Du får historien hans i den nyutgitte boka “Jeg bor rett nede i gata”. Faren hans var skikkelig tørst. Gunnar gikk for lut og kaldt vann i et etterkrigsherjet Tyskland. En dag kom den tidligere drukkenbolten av en far ned til Tyskland og hentet unga hjem til Norge. Unga kunne tysk. Faren tok dem med til et litt enkelt og koielignende hjem i Porsgrunn. Bakteppet oser av et forklarbart liv på gata.

Siri Walen Simensen fant Gunnar på Natthjemmet i Drammen. Hun låner ham et øre og blyanten. Hun gir oss Gunnars historie. Det er som å lese en skikkelig lang ukebladreportasje om en uteligger som helst ikke vil se ut som en uteligger, og som har gode sider, sterke sider, stolthet, som skjønner når han er en drittsekk, og som periodevis har skikket seg veldig bra, men som leser vet du ikke hva du kan stole på. Det er ikke mye spor av journalistikk i boka, bare et par antydninger, deriblant et sterkt møte med Gunnars søsken.

Bor du i Drammen er det jo greit å lese en bok om en som bor i Drammen. Simensen gir deg en sterk historie som er ukebladsk lettlest,  men som dessverre skjemmes av at den utgir seg for  å være en reportasjebok; en slags møte med-bok, uten at du som leser egentlig vet hva som er oppsinn og hva som er fakta .

Kult tidsbilde fra tidlig 80-tall

Henrik H Langeland - Verdensmestrene Henrik H. Langeland imponerte voldsomt med Wonderboy, fulgte herlig opp med Francis Meyer og leverer igjen en knallbra roman. Verdensmestrene er en roman det er lett å anbefale.
Langeland er mest troverdig og aller best på å skildre livet til folka med de “aller dypeste røttene og de eldste pengene”. Det er da også absolutt ambisiøst å “krype inn i hodet” til Amar fra Punjab som “stempler” inn på Fornebu akkurat i det Oddvar Brå brekker staven.

Spennet i romanen halter. Det kan ha vært tilsiktet av flere grunner, eller det kan være et resultat av at prosjektet rett og slett er for krevende.

Om du vil lese en ordentlige anmeldelse kan du f.eks sjekke denne i Dagsavisen . Vil du heller lese et helt utdrag, så finner du et bra i Dagbladet.

Advarsel for drømmere

Her er boken for alle som drømmer om den den store lykken som skal eksplodere i fødestuen på sykehuset og alle de rosafargede opplevelsene som drømmen om egne barn er superfastlimt med. Les boken og styr unna. Alternativt er det forklaringsboken du trenger når du stuptrøtt, på kanten av sammenbrudd, for sjette gang på samme natt, forstyrres og må trå til som den gode hjelper og trøster, og det er knapt halvannen time til du må stå opp for å rekke jobben.
Ina Åsheim debutterer med boken Mamma vet ikke hva som er deilig. 35-åringen går inn i ei jentes hode, og gir en episodisk fortelling om familien, sett gjennom den lille jentas egne øyne.
Det er ikke utspekulert ondskap satt i system. Det kan bare virke sånn innimellom. Det er uskyldsrent, men opplevelsen kan sette den tålmodigste mor og far på harde prøver. En helt annerledes fortelling, likevel hverdagslig og stillfarent. Et lite stykke hverdagsdrama, faktisk.

I all evighet

Ken Follet - I all evighet Ken Folletts I all evighet burde jeg lest da den kom ut. Den har samlet støv siden 2008. Heldigvis tok jeg den fram på nyåret.

Det er en lang mental vei fra Nålen eller Natt over havet til “I all evighet”. Utrolig at det er samme penneholder bak disse tittlene.

Et gigantisk verk fra 1300-tallet på 1100 store sider. Jeg gjorde bare en feil. “I all evighet” er en sånn bok du bør ta fram i ferien. Den fortjener, som mange andre bøker, å bli lest i romslige tidsbolker, ikke litt nå og da. Min lesning har vært i rykk og napp. Det gir ikke den beste opplevelsen, men duverden for en bok.

En imponerende fortelling om kjærlighet, ambisjoner, grådighet, svartedauen, krig, drap og hevn, klassereise og middelalderkirkens sterke plass i det britiske samfunnet på 1300-tallet.

Vil du lese en skikkelig anmeldelse, av en som har gjort jobben grundig, bør du lese bokbloggen leserglede,  eventuelt anmeldelsen i Dagbladet.

Bra bokår sluttet perfekt

Siste bok i 2009: Jo Nesbøs Panserhjerte ga en perfekt avslutning på et bra bokår. Det er ikke årets desiderte boktopp, slik jeg vurderer det, men absolutt en av de anbefalingsverdige.

Aller øverst på 2009-lista plasserer jeg Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Det er en fenomenal oppvekstroman. Yan Liankes Tjen folket er også i en egen divisjon.

Bokåret mitt har som vanlig hatt et tungt krimpreg, og som vanlig er jeg imponert av Fossum, Hiaasen, Läckberg, Staalesen Indridason og mange flere. Dersom du ikke er ute etter krim, og ennå ikke har oppdaget Irene Nemirovsky, er det en bra anbefaling.  Bra anbefalinger er også Lars Saabye Christensens Visning, for ikke å glemme Erlend Loes Mixing Part (løp og kjøp!).

