Yrskremt droppet vi Ally, iverksatte plan B, fylte opp sekkene og inntok Lelangen til fots.
Bra campeplasser rundt det idylliske vannet vi skeptisk tror holder fin ørret.
Dimen gikk som vanlig rett i vakspeideposisjon.
For første gang hadde vi jenteselskap. Frøken (ja, det er navnet) bidro i liten grad til suksessrik ørretjakt, men var et underholdende tilskudd for opplevelsesrik helg.
Vi satset på denne nyheten. Ganske god, men mest fascinerende å lansere vinternøtter i mai.
Nøtter er ikke spesifisert, men drikkevannet passer altså best til absolutt alt, slik vi forstår budskapet.
Vindløye på kvelden utløste forhåpninger, men ikke sterkere enn at bare en av oss gadd å montere fluestanga og gjøre ærlige forsøk på å lurke på en ørret.
Vi satte som vanlig hele æren inn på å ha markas beste bål. Vi så ingen andre som var like bra. I sannhetens navn så vi ingen andre bål i det hele tatt.
Dimen holdt opptimismen på plass også søndag.
Men til sist måtte vi innse at drømmen om tunge vak forble en illusjon.
Rinoandersen's Blog 