Knut Nærums Ø er tilrettelagt for alle som gjerne vil lese en bok men som ikke orker lengre og sammenhengende tekster.
For alle som tenker at Nytt på nytt må legges ned uten Knut Nærum, er boken Ø en gavepakke, litt sånn abstinensdempende mellom fredagskveldene.
Omslagstekst: Stor som et kontinent, svett som et diskotek i Dar es Salaam og svart som en reise til nattens ende (…) ikke til å unnvære”.
Bedre enn omslagsteksten, hentet fra Politikken, kan det nesten ikke sies.
Jakob Ejersbo er etter sin død hyllet og tilbedt, og da er det sikkert ikke god tone blant anmeldere å beholde et snev av kritisk holdning, men anmeldelsen i Bergens Tidende fremstår, for meg, som litt vel drøy. Det er vel ikke helt dekkende at “Ejersbo får sagt mye på liten plass” all den stund litt strammere redigering av hans over 760 sider klart kunne ha løftet opp romanen et aldri så lite hakk.
Midtveis går denne romanen litt på tomgang, men for all del: absolutt en bok du bør plukke med deg om du ikke allerede har pløyd deg gjennom.
Vi har sett Guds nådegaver slukne. Hvem husker ikke fotballspilleren, utropt av de fremste tabloide sportsjournalistene, som senere havnet i fotballens bakgård i Telemark?
Karin Wahlberg er uansett et bra svensk navn å merke seg for folk som liker en god krim. Dama er svensk og hun er, slik jeg ser det, i sjiktet med andre store svenske krimforfattere.
Det er slettes ikke rart at dama har et samlet salg på over to millioner bøker. Likevel er det et faktum at de fleste anmeldere er litt sånn; litt traust og kjedelig, grei tidtrøyte, ikke stort mer. Et eksempel på litt sånn halvslapp entusiasme er denne fra Dagbladet.
Uansett; trenger du et bra tips til en bra krim; så finner du Trøsteren hos en bokhandler nær deg.
Karin Fossum er en gudebenådet forteller. Liungen har satt Konrad Sejer på vent og utforsker de svarteste krokene i sinnet.
Jeg kan se i mørket er så bra at det gjør vondt. Fossum leverer en ny og veldig sterk roman. Riktor er veldig langt unna velfungerende. Han er “sykepleieren fra helvete”. Han er den siste arketypen du vil tenke på i møte med alderdommen.
Fortelleren Fossum overgår de aller fleste. Hun har et gudebenådet fortellerspråk. Du finner ikke fikse og fjonge setninger, eller nyskapende ord, i Fossums bøker, men du støter heller aldri på språklig grums som står i veien for historien. Det er enkelt. Det er optimalisert flyt.
Selv ser jeg allerede fram til neste Fossum-bok og vil du ha en forsmak finner du det i denne Dagbladet-artikkelen, mens Dagladets anmeldelse finner du her.
Det er noen år siden jeg falt tungt for bøkene til svenske Camilla Läckberg, og det er alltid en glede å ha en av hennes bøker på vent. Du vet du ikke blir skuffet.
Fyrvokteren er ikke ny av året, men jeg har akkurat lest den. Enda en gang leverer Läckberg krim som svinger fra aller første setning.
Menn som hater kvinner-tema har uendelige variasjoner. Läckberg skriver grusomhetene inn i en spennende og god variasjon med drama og trivialiteter på en forbløffende måte.
Jeg gir terningkast seks, og vil du lese en gjennomgripende anmeldelse er Dagbladet en av redaksjonene som har gjort en skikkelig jobb.
Sverre Knudsen har levert “Elsker”, som definitivt er en bra ungdomsroman.
Sverre Knudsen er en av dem som på en måte “alltid” har vært der, men som ikke har nådd absolutt helt opp.
Ungdomsromanen Elsker har det lille ekstra, det litt uforutsigelige som skaper den lille, ekstradimensjonen.
I så måte er jeg på linje med VGs anmelder som ikke akkurat leverte en slakt.
Publisert i Bøker
Livslei presser han kroppen ut gjennom vinduet og lar seg falle. Ti etasjer lengre nede treffer han asfalten.
Trond Jardar Kvaale ble 87 år. Hans selvmord sommeren 2008 satte på en måte et slags punktum for den forhatte Rinnan-banden. Kvale var den siste i banden som døde. Han døde for egen hånd.
Kvale var ikke akkurat svigermors drøm, samtidig satt han på en historie fra innsiden av Rinnan-bandens ondskap, og han ga sin historie til Øyvind Skarsem og Ola Flyum før han ga opp, før han ikke orket mer av den på en måte uendelige straffen, slik han opplevde det.
Et vesentlig dokument som kunne blitt språkvasket minst ett øye på terningen, i tillegg er det litt merkelig at forfatterne skriver seg selv inn i historien. For meg er boka en treer på terningen. Dagbladets anmelder mener den er tynn. Det er forståelig.
2011- var ujevnt lesemessig, litt sånn rykk og napp, egentlig. Innholdsmessig er det derimot veldig greit.
Årets overraskelse: Jon Erik Rileys Heimal – California. En av de kuleste bøkene jeg har lest. Rilley er skriveglad. Han trengte 873 sider for å skrive fortellingen, men som leser kunne han gjerne fortsatt noen hundre sider ekstra. Klar terningkast seks.
For Jan Giullou-fans var 2011 ekstraordinært bra. Først leverte han en fantastisk biografi (Ordets makt og avmakt), så fyrte han av Brobyggerne, hvor vi alle forventningsfult kan imøtese oppfølgeren. To seksere på terningen der altså.
Uten overraskelse leverte Jo Nesbø, som mange for lengst har hyllet i avisartikler, i blogger og i sosiale medier, Gjenferd. Stødig sekser.