 

Camilla Läckberg: Steinhuggeren

Camilla Läckberg: Predikanten

Yan Lianke: Tjen Folket

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Gunnar Staalesen: Kalde hjerter

Jan Mehlum: Det ingen vet

Åsa Linderborg: Meg eier ingen

Turid Rugaas: På talefot med hunden

Niall Griffiths: Sauepuler

Ingvar Ambjørnsen: En lang natt på jorden

Jan Guillou: Madame Terror

Liza Marklund: En plass i solen

Irene Nemirovsky: Sjelens herre

Colm Toibin: Mesteren

Erlend Loe: Muleum

Jørn Lier Horst: Når havet stilner

Arnaldur Indridason: Fjellet

Kjetil Try: La de små barn komme til meg

Kjetil Bjørnstad: Elven

Knut Nærum: De dødes båt

Håkan Nesser: Beretningen om herr Ros

Jonny Hallberg: All verdens ulykker

Alf R. Jacobsen: Rød August

Marita Liabø: Hoppe naken

Vibeke Løkkeberg: Allierte

Denise Mina: Blodåkeren

Ake Edwardson: Det beste landet

Roy Jacobsen: Hoggerne

Kjell Ola Dahl: Lindemans tivoli

Yrsa Sigurdadottir: Den som graver en grav

Lars Lenth: Den samme elva

Markus Zusak: Boktyven

Lars Saabye Christensen: Gutten som ville være en av gutta

Christian Refsum: Ingen vitner for vitnet

Karin Fossum: Varsleren

Camilla Läckberg: Havfruen

Rune Belsvik: Kommoden

Yrsa Sigurdadottir: Aske

Vetle Lid Larsen: Norske helter

Mark Haskell Smith: Våt

Erlend Loe: Mixing Part

Carl Hiaasen: Et naturbarn

Lars Saabye Christensen: Visning

Henning Mankell: Den urolige mannen

Vigdis Hjort: Tredje person entall

Knut Faldbakken: Totem

James Lever: Meg Cheeta

Håkan Nesser: Og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla

Mark Billingham: Reddhare

Jo Nesbø: Panserhjerte

(satt opp i lest rekkefølge)

Mimrestimuli mellom to permer

cheeta I yr glede løp vi ut fra den mørke kinosalen, slo oss litt på brystet, skumpet litt borti hverandre, åpnet barnemunnen og skrerk “Aaaaaiiiiiiiiaaaaaaaaaaaiiiiiiiiiaa”. Tarzan-inspirerte og glade tumlet vi hjemover. Den gamle OL-mesteren på 100 fri inspirerte. Apen imponerte og Tarzans dame var penest og flottest i hele verden.

Riktignok var vi ikke helt sikre på Tarzan. Han var litt, ikke at vi hadde egnede ord og uttrykk for det, men han var litt som mammaen vår, litt femi, men unektelig ganske tøff, likevel. Ikke akkurat barsk, men klart tøff.

Meg Cheeta er selvbiografien til apekatten hans. Boka er klart oppskrytt. Forlaget sparer ikke på konfekten: Et literært mesterverk, siteres fra The Guardian for boka som ble nominert til The Guardian First Book Award i 2008, men vant ikke. Det gjorde Alex Ross . Det er godt mulig jeg rett og slett er for ung. Her flagrer naturligvis filmkjendisene fra 30- og 40-tallet.

Allerede som barn med rare høyvannsbukser, gjerne lappet, men ren i tøyet, skjønte vi at Tarzan ikke var akkurat nå, men et eventyr fra våre foreldres barndom, men likevel. Jeg ser ikke helt storheten. Sorry. Styr gjerne unna denne boka. Det er mye annet som er bedre.

Kriminelt bra av Faldbakken

Knut Faldbakken er som narko. Vi som leser Faldbakken får ikke nok. Kan du fremskynde neste Valmann-bok?

Faldbakken - Totem Totem er en intrikat, overraskende, underholdende og god krimroman. Jonfinn Valmann leverer varene. Samtidig bryter Faldbakken med sin evigvarende røde tråd, en tråd han spinner i alle bøkene, samlivsgåtetråden. Det gjør ikke noe at den er dempet ned. Det gjør ikke noe at den ikke er en sentral bi-handling i denne syvende Valmann-boken.

Faldbakken er noe av det mer bestandige. Han har vært der nesten fra før jeg kunne lese. Mens jeg løp rundt i kortbukser og spilte fotball på løkka slo mannen igjennom. Han var stor på 70-tallet og bergtok flere enn meg med Uår- aftenlandet og sweetwater, og har siden vært en slags bestandig følgesvenn.

Jeg er av dem som er glad for at han  slo inn på krim. Han behersker det suverent. Vi som liker Faldbakken, som i tillegg har et forhold til Hamar og som liker krim, er ganske heldige. Jonfinn Valmann er helt langt utenfor Hamar. 

Bra Hjorth om livsløgn og bindinger

Vigdis Hkort - tredje person entall Tredje person entall er tung, lett, vittig, slitsom, arbeidssom, krevende og en god fortelling om livsløgn, klassetilhørighet, men enda bedre om bindinger og stengsler. En bra drøftelse av plager vi ikke ser.

Dessverre klarer Vigdis Hjort ikke å stoppe i tide. Dessverre er avslutningen slapp, litt ufullført og lettvint, men for all del: løp og kjøp… men stopp gjerne lesningen etter 405 sider. De resterende 40 henger ikke helt sammen, og fremstår som en litt ubearbeidet avslutning inn i den dypeste tragedien…

Er du interessert i en skikkelig anmeldelse, og litt mer innsikt, kan du enten lese NRKs, selv om den halter litt i forhold til min opplevelse, eller Aftenpostens som jeg mener er bedre.