Knut Nærums Ø er tilrettelagt for alle som gjerne vil lese en bok men som ikke orker lengre og sammenhengende tekster.
For alle som tenker at Nytt på nytt må legges ned uten Knut Nærum, er boken Ø en gavepakke, litt sånn abstinensdempende mellom fredagskveldene.
Omslagstekst: Stor som et kontinent, svett som et diskotek i Dar es Salaam og svart som en reise til nattens ende (…) ikke til å unnvære”.
Bedre enn omslagsteksten, hentet fra Politikken, kan det nesten ikke sies.
Jakob Ejersbo er etter sin død hyllet og tilbedt, og da er det sikkert ikke god tone blant anmeldere å beholde et snev av kritisk holdning, men anmeldelsen i Bergens Tidende fremstår, for meg, som litt vel drøy. Det er vel ikke helt dekkende at “Ejersbo får sagt mye på liten plass” all den stund litt strammere redigering av hans over 760 sider klart kunne ha løftet opp romanen et aldri så lite hakk.
Midtveis går denne romanen litt på tomgang, men for all del: absolutt en bok du bør plukke med deg om du ikke allerede har pløyd deg gjennom.
Vi har sett Guds nådegaver slukne. Hvem husker ikke fotballspilleren, utropt av de fremste tabloide sportsjournalistene, som senere havnet i fotballens bakgård i Telemark?
Karin Wahlberg er uansett et bra svensk navn å merke seg for folk som liker en god krim. Dama er svensk og hun er, slik jeg ser det, i sjiktet med andre store svenske krimforfattere.
Det er slettes ikke rart at dama har et samlet salg på over to millioner bøker. Likevel er det et faktum at de fleste anmeldere er litt sånn; litt traust og kjedelig, grei tidtrøyte, ikke stort mer. Et eksempel på litt sånn halvslapp entusiasme er denne fra Dagbladet.
Uansett; trenger du et bra tips til en bra krim; så finner du Trøsteren hos en bokhandler nær deg.
Karin Fossum er en gudebenådet forteller. Liungen har satt Konrad Sejer på vent og utforsker de svarteste krokene i sinnet.
Jeg kan se i mørket er så bra at det gjør vondt. Fossum leverer en ny og veldig sterk roman. Riktor er veldig langt unna velfungerende. Han er “sykepleieren fra helvete”. Han er den siste arketypen du vil tenke på i møte med alderdommen.
Fortelleren Fossum overgår de aller fleste. Hun har et gudebenådet fortellerspråk. Du finner ikke fikse og fjonge setninger, eller nyskapende ord, i Fossums bøker, men du støter heller aldri på språklig grums som står i veien for historien. Det er enkelt. Det er optimalisert flyt.
Selv ser jeg allerede fram til neste Fossum-bok og vil du ha en forsmak finner du det i denne Dagbladet-artikkelen, mens Dagladets anmeldelse finner du her.
Det er noen år siden jeg falt tungt for bøkene til svenske Camilla Läckberg, og det er alltid en glede å ha en av hennes bøker på vent. Du vet du ikke blir skuffet.
Fyrvokteren er ikke ny av året, men jeg har akkurat lest den. Enda en gang leverer Läckberg krim som svinger fra aller første setning.
Menn som hater kvinner-tema har uendelige variasjoner. Läckberg skriver grusomhetene inn i en spennende og god variasjon med drama og trivialiteter på en forbløffende måte.
Jeg gir terningkast seks, og vil du lese en gjennomgripende anmeldelse er Dagbladet en av redaksjonene som har gjort en skikkelig jobb.
Sverre Knudsen har levert “Elsker”, som definitivt er en bra ungdomsroman.
Sverre Knudsen er en av dem som på en måte “alltid” har vært der, men som ikke har nådd absolutt helt opp.
Ungdomsromanen Elsker har det lille ekstra, det litt uforutsigelige som skaper den lille, ekstradimensjonen.
I så måte er jeg på linje med VGs anmelder som ikke akkurat leverte en slakt.
Publisert i Bøker
Livslei presser han kroppen ut gjennom vinduet og lar seg falle. Ti etasjer lengre nede treffer han asfalten.
Trond Jardar Kvaale ble 87 år. Hans selvmord sommeren 2008 satte på en måte et slags punktum for den forhatte Rinnan-banden. Kvale var den siste i banden som døde. Han døde for egen hånd.
Kvale var ikke akkurat svigermors drøm, samtidig satt han på en historie fra innsiden av Rinnan-bandens ondskap, og han ga sin historie til Øyvind Skarsem og Ola Flyum før han ga opp, før han ikke orket mer av den på en måte uendelige straffen, slik han opplevde det.
Et vesentlig dokument som kunne blitt språkvasket minst ett øye på terningen, i tillegg er det litt merkelig at forfatterne skriver seg selv inn i historien. For meg er boka en treer på terningen. Dagbladets anmelder mener den er tynn. Det er forståelig.
En bra og litt forbilledlig analog blogg som jeg snublet over i dag. Her ser vi bloggeren legge ut et kort innlegg med tydelig budskap. Det skaper brukerengasjement, ett spørmål og ett svar, og dermed er alle opplyste.
Så med 1 til 100-regelen kan vi slå fast at tre engasjerte har fjernet skyene (potensielt) for mellom hundre og 300 passive bloggbrukere.
Mange blogger er som papiraviser; det er mest enveiskommunikasjon; fra en til mange. Slik er dagens analoge blogg. Ser ikke så interaktivt ut, og det er kanskje å foretrekke, sant og si.
Fant denne i dag. Dagens analoge blogg ser faktisk ut til å ha blitt oppdatert minst en gang, og foreløpig ser det ikke ut som om det er etablert kommentarfelt.
Litt tettere på, ser bloggen slik ut:
Kanskje best det ikke er satt av plass til kommentarer; kunne jo kvikt blitt ganske mange innlegg med mye annet som kværna heller ikke fikser, så som:
joggesko
pc
mobiltelefoner
gifteringer, glass, jakker, truser kanskje, og…
 | Rino til Nei til alt – har f… |
 | Annelie Johansson til Nei til alt – har f… |
 | Nathalie til Boka du ikke må misse |
 | Winnie R til Anbefaler: Den norske pas… |
 | Faith Peters til Siste stikk rett i kneet |
Rinoandersen's Blog 