John Irvings Siste natt i Twisted River lever opp til alle forventninger. Jeg leste den i fjor. Nok en sekserbok fra Irving, som alltid.
Siste klare sekserbok, for meg, er Erlend Loes Fvonk, men det tror jeg egentlig er fordi jeg er fan, har sansen og liker absolutt alt mannen utgir. Nøkternt er det vel egentlig mer usikkert om Fvonk fortjener terning seks, men for oss som liker Loe er det en ny klar sekser.
Rett under disse som jeg rangerer absolutt i det ypperste sjiktet av alt som er utgitt, er det en grei liste med andre gode bøker som er nesten like gode:
KONGEDRAPENE av Jan Ove Ekeberg. Fantastisk historie fra vikingetiden.
NATTEFOKK av Johan Theorin. Herlig svensk krim. Kåret til beste svenske krimroman i 2008. Helt forståelig.
BLODLEIE av Johan Theorin. Ypperlig krim. Ikke rart at Aftenposten ga denne terningkast seks.
VI SKAL ARVE VINDEN av Gunnar Staalesen. Varg Veum holder koken.
MØRKETS SYMETRI av Audrey Niffenegger er ubetalelig spennende, varm, nær, overraskende og bra.
JEG LEVER, PAPPA av Siri Marie Seim Sønsteli og Erik H. Sønstelie er en av høstens viktige bøker. En av de første Utøya-bøkene; opplevd av en av dem som overlevde og hennes far. Dyktig håndtert og tvers gjennom skikkelig.
FREDSFYRSTER av Arid Aspøy er et must for krimlesere, aktuelt knyttet til vår egen Fredspris.
LØGNERE av Odd Harald Hauge er enda en god finanstriller fra Hauge
TYSTEREN av Jan-Erik Fjell er en ekstrem debutantbok fra en ung 28-åring fra Fredrikstad med handling i sommeridylllen utenfor plankebyen.
FASANDREPERNE av Jussi Adler-Olsen viser at danskene også har en krimforfatter i elitesjiktet.
SKYGGEN av Hogne Hongset er også en bok som er på den ypperste anbefalingslisten for krim etter 2011.
UNG MANN I NYTT LAND av Romeo Gill er en uhyre interessant oppvekstroman om brødrene Akas og Surjais møte med Drammen som de kom til sammen med sin mor på 70-tallet. Anbefales.
ANGER av Arnaldur Indridason er enda en ekstremt god islandsk krim.
POKERFJES av Ulrik Høisæther er en litt annerledes og veldig god krim. Leste den stort sett på toget hjem fra jobb. Helt utmerket reisefølge.
OPERASJON ISBJØRN av Erik Wekre er absolutt en bok å plukke med seg.
NATTHAGEN av Knut Faldbakken er innertier for alle oss som liker Faldbakken og hans krimbøker fra Hamar.
OM BARE av Vigdis Hjort er kanskje en av hennes aller beste.
TREDVE DAGER I SANDEFJORD av samme forfatter er ikke akkurat like bra, men en selvbiografisk skildring fra fengslet etter fyllekjøring er absolutt leseverdig.
2011-bøker, for min del, som jeg egentlig vil anbefale deg å styre unna er:
USYNLIG a v Paul Auster
RAPPORT FRA ET SANDKORN av Kjerti Wold og Geir Vang
KJØR MEG TIL SLOTTSPARKEN av Gustav M. Galåsen (som riktignok var et slags ikon på 80-tallet)
MUS av Gordon Reece
DEN GODE DATTER av Steffen Jacobsen
Tror du denne mannen er en stor humorist? Se nøye på ham. Navnet er Arto Paasilinna. Han er forfatter. Han er finsk. En bokanmelder i Fredrikstad Blad skriver slik om boken Kollektivt selvmord: “Få kan skrive så gøyalt om alvorlige ting som finske Arto Passilinna”, står det på selve bokomslaget.
Akkurat den bokanmeldelsen er dessverre ikke lengre søkbar på nettet, men Anne-Lise Johnsen har anmeldt flere av den veldig produktive finnens bøker, så da kan du jo for eksempel lese denne om Den elskelige giftblandersken (som jo er en kul tittel).
Det er ikke utenkelig at det er det mest lysende som er skrevet om den boken noen sinne. Riktignok er avslutningen ganske ellevill, og humrende morsom, og riktignok er det en del lettere humrende episoder i boka, men den er absolutt litt “finsk fjernsynsteater-aktig”.
Finner kan fortone seg humoristiske, i alle fall de jeg har møtt, men de er ganske tungsindige. Det er ofte noe dystert over finnene. Akkurat det tar Arto Passilinna på dypeste alvor, eller han spiller opp alle verdens fordommer (med mindre det altså ikke er fordommer, men faktum…, men det vet jeg alvorlig talt egentlig ikke).
Boka er absolutt lesverdig, men direkte ellevill er den ikke. Derimot tror jeg det er et snev av personlig erfaring fra Arto-familiens flukt under krigen, og han klarer faktisk å si noe ganske innsiktsfult om ensomhet, dysterhet og om hvor viktig det er å tilhøre et fellesskap som er litt større enn selvet.
Ønsker du å lese en skikkelig anmeldelse kan du heller sjekke denne fra NRKs Kulturnytt, og som du ser, så er det en varm anbefaling om en lunmorsom bok, egentlig.
 | Rino til Nei til alt – har f… |
 | Annelie Johansson til Nei til alt – har f… |
 | Nathalie til Boka du ikke må misse |
 | Winnie R til Anbefaler: Den norske pas… |
 | Faith Peters til Siste stikk rett i kneet |
Rinoandersen's Blog